KAPITTEL ELLEVE
Gjenforeningen
Det ble virkelig altfor lenge å vente til neste torsdag. Jeg hadde en million spørsmål å stille til Johannes, men det viktigste for meg var bare det å få se ham igjen. Jeg ville dele drømmen min med ham, selv om jeg gikk ut ifra at han visste om den. Problemet var bare, at jeg ikke visste hvordan jeg skulle få kontakt med ham. Torsdagen, rett før middag, dro jeg til Albertsons for å se om han var på jobben igjen. Jeg ble skuffet over å finne den samme stedsfortrederen der, og selvfølgelig visste ikke vikaren noen verdens ting om når Johannes kunne være tilbake.
Jeg dro hjem igjen og spiste lunsj sammen med Elisabeth. Jeg måtte dele min frustrasjon med henne.
“Er du sikker på at du forstod Johannes korrekt, om at du skulle se ham igjen om en uke?”
“Jeg er helt sikker,” sa jeg. “Men hvem kan vite om alt en 2000 år gammel mann må ta del i? Kanskje han måtte dra til Bosnia eller noe lignende.”
“Men selv om det hadde vært tilfelle, hvis han er en mann for sitt ord, så skulle han jo likevel ha tatt kontakt med deg, ikke sant?”
“Man skulle tro det. Men hvem vet? Kanskje jeg ikke er noe bra studentmateriale, og så har han bare gitt meg opp.”
“Det tror jeg ikke,” forsikret Elisabeth meg. “Ut ifra den drømmen du fortalte meg, virket det som om du bestod en slags test.”
“Kan hende det,” sa jeg. ”Jeg bør nok komme meg tilbake på jobb, jeg må dra og vise et hus til en klient.”
Etter å ha vist klienten min huset, dro jeg tilbake til Albertsons og flere andre steder med klokkeringere. Jeg så overalt hvor jeg kunne tenke meg at det var en mulig sjanse for at Johannes var i nærheten. Til slutt, når arbeidsdagen var over, vendte jeg hjem med den tanken om at det var Johannes sitt ansvar å ta kontakt. “Skjer det så skjer det,” tenkte jeg.
Elisabeth og jeg tilbrakte en stille kveld sammen. Det var hun som til slutt brøt stillheten. “Har du tenkt noe mer på den første Nøkkelen?”
“Jeg har tenkt ganske mye på det, og jeg tror ikke at jeg kommer noe særlig lenger før Johannes forteller meg mer om Gudemennesket – ideen.”
“Hva om han sier at vi ikke er guder? Du har dekket omtrent alt annet. Hva mere finns det?”
“Jeg vet ikke. Kanskje er vi bare dyr,” sa jeg sarkastisk.
“Det kan godt hende du spøker,” sa Elisabeth, “men jeg tror vi må være åpne for alt.”
“Jeg antar det,” istemte jeg.
Vi la oss rett før klokken elleve (som til å være meg er ganske tidlig), og jeg lå i sengen og forsøkte å døse av inn i søvnen, og så skuffet over at jeg hverken hadde sett eller hørt noe fra Johannes.
Da, mens jeg drev inn i søvnen, hørte jeg klokkene.
Klokker?
Jeg våknet med ett. “Jeg hørte klokker!” utbrøt jeg til Elisabeth.
Hun våknet. “Klokker? Det må være Johannes.”
“Ja. Det må være Johannes, men nå som jeg er våken hører jeg dem ikke.”
“Du hører de alltid når det er like før du sovner. Forsøk å legge deg til å sove igjen.”
“Du har rett. Jeg skal prøve på det,” sa jeg. Jeg prøvde å falle i søvn igjen, men søvnen hadde forduftet. Etter en stund, sa jeg. “Jeg hadde ikke kunnet sove nå, om så mitt liv stod på spill.”
Elisabeth sukket. “Kan du ikke bare prøve å ligge stille og tune deg inn? Kanskje Johannes vil prøve å sende deg noe.”
