KAPITTEL FIRE
Den første samtalen
Det virker sikkert som en underlig situasjon at man kan drikke kaffe på Denny’s og samtidig få sitt livs største spirituelle opplevelse der. Men det var altså der det skjedde.
Etter at vi hadde fått kaffen vår og utvekslet noen spøkefulle bemerkninger om julesesongen, måtte jeg vise min nysgjerrighet. “Jeg er stappfull av spørsmål. Jeg vil vite meningen med klokkene, og jeg vil vite hvem du er og hva du mener med ordet misjon.”
”Ett spørsmål av gangen,” smilte han. ”Hva er det du vil vite først?”
“Vet du noe om hvorfor jeg hørte klokkene?”
“Klokkene ble stilt inn på din vibrasjon, og jeg kalte på deg. Ifølge de spirituelle lovene, kan jeg ikke oppsøke deg. Du måtte svare på kallet, og selv komme til meg. Du hørte klokkene og kom til meg som jeg regnet med. Det er alt jeg kan fortelle deg akkurat nå.”
“Vel, jeg tar imot enhver liten smule jeg kan få akkurat nå. Kan du fortelle meg hvem du er? Det er tydelig at du er noe mer enn en alminnelig klokkeringer, og jeg tror også at du er noe mer enn et alminnelig menneske…”
”Hvis jeg bare hadde fortalt deg det sånn rett ut, ville du ikke ha trodd meg,” sa han. “Hold din høyre hånd opp, og la fingertuppene dine berøre mine.”
Jeg følte det var en nokså underlig ting å gjøre. Jeg så meg rundt i lokalet, og noterte meg at vi var nokså bortgjemt i et hjørne. Jeg tenkte, pokker heller – og satte fingertuppene mine mot hans.
“Se meg nå fast inn i øynene,” sa han.
Det var også en nokså merkelig ting å gjøre, men alt ved denne mannen og hendelsene som hadde ledet frem til dette møtet virket merkelig. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det, og så ham inn i øynene mens vi berørte hverandres fingerspisser. Til å begynne med, virket det som om ingenting skjedde.
“Fortsett å se,” sa han “og tøm ditt sinn for alle tanker.”
Da jeg samarbeidet med ham, kjente jeg at mitt sinn begynte å flyte. Jeg tenkte at vi hadde et Vulkan – sinn, som Spock sier i Star Trek – filmene, fordi jeg følte en sammensmeltning av våre to sjeler som er vanskelig å beskrive.
Han trakk vekk fingrene sine, og spurte: “Nå kan du fortelle meg… Hvem er jeg?”
Jeg trakk meg tilbake med et rykk og utbrøt: “Jeg vet hvem du er! Du er Johannes!”
Han smilte og sa, ”Du har hele tiden visst at mitt navn er Johannes.”
“Men du er ikke en hvilken som helst Johannes. Du er den Johannes!”
“Og hvilken Johannes er det?”
“Du er fiskeren Johannes. Sønn av Sebedeus, apostelen… Den Elskede… Hvordan kan jeg vite dette?”
“Jeg overførte noen av mine egne minner til deg. Tror du på dem?”
“Du hadde rett. Hvis du hadde fortalt meg dette sånn uten videre, hadde jeg trodd du var en skrulling. Men det å få se dine minner gjør det vanskelig å fornekte det. Én del av meg tror på hva jeg mottok, mens en annen del sier meg at det er umulig! Min hjerne må prøve å finne en mening i alt dette. Jeg må få stille flere spørsmål.”
“Spør i vei.”
“To tusen år har gått siden apostlenes tid. Det må bety at du enten er en engel som er blitt sendt tilbake til jorden, eller et gjenoppstått Vesen… Eller kanskje jeg bare drømmer alt dette.”
“Det er ingen av de tingene,” sa han.
“Men hva kan det ellers være?” spurte jeg.
“Det finnes én mulighet til, som du har oversett. Et hint er gitt i Bibelen.” Han stakk hånden ned i en veske som han hadde med seg, og tok frem et svært gammelt, utseende Bibel. Han fant et avsnitt, pekte på det, og sa: “Her. Les dette… Versene 22 og 23 i det enogtjuende kapittel av Johannes-evangeliet.”