“Jeg skal prøve,” sa jeg. Jeg lå stille og prøvde å konsentrere meg inn på mitt indre selv. I begynnelsen skjedde det ingenting. – Men plutselig hørte jeg igjen klokkene svakt. På en måte så visste jeg at det var meningen at jeg skulle fokusere på lyden, så jeg gjorde det. Mens jeg fokuserte ble lyden klarere og et bilde av Johannes formet seg i mitt sinn. Jeg så ham sitte og drikke en kopp kaffe på Denny’s, på eksakt samme plass hvor vi hadde pratet sammen før. Jeg bare visste at han ventet på meg der.
“Han er på Denny’s!” utbrøt jeg og stod opp av sengen, og gikk bort til klærne mine.
“Denny’s?” spurte Elisabeth søvnig.
“Denny’s,” sa jeg bestemt. “Jeg drar bort dit nå. Jeg blir nok der en god stund, så ikke bli bekymret for meg.”
Elisabeth snudde seg mot meg. “Elskede?”
“Ja?”
“Si takk til Johannes for at han gav meg håpet tilbake. Selv om jeg har mistet den ekstra styrken, så har jeg nå et håp om at jeg kan helbredes.”
“Jeg skal si det til ham,” sa jeg.
Bare noen få minutter etter, var jeg i bilen på vei mot Denny’s. Jeg tok meg selv i å lure på om det var noe spesielt med Denny’s, eller om det kun var et passende sted å treffes. Men åh, uansett! Det spørsmålet lå langt nede på listen min. Da jeg gikk inn i restauranten, la jeg merke til at klokken på veggen viste, at det var omtrent ett minutt til midnatt. Jeg skyndte meg rundt hjørnet hvor vi hadde møttes før. Der var han og drakk kaffe, og så akkurat slik ut som jeg hadde sett ham i mitt sinn for et øyeblikk siden.
“Johannes,” sa jeg og rakte frem hånden. “Jeg har aldri noensinne vært så glad for å se noen!”
Johannes smilte mens jeg satte meg ned. “Ikke alle nye studenter føler det slik,” sa han. “Er du sikker på at jeg ikke er en ondskapens og falskhetens prins, oppsatt på å lure deg og lede deg mot et slags evig helvete?”
“Da vet du alt om drømmen?”
“Ja. Og det var heller ikke uventet. Han kommer trekkende med et lignende triks, på enhver lovende student jeg har.”
“Han? Hvem er han?”
“Hvem tror du?”
“Vel, dette vet jeg for sikkert. Hvem han enn er, så var han i stand til å forkle seg som et sendebud fra Gud; men likevel, når jeg følte hans virkelige essens, så var det en vibrasjon av ondskap som overgår alt jeg noensinne kunne ha forestilt meg. Hvis det finnes en djevel, så må dette være ham.”
Johannes smilte. “På Jesu tid, brukte vi ikke det tåpelige ordet djevel. Vi kalte ham for Motstanderen. Ordet Satan på hebraisk, betyr motstanderen. I dag, ville vi kalt en som Hitler, Saddam Hussein, eller en terrorist, for en motstander eller en fiende. Men det hadde hørtes tåpelig ut å kalle dem djevler. Vi brukte ikke lette og barnlige skremselsord, luftige ord, eller eventyrlignende ord den gangen. Vi hadde å gjøre med virkelige energier, reelle vesener, og virkelige situasjoner. Det var de religiøse autoritetene som fryktet illusoriske skremmeskikkelser.”
Jeg nikket. “Jeg kunne virkelig kjenne at det vesenet var en motstander. Jeg visste at han ønsket å knuse meg, når han forstod at jeg hadde gjennomskuet ham.”
“Han ønsker fortsatt å knuse deg. Du gjorde ham virkelig rasende når du lo av ham.” Johannes lo.
“Men du bad meg jo om å gjøre det!” utbrøt jeg. “Jeg visste ikke at jeg bare gjorde ham forbannet. Det er alt jeg trenger! – en fiende med enorme krefter fra underverdenen!” Jeg rynket pannen.
Johannes ventet litt, og studerte ansiktet mitt.
“Så lenge du er på Lysets og Sannhetens side, vil han være din dødelige fiende med all den makt han har tilgjengelig,” og så sa han med et bredt smil, “Jeg tenkte at det var like greit at du fikk muligheten til å slå til ordentlig, mens du hadde anledning til det.”
“Det høres ikke akkurat ut som å vende det andre kinnet til,” fastslo jeg.
“Som kong Salomo sa, det er en tid og et sted for alt. Gjennom sin kontroll over agenter her på jorden, har han fått meg drept og torturert 20 ganger. Sist gang, ble jeg hengt med pianostrenger, og den første gangen ble jeg kokt i olje. Bare dét alene skulle være nok til å fortjene min tilfredsstillelse i å kunne få le av hans nederlag. Du kan ikke forestille deg den gleden du gav meg, når du fulgte mine instrukser.”
“Jeg tror virkelig vi gjorde ham skit forbannet, ja.” Jeg lo nervøst.
“Det er et ufromt uttrykk,” skjente Johannes, “men jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre selv.”
Jeg tok en slurk av kaffen. “Det gjør meg fortsatt nervøs. Han kan jo finne på å ta det ut på meg.” Herregud! Som om jeg ikke allerede hadde nok problemer i livet mitt!
“Fra det øyeblikket du så igjennom illusjonen hans og klarte testen, ble du hans dødsfiende. Du trenger likevel ikke å bekymre deg. Han kan ikke skade deg om du følger sannhetens Lys, og den Hellige Ånd inni deg. For øyeblikket følger du det høyeste du vet, og da er du fullstendig beskyttet. Men du må vite, at det finnes energipunkter i tid og rom, akkurat som det er det, i kroppens akupunktur- punkter. Når et av disse punktene er nådd, gir det en mulighet for både det gode og det onde. For eksempel den natten, hadde du besøk fra en sterk ond kraft, men også fra en mektig, god kraft. Den ilden du følte er det som vi vanligvis pleide å kalle for Ilddåp. Hvis du beveger deg fremover, løper du også en risiko for at du beveger deg bakover.”
“Hva hadde skjedd hvis jeg hadde falt for illusjonen?”
“Jeg ville fortsatt ha holdt mitt ord til deg, og sett deg i dag, men fordi du da ikke ville ha opplevd den spirituelle Ilden, ville du ha avvist meg og kunnskapen jeg har til deg.”
“Ville jeg ha blitt en slags tjener for det onde, da?”
“Ikke på den måten du forestiller deg,” svarte Johannes. “Det ville bare ha kunnet skjedd, hvis du hadde hatt svært egoistiske motiver i ditt hjerte. Det han søker å oppnå med generelt gode mennesker, er å nøytralisere dem. Etter at de har blitt nøytralisert, så lar han dem som regel være og fortsetter med andre oppgaver. Bare om en person synker inn i en veldig illusjon av egoisme, kan han kunne komme til å bli et bevisst redskap for de Mørke Brødrene.”
“Hvem er denne Motstanderen og hvem er de Mørke Brødrene?”
“De er akkurat som deg og meg,” svarte Johannes. “De er våre brødre, men veldig egensindige brødre. Som du vet, så må det være motstand i alle ting. Hvis det finnes en positiv kraft av tilstedeværelse, kan den bare vedvare om det eksisterer et motstykke, en negativ kraft.”
“Hvorfor bruker du termen tilstedeværelse?”
“Fordi i denne verden, er det positive og det negative virkelig for deg. Men i en høyere realitet, finnes det bare en energi, og det er Gud. Det er viktig for lærdoms skyld, at vi alltid forholder oss til den realiteten vi befinner oss i. Hvis du prøver å løse en høyere realitets gåter, før du kjenner til din egen, kan du bli fanget inn i en illusjon som vil forårsake at du havner langt etter den enkle realisten.”
Jeg nikket.”Jeg har notert meg at mange intelligente drømmere ikke ser ut til å få til noe som helst – mens en vanlig sliter, ofte oppnår overraskende mye.”
“Din uttalelse fortjener å bli reflektert over,” sa han sindig. Jeg må ha støtt på et viktig poeng til min utvikling.
“Så disse Mørke Brødre, brenner de i Helvete som predikantene prediker?”