Jeg tok opp Bibelen hans, og så på den. Trykkingen var veldig gammelt. Det så ut til å være en King James – oversettelse, men skrifttypen var av en gammel, romersk stil.“Jeg gjetter på at dette er den aller første King James Bibel, som ble trykket,” sa jeg halvt i spøk.
Han kastet et alvorlig blikk på meg, og sa: “Ikke helt. Den første utgaven var ganske stor og ikke særlig praktisk å ta med seg rundt. Dette er en senere versjon, men denne Bibelen er også en svært gammel utgave.”
“Selvfølgelig,” sa jeg og bare snakket ham etter munnen. ”Hvilke vers var det du ønsket at jeg skulle lese?”
“Tjueto og tjuetre. Ha dette i minnet, at Jesus og Peter snakket om apostelen Johannes, som du nå husker å være meg.”
Jeg dvelte litt, og leste versene: “Da nå Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: “Herre, hva skal så skje med ham?” Jesus svarte: ”Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!” Det ord kom senere ut blant brødrene: ”Denne disippelen skal ikke dø.” Men Jesus hadde ikke sagt at han ikke skulle dø, men han sa: “Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?”
“Jeg husker dette skriftstedet,” sa jeg. ”Det er svært mystisk. Det virker som om det blir liggende i luften om Johannes vil dø eller ikke. Jeg husker å ha lest flere legender om at han ble kokt i olje, og at han allikevel overlevde.”
“Det er ikke en legende. Jeg ble kokt i olje. I tillegg har jeg blitt korsfestet, torturert, dolket, hengt, og skutt flere ganger.”
“Hva? Du gikk igjennom alt det, og døde aldri?” spurte jeg forbløffet.
“Legg merke til Skriftens forsiktige, men nøyaktige ordlyd. Det indikerer at Jesus vil at jeg skal bli igjen her, til Han kommer igjen. Likevel sier Han ikke at jeg ikke skal dø. Jeg har dødd mange ganger, men ble brakt til live og gjort hel igjen av Gud… Noe lignende som skjedde med Lazarus, men med den forskjellen at når jeg gjenopplives, kan jeg selv velge hvilken alder jeg ønsker å være. Jeg velger som oftest begynnelsen av tjuveårene.”
“Men nå ser du jo ut som om du er rundt de seksti. Er det den alderen du valgte deg denne gangen?”
“Nei, min venn. Forrige gang jeg døde ble jeg brakt til live igjen som en 21-åring. Det var da helt tilbake til året 1944. Siden den gang, har jeg eldes på vanlig måte. Min nåværende kropp har en alder som tilsier 71 år gammel.”
“Du ser bra ut til 71 -åring å være,” bemerket jeg med et smil.
“Jeg har lært meg å ta godt vare på min kropp, og har lært å overkomme sykdom. Jeg har ikke blitt syk på 1500 år, og til og med da var det på grunn av uforsiktighet. Den gangen ble jeg forgiftet av en fiende, så jeg ble ikke syk av vanlige årsaker.”
“Men, hvordan døde du i 1944?”
“Jeg ble hengt med pianostrenger av en egensindig bror.”
“Han må virkelig ha vært egensindig, ja. Hvem var dette mennesket?”
“Adolph Hitler.”
“Hitler!” utbrøt jeg. Etter et øyeblikks tid med å fordøye dette, spurte jeg, ”Var du da i en konsentrasjonsleir eller noe lignende?”
“Nei.” Han gjorde en pause, og fortsatte. “Jeg levde blant tyskerne, og assisterte i et forsøk på å styrte nazistene fra innsiden.”
Jeg gjorde store øyne. “Jeg husker at jeg leste om et opprør mot Hitler, ledet av en enøyet og trefingret mann.”