“De lever i en verden uten ære, og har bare illusjonen om den. For å forstå hva det betyr, må du løse en fremtidig Nøkkel.”
Han flyttet seg i stolen, og foldet hendene sine. “La meg si det slik. Vi har alle en gnist av guddommelighet i oss. Når du etterfølger denne gnisten, vil din heder og kjærlighetslys, sannhet og kraft, ekspandere. Det finnes visse svært egoistiske individer, som gjennom bevisst kraftanstrengelse stenger seg helt av fra sjelens kontakt. Etter at de har tatt denne bevisste avgjørelsen, fornekter de alt som er sannhet og godhet. De er bevisste, men uten noe spirituell kontakt, og skaper i sin bevissthet en verden som er en fullstendig illusjon, uten noe reelt Lys eller verdighet. De tror, at den virkelige spirituelle plan skapt av Gud, er en illusjon, og at de har oppdaget eller skapt den eneste virkelige realitet. Siden deres falske tro er så virkelig, kan man ikke unnslippe det. Alt det som gjør dem til personer, er i en tilstand av forvitring og død. Denne langsomme død tar ofte mange år. Men etter at dette skjer, vil gnisten som er deres sanne selv, fortsette, og personen vil bli gjenskapt i en mulig fremtid på en jord som ikke eksisterer enda.”
“Tøff doktrine,” svarte jeg. “Betyr det at det ikke finnes et brennende Helvete?”
“Det gjør det, på en måte,” svarte han. “Når en som har fornektet Lyset, omgir seg med illusjonen, og så kommer i kontakt med det virkelige Lyset, skaper det en spirituell smerte som er som en flamme. Hvorfor tror du Motstanderen forsvant så fort, når Den Hellige Ånds kraft kom ned til deg forrige natt? Lyset og Ilden ble så smertefullt, at det er bortenfor hva du kan forestille deg. Selv om han mer enn noe annet ønsket å ødelegge deg, var han tvunget til å stikke umiddelbart.”
“Det var den plutseligste sorti jeg noen gang har opplevd, ja,” nikket jeg.
Johannes fortsatte. “Når mennesker dør og kommer til den andre verden, så oppholder de seg med andre som har den samme lyskvalitet som deres egen. Mange er skuffet når de innser hvor lite Lys de har etterlevd på jorden og ønsker å komme høyere opp. Dette ønsket bringer dem i nærheten av en Tilstedeværelse av et kraftigere Lys, og det er veldig smertefullt for dem. De ønsker å gå mot det Lyset, men tilnærmingen til Lyset er like smertefullt som en ild. Så det blir som å være i helvete, på to forskjellige måter. De blir nødt til å leve sammen med andre som er av mindre Lys, og ikke noe særlig behagelig selskap, og det andre, ønsket om å flykte gir dem også en brennende smerte.”
“Sitter de fast i den situasjonen til evig tid?”
“Nei, det stakes ut en vei for deres fremdrift, men vi kunne ha brukt mange dager på dette emnet. La oss gå videre.” Johannes nikket mot en servitrise som passerte forbi, etter mere kaffe.
“Jeg har først et spørsmål til.”
“Kom med det.”
“Hvor har du vært? Jeg ventet ikke at du skulle forsvinne slik du gjorde.”
Johannes rynket pannen. “Faktisk så ventet jeg det ikke heller, men min Mester trengte meg.”
“Og det ville være…?”
“Hvem tror du?”
“Jesus?” spurte jeg forundret.
“Jesus” er den moderne uttalelsen av navnet Han gikk under i Palestina for 2000 år siden. Så det er klart at denne tids predikanter har blitt knyttet til det. De som er innenfor Hans indre krets, kaller Ham kun “Kristus” når de refererer til Ham. Når jeg får en anledning til å snakke med Ham på et personlig plan, som jeg nå er med deg, kaller jeg Ham kun Joshua. Den opprinnelige uttalelsen av navnet Jesus, var noe slikt som Yay – souse, men det navnet er ganske foreldet nå. For to hundre år siden bestemte Han seg for å bruke navnet Joshua. Det er den engelske oversettelsen av den hebraiske, som er likeverdig med Jesus fordi det fremdeles er et navn som er vanlig å bruke.”
“Joshua Kristus.” Jeg smilte. “Det vil ta litt tid å venne seg til det.”
“Han ville ikke tenkt på å bruke navnet Jesus, bortsett fra i den hensikt å bli gjenkjent. Hver gang Han hører en av predikantene snakke eller rope det navnet på den religiøse måten, krymper Han seg.”
“Du vet, jeg har mange ganger virkelig lurt på hva Jesus synes om hvordan predikantene ofte massakrerer Hans navn.”
Johannes reflekterte litt. “Det er mange mysterier som skal åpenbares, og som er relatert med Jesus, som dere kaller Ham, og Kristus. Jeg kjenner Ham ved Hans to Navn, og Han har et tredje, som bare Han kjenner til.”
“Hva er det andre navnet som du vet om?”
“Det kan jeg ikke fortelle deg uten Hans medhold,” svarte han mykt.
“Hva er hensikten med å ha mer enn et navn?”
“For øyeblikket kan jeg ikke si det til deg. Den kunnskapen befinner seg i en av Nøklene, som du vil lære om i fremtiden. Jeg kan fortelle deg litt om uttrykket Kristus. Det er ikke en del av Hans navn, men navnet på et embete. Den mest opplyste lærer, som er tilknyttet Menneskeheten på denne planeten, har dette embetet og kalles for Kristus. Joshua kommer ikke alltid til å ha dette embetet. Omlag enda ett årtusen til, vil Han gå ut av dette solsystemet, og posisjonen til Kristus vil bli overlevert til en nærstående disippel. Kristus-tittelen brukes av mange disipler som deler det som vi har kalt Kristus – bevissthet. Jeg er én av dem som er fri til å bruke navnet Kristus til eget bruk, så lenge den ene det blir kommunisert til ikke mistolker meg som Læremesteren. De som bærer navnet Kristus, tillates ikke å lure andre med hensikt, og en forkjært bruk av tittelen kan forårsake bedrag. Selvbedrag derimot, vil ofte forekomme på grunn av mistolking av overlevert doktrine av lærerne.”
“Men, – hvorfor ble du kalt vekk så plutselig?” gravde jeg.
“Det var et nødstilfelle.” Johannes så alvorlig ut.
“Kan du fortelle meg noe om det?”
“Ikke så mye. Jeg kan fortelle deg at det utviklet seg en situasjon hvor noen terrorister hadde en mulighet til å anskaffe seg atomvåpen. Disse våpen ville ha blitt plassert i Washington D.C. Denne hendelsen var ikke i planen og måtte forhindres.”
“Hva gjorde du for å forhindre det?”
“Selv om jeg kunne ha fortalt deg det, så har jeg ikke tid til å gå inn på det akkurat nå. Joshua trengte min assistanse, og jeg var heldigvis der for å kunne hjelpe. Det var nødvendig med et stort offer fra min side, å holde min avtale med deg. Det er fortsatt noen detaljer jeg må ordne opp i og vende tilbake til.”
“Er det noe du gjør ofte, å redde verden fra et atomangrep?” tøyset jeg.
“Sist gang vi hadde en lignende krise, var tidlig på åttitallet, da vitenskapsmenn jobbet på neutron – bomben. Dets perfeksjon ville ha blitt en veldig fristelse for enhver nasjon på det tidspunktet, og dette våpenet og flere, måtte det tas full kontroll over.”
“Må dere kontrollere menneskenes sinn for å unngå katastrofer?”
“Kristus disipler, eller det Hvite Broderskapet, tvinger aldri menneskets viljer og sinn. Vi er moralsk forpliktet til å hedre den frie vilje. Det Svarte Broderskap derimot, vil bruke makt så snart anledningen byr seg og når de føler for det. Ofte finner de ut at alt det de trenger å gjøre er å skape litt illusjon, for så å få sin vilje igjennom, med massene.”
Johannes stoppet litt. “Du har gjort en bra jobb med å avlede meg, men nå må vi komme videre med din undervisning. Kan du i det minste huske spørsmålet jeg stilte deg i forrige uke?”