“Det var Claus Schenk Von Staufenberg, som gjorde et uvanlig tappert forsøk på å styrte Hitler fra makten. Jeg var der og oppmuntret den lille gruppen med konspiratører, men ikke alt som en disippel gjør, lykkes nødvendigvis. Etter Staufenbergs mislykkede forsøk på å drepe Hitler, ble alle som så mye som luktet som om de ikke likte Hitler, drept. Jeg kunne ikke flykte og var én av de som endte opp med å bli hengt med pianostrenger, fordi de ikke kunne finne et vanlig rep.”
“Men når du blir drept, kjenner du noe smerte?”
“Når jeg blir fysisk såret, så føler jeg hva enhver ville ha følt, men jeg har lært meg å nøytralisere ubehag ved å distansere meg fra det.”
“Men når du dør og gjenopplives, har du da full bevissthet om din fortid?”
“Når jeg gjenopplives mister jeg mye av min bevissthet, men jeg har lært meg gjennom kontemplasjon å gjenvinne det viktigste. Det er en fordel som jeg har framfor andre, om du kan si det slik. Jeg har en hukommelse som strekker seg bakover i tid i hele 2000 år, og om jeg skulle ha skrevet den fulle historien om mitt liv, ville det blitt mange bind.”
“Så hva har du gjort de siste 50 år?”
“Det er en lang historie, men jeg kan gi deg en kort oppsummering. Etter at jeg ble brakt til live igjen, så jeg, – at den neste og mest truende faktor var i Sovjet Unionen. Det er der har jeg tilbrakt det meste av tiden. Men jeg har ikke tillatelse til å ha en stor og fremtredende rolle. Min misjon er å jobbe med mennesker, og inspirere og undervise de menneskene som kan forandre verden i en positiv retning. Jeg har derfor jobbet i Russland med de som søkte frihet og demokrati, mens jeg oppmuntret dem til å arbeide frem mot dette. Kristus fortalte meg at min jobb hadde hjulpet til å forberede kommunismen og Berlin – murens fall.”
“Jeg reiste også til Kina, og der jobbet jeg med Kristus for å inspirere studentene i Tiananmen Square. Men som jeg har sagt, ikke alt jeg gjør lykkes umiddelbart. Selv om forsøket med å skape demokrati i Kina feilet, så sådde vi noen frø som vil bære frukter ved neste forsøk.
“Nå lever vi i en tid med store muligheter. Autoritetene og tyranniet som styrte kommunismen i Sovjetunionen, har nærmest kommet til veis ende. Vi har fremdeles Kina og den Tredje Verdens Nasjoner med atomvåpen å bekymre oss for. Jeg fikk øye på et vindu av muligheter hvor jeg kunne sette av noe tid, og ha muligheten til å tilby rene åndelige lærdommer til verden. Jeg har sett frem til dette i flere liv. Jeg håper du er rede for hva jeg har å gi deg, min venn.”
“Jeg har alltid vært interessert i filosofi og den spirituelle siden av livet,” sa jeg. ”Om du vil lære meg opp, så er jeg som en svamp som bare venter på å suge til seg. Jeg er likevel nysgjerrig med hensyn til én ting. Hvorfor valgte du meg?”
“Kristus valgte deg. Han stilte inn klokkene mine til din vibrasjon, og sendte meg til Boise for å kalle på deg.”
“Kalle på meg?”
“Ja. Før ethvert stort arbeid kan utføres, må det skje en frivillig respons til ethvert spirituelt kall. Du måtte reagere frivillig på klokkenes kall som du hørte, og finne meg likesom jeg fant deg. Disippelen må møte sin Mester på halvveien.”
“Så denne oppgaven du har til meg… er den også basert på fri vilje?”
“Selvfølgelig. Du kan akseptere det eller forkaste det. Likevel, så er det meget få disipler som forkaster en misjon hvor de skal undervise. I stedet så klarer noen å klusse det til, fordi de søker selvforherligelse og ender opp med å søke egen heder og ære, i stedet for å erkjenne det leddet eller den kilden som leder og binder oss til Den Ene Gud.”
“Hva er det for en forbindelse?”