“Jeg mener at jeg i hvert fall kan det. Det er HVEM ELLER HVA ER JEG?”
“Jeg er glad for at du husker den eksakte ordrekken. Kan du nå gi meg ditt svar?”
“Vel,” sa jeg litt nervøst, “med litt assistanse fra mine venner og Johannes – evangeliet, som jeg regner med at du skrev, har jeg konkludert med at mennesket er guder.”
“Er du da Gud med stor G eller en gud med en liten g?”
Jeg snublet et øyeblikk i ordene. “Vel… Mormonene sier at vi blir til guder med liten g, og New Age tilhengerne, sier at vi er Gud med stor G.”
“Hva sier så du?”
“Vel…” fomlet jeg igjen, og rensket halsen. “Hvis jeg er Ett med Gud, så må jeg være Gud med stor G. Det lyder merkelig å si dette, men det er mitt svar.”
“Er du sikker på ditt svar?”
“På en måte.”
“Hva er det som gjør deg på en måte sikker?”
“Jeg har opplevd flere sammentreff som har ledet meg i den retningen, derfor fant jeg ut at det må ha skjedd for en grunn.”
“Så du har fått noen tegn som har ledet deg til svaret?” Johannes smilte.
“Du kan godt si det slik,” svarte jeg.
“Har du lest hva Mesteren sier om tegn?”
“Jeg mener Han sa en del ting om det, gjorde Han ikke?”
Johannes tok frem sin gamle Bibel igjen, og slo opp på Matteus, kapittel seksten. ”Les vers nummer fire,” sa han og skjøv boken bort til meg.
Jeg holdt den gamle boken varsomt, og leste: “En ond og utro generasjon søker etter tegn…”
Jeg mistet nesten boken. “Jeg husker å ha lest denne Skriften, men jeg tenkte aldri på det i den sammenheng som nå begynner å forme seg i hodet mitt. Jeg trodde at svaret kunne være at jeg er Gud, på grunn av tegnene, men her står det at Jesus sier at de onde leter etter tegn.”
“Du søkte ikke bevisst etter tegn,” forsikret Johannes meg, “men det dukket opp atskillige, og da tenkte du at det måtte ha en betydning.”
“Mener du at de ikke betyr noe som helst,” spurte jeg litt skuffet.
“Det stemmer at det finnes en mening eller en grunn, bak enhver hendelse,” svarte Johannes. “Men når mennesker ser sammentreff, legger de mye mer i det enn tilfellet er. La oss anta at du slår en terning hundrevis av ganger. Før eller siden vil du slå syv, tre ganger etter hverandre. Har det en dypere mening, – eller skjedde det fordi du slo terningen mange ganger, og loven om gjennomsnittet, forteller at du til slutt vil komme til å slå tre sjuere?”
“Det du nå sier, er det at tilfeldigheter bare skjer nå og da?”
“Generelt sett så er det tilfellet, men så skjer det også noen tilfeller av sammentreff som arrangeres av høyere makter. Det som vanligvis skjer er, at når det oppstår et sammentreff med en overtroisk person, vil det bli lagt mere vekt på enn det som er basert på realitet.”
“Så det faktum at både Wayne, Lance og den Svarte Broder nevnte menn og guder, var kun en ren tilfeldighet og betyr ingenting?”
“Ikke helt,” svarte Johannes. “Du, Wayne og Lance, har vært venner i mange år, og på den måten kobler dere naturlig inn på hverandres frekvens, og deler mange lignende tanker. Derfor vil sjansen rimelig stor, for at dere alle kan komme på lignende konklusjoner på forskjellige ideer. Det som skjedde mellom dere tre, var ikke på langt nær så mye til sammentreff, som du trodde. Du lette etter et svar, og var glad for at det til slutt var noe som så ut til å springe frem mot deg. Det var forøvrig ingen tilfeldighet, at den Mørke Broder grep den sjansen begjærlig. Det gagnet hans hensikter.”
“Hva da med svaret?” spurte jeg. “Er det riktig eller galt?”