“Når en Sannhet gis til verden, kommer den alltid gjennom en rekke sjeler som er forbundet til Det Ene Store Liv. Hvis du aksepterer din misjon, så er du forbundet med meg, jeg er forbundet til Kristus, og Kristus er forbundet med den som Han kaller Faderen i Det Nye Testamente. Faderen er forbundet med Gud i en slik grad at Han er Ett med Gud, og er Gud på enhver måte det er mulig for et gjennomsnittsmenneske å fatte. Enhver forbindelse høyere enn Den Evige Fader, er så langt utover vår fatteevne, at det er nytteløst for et vanlig menneske å prøve å tenke seg det.”
“Mener du at det finnes høyere liv enn Kristus og Faderen?”
“Det gir ingen mening å gå i detaljer om dette nå, for det vil virke fornærmende på enkelte mennesker, som Sannheten ofte gjør. Jeg har blitt drept flere ganger, fordi jeg ble betraktet som kjetter.”
Johannes fortsatte. “Jeg vil likevel si en ting. Forestill deg bevisstheten av kun en celle i din kropp. Forestill deg videre alle cellene i din kropps bevissthet satt sammen, som er din egen bevissthet. Gapet mellom deg og én celle i din kropp er så stor, at kommunikasjon på et individuelt nivå ikke er særlig praktisk. Men, hvis du har et problem med din fot, som er sammensatt av milliarder av celler, så vil du ha din oppmerksomhet der for å helbrede det. Og det vil ikke kun gagne foten som en helhet, men også de milliarder av individuelle cellene som foten består av.
“Den Eneste Gud regjerer over et stort Univers, og akkurat nå, er denne delen en vond fot. Du og jeg er celler som arbeider sammen med mange andre for å helbrede foten. Det er alt jeg vil si deg om dette nå. Vi må gå videre til din oppgave, for jeg vet ikke hvor lang tid jeg har sammen med deg.”
“Hvorfor er du ikke sikker?”
“Om det skulle oppstå en verdenskrise, så kan jeg bli kalt vekk fra deg.”
“Ok, jeg skal prøve å ikke avlede deg,” sa jeg. Jeg var nokså overrasket over meg selv for at jeg var så overbevist. Vanligvis, er jeg temmelig skeptisk innstilt overfor merkelige og uvanlige påstander. Grunnen til at jeg ikke kunne få meg til å stille spørsmålstegn ved denne mannens troverdighet, var at han virket så kjent, som en gammel venn, og jeg kunne ikke betvile de minnene som han hadde plantet i mitt sinn. Jeg måtte spørre, ”Hva er min oppgave?”
“Den første delen av din misjon, er å undervise om Nøklene.”
“Hva er Nøklene?”
“Det finnes Tolv Visdomsnøkler. Tolv Nøkler til Forståelse, og Tolv Udødelighetsnøkler. Jeg skal lære deg om dem, og du skal lære andre om dem.”
“Er du sikker på at du har funnet den rette mann,” spurte jeg. “Jeg har undervist noe, men jeg er ingen Moses.”
“Moses trodde heller ikke at han selv var en stor lærer, men han klarte seg OK.”
“Vel, men jeg nekter å undervise i noe som ikke gir meg noen mening.” sa jeg.
“Det er nøyaktig den kvaliteten vi ser etter i en student,” sa han.
“Nå skal du høre,” sa jeg. “Gi meg noe av din undervisning, så skal jeg tenke over det. Så kan vi ta det derfra.”
”Du er i det minste villig til å starte prosessen,” sa Johannes, “men jeg kan bare gi deg en Nøkkel av gangen.”
“Tja, det kan vel ikke skade å lære et par av dem, og hvis det skulle gi noen mening så kan jeg fortsette.”
“En logisk konklusjon,” fastslo Johannes.
“Så, når begynner vi?” spurte jeg.
“Hva med akkurat nå?” sa Johannes.
“Akkurat nå? Jeg er redd for at jeg ikke er forberedt. Jeg har jo ikke engang noe å skrive med.”
“Dette er ikke en alminnelig form for undervisning,” sa han.”Du trenger ikke noe papir.”
“Hva trenger jeg da?”
“Du trenger å bruke din forstand, som aldri før…”
Jeg var taus i 15 lange, forventningsfulle sekunder.