“La oss bare bevege oss tilbake et øyeblikk,” sa Johannes, og puttet fingrene sine mot hverandre.“Hvorfor tror du Joshua sa, at en ond og utro generasjon søker etter tegn? I virkeligheten betyr ordet ond, villedet. Hvordan har det seg at man er villedet når man leter etter tegn?”
“Jeg har aldri tenkt på det å lete etter tegn i et negativt lys, da de fleste mennesker ser på tegn som en positiv ting.”
Johannes sa ingenting, tydeligvis ventet han på et mer konsist svar.
Jeg fortsatte. “OK,la meg se. Hvis vi bruker tegn til å styre våre liv, da bruker vi noe utenfor oss selv. Kanskje det er meningen at vi skal se inn i vårt indre.”
Johannes smilte. “Det er fortsatt håp for deg. Jeg tror ditt lys er i ferd med å ekspandere. Hva er det som er bedraget i det å lete etter tegn til å lede seg?”
“Det er et vrient spørsmål, jeg ser ikke helt sammenhengen der.”
“Det er mye samsvar her,” sa Johannes. “Fortell meg. Hva er egentlig utroskap?”
“Det er når en person bedrar sin ektefelle, og har et seksuelt forhold med en annen,” svarte jeg.
“Og hvem er det som menes å være din spirituelle ektefelle?”
“Du mener bortsett fra min kone?”
“Ja.”
“Kan det være Gud?”
“Det er korrekt.”
“Dette er en læresetning som går gjennom hele Skriften. Israelittene blir også kalt for Jehovas Brud, gjennom hele Det Gamle Testamente, og kirken kalles for Kristi Brud. Både Israel og kirken er symboler på de som har lyset av Guds Åndskraft inni seg. Kan du nå fortelle meg, hvordan en Kristi Brud eller en Guds brud begår ekteskapsbrudd?”
“Kanskje det er gjennom å forlate Gud, ved å lene seg på eller forene seg med noen andre, eller noe annet enn Gud.”
“Ganske nær,” sa Johannes. “Lysets Bror, er en som opplever Guds Ånd inni seg og har avlagt et løfte for å følge det, og være Ett med det. Det er ganske likt et ekteskapelig forhold. Hvis han aktivt søker etter tegn utenfor sitt eget Selv, som sin hovedkilde til å lede seg, forårsaker dette en forandring i hans fokus, vekk fra Ånden. Da blir hans Gud en falsk Gud, som er utenfor ham selv, og den indre Gud blir ignorert og forrådet. Han har begått utroskap mot sin eneste sanne Kilde til å guide seg, og det setter en svart vegg mellom hans personlighet og hans indre Gud.”
“Fascinerende,” sa jeg og følte meg igjen som Spock. “Det vil si at New Age – tilhengerne, som alltid lærer bort om den indre Gud, – og i samme åndedrag alltid leter etter sammentreff og tegn, – lærer bort én ting, og praktiserer noe annet?”
“De er ikke alene om det,” smilte Johannes. “Vi har på den andre siden av spekteret, også de svært religiøse som også søker etter tegn, fremfor et svar fra Gud gjennom bønnen, som de selv prøver å lære andre.”
“Er det da meningen, at vi alltid skal søke innover etter alle svar?”
“Ikke nødvendigvis. Det ville bety at den fysiske verdenen ikke hadde hatt noen hensikt eller mening. Hensikten med den ytre verden er å stimulere med erfaringer, og hensikten med den indre, er å få det bekreftet. Uten den ytre verden er det intet å bekrefte, og uten den indre verden finnes det ingen kilde til å finne den sannhetskilden som eksisterer i alle ting.”
“Da virker det på meg som om de religiøse fundamentalistene ser på det ytre etter svar, og at New – Age folkene, prøver å gå inn i seg selv; men begge parter konsentrerer seg for mye på kun den ene siden av pendelen,” sa jeg.
“Nok et bra svar,” sa Johannes smilende, ”men nå vil du vel ha meg til å fortelle deg om du har det riktige svaret.”
“Jeg har vært nysgjerrig hele denne uken.” Jeg lente meg ivrig fremover.
“La oss få i oss litt mere kaffe, og så utforsker vi tankene dine.”
Gå til KAPITTEL TOLV
