KAPITTEL TO
Klokkenes mysterium
Helt siden Elisabeth ble syk var det jeg som gjorde det meste av våre innkjøp. Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske god på det. Jeg klippet kuponger og sjekket om det var salg eller tilbudsannonser, sammenlignet de forskjellige tilbudene i supermarkedene, og mye mer. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg faktisk likte å gjøre innkjøp og jeg ville høyst sannsynlig ha fortsatt å gjøre mange av innkjøpene, selv om Elisabeth hadde blitt frisk.
Da jeg kjørte til Albertsons supermarked, på hjørnet av 16nde gate og State Street, i vår vakre by Boise, i Idaho, la jeg for første gang merke til at julepynten allerede var hengt opp, og at det var juletrær til salgs. Jeg var ikke sikker på om julepynten akkurat hadde blitt hengt opp, eller om det var første gangen jeg bet meg merke i dette. Det føltes som om Thanksgiving nettopp var over og at det i det hele tatt var altfor tidlig å begynne å tenke på julen. Jeg følte jeg meg litt som Scrooge, idet jeg gikk ut av bilen, mens jeg tenkte på alle de julegavene jeg måtte kjøpe, i forhold til hvor lite gaver jeg selv ville få.
Jeg kan huske, at mens jeg gikk inn i bygningen tenkte at det hadde vært mye bedre om det bare hadde vært jul en gang hvert femte år…
Idet jeg åpnet døren, forsvant alle tanker… Jeg hørte klokkene! Det var de samme klokkene jeg hadde hørt i min døsende tilstand, bare at denne gangen var jeg sikker på at jeg var våken og at klokkene var virkelige. Jeg gjorde retrett, gikk ut av døren, og snudde meg helt rundt. Til min forbauselse, så jeg en klokkeringer fra Frelsesarmeén!
Jeg var overrasket over at jeg ikke hadde forbundet det med de klokkene som jeg hadde hørt i min søvnige tilstand. Faktisk så kunne jeg ikke huske at de lød sånn som de klokkene jeg nå hørte foran meg. Lyden av disse juleklokkene lød så rent, så mildt, og nesten hellige. Kanskje hadde jeg egentlig aldri lyttet på dem før nå.
Klokkeringeren var en flott eldre mann på rundt seksti. Han var glattbarbert og hadde mørkt hår og var enkelt antrukket. I forhold til andre klokkeringere som ser ut som om de har blitt hentet ut fra et senter for hjemløse, var denne klokkeringeren et langt skrik ifra det. Han så ikke ut som en direktør, men gav heller ikke det inntrykket av at han noensinne hadde vært en boms eller uteligger. Hadde jeg måttet gjette hans yrke ut fra utseendet, ville jeg tippet på at han var høyskolelærer, eller kanskje til og med eiendomsmegler, som meg selv.
Etter å ha sett i hans retning i omtrent tretti sekunder, fanget han blikket mitt og sa: “Gledelig Jul.”
“Gledelig Jul,” sa jeg, mens jeg i en forvirret tilstand trakk meg tilbake og gikk inn i kjøpesenteret.
Mens jeg jobbet meg i gjennom innkjøpslisten til min kone, prøvde jeg å finne en mening med det hele.
Jeg hadde hørt disse klokkene i halvsøvnen tre dager etter hverandre, og nå hørte jeg de samme klokkene igjen her ved kjøpesenteret, fra en klokkeringer for Frelsesarmèen. På akkurat det tidspunktet som jeg hørte klokkene var jeg i mine tanker som Scrooge, og delte hans syn på julen. Kanskje ble jeg gitt en overnaturlig lekse akkurat som i filmen. Kanskje jeg ble fortalt at jeg skulle donere til de fattige.
Økonomisk sett følte jeg meg som en av de fattige selv. Jeg satt i skikkelig dyp gjeld, og hadde ikke noen ekstra penger på grunn av Elisabeths sykdom. Uansett, kanskje jeg ikke skulle tenke på mine egne bekymringer, men heller tenke på andre som hadde problemer.
Innen jeg var ferdig med innkjøpene mine, hadde jeg allerede bestemt meg for å gi klokkeringeren en donasjon på veien ut. Det var ikke et stort bidrag, men det var kanskje det som var forventet av meg.
Idet jeg gikk forbi hans innsamlingsbøsse, puttet jeg en femdollar – seddel i den. Klokkeringeren så meg inn i øynene og sa: “Takk, ha en Gledelig Jul.”
Det var noe i øynene hans som gjorde meg forvirret. Han hadde store øyne med store pupiller, og utseendet hans forsterket inntrykket mitt om at han var en lærer. Det var noe i blikket hans som fikk meg til å føle at han hadde kunnskap om saker og ting jeg ikke visste noe om. Jeg hadde aldri følt noe lignende overfor en fremmed, slik jeg følte det med denne mannen.
Jeg satte meg inn i bilen, og begynte å kjøre hjemover. Jeg passerte en annen forretning som viste seg å ha egen klokkeringer. Jeg parkerte bilen igjen, spaserte opp til klokkene, og stoppet foran mannen. Jeg ble helt forbløffet, for disse klokkene lød nokså likt, men ikke helt lik den første klokkeringeren eller de klokkene som jeg hadde hørt i min drømmetilstand.
Dette vekket min nysgjerrighet. De neste par timene kjørte jeg over hele byen, og oppsøkte alle klokkeringere jeg klarte å finne.
Hver eneste klokkeringer lød helt likt som den andre klokkeringeren. Kun den første klokkeringeren, frembrakte en klang lik de klokkene som jeg husket å ha hørt i min drømmetilstand.
Elisabeth var opprørt over at jeg hadde vært ute og handlet så lenge, og hadde vært bekymret for meg. Hun roet seg fort ned da jeg forklarte henne hva som hadde skjedd. Jeg avsluttet med å si til henne: “Kanskje det bare var innbilning fra min side at den første klokkeringers klokker klang, lik de klokkene jeg hørte de gangene jeg var i ferd med å våkne.”
“Og kanskje det ikke er det,” sa hun. “Det kan jo godt hende at det kan være et slags tegn. Kanskje du rett og slett skulle minnes på Julens ånd og gi hva du har råd til, og at det er det eneste dette handler om.”
“Kan hende det,” sa jeg, men var likevel ikke helt overbevist om at hun hadde rett.
Jeg følte en uro over enhver forklaring vi kunne komme på når det gjaldt klokkene. Neste morgen mens jeg lå mellom søvn og våken tilstand, ble jeg enda mer urolig da jeg hørte klokkene igjen. Denne gangen hørte jeg at de resonnerte i noen sekunder etter at jeg var helt våken. Nå visste jeg at klokkene ikke bare var innbilning fra min side. Jeg visste også at klokkenes budskap enda ikke var løst.
Etter at jeg hadde fortalt om opplevelsen til Elisabeth, sa hun: “Din gjetning om at du kanskje skulle hatt mer giverglede kan kanskje stemme. Sist gang ga du bare fem dollar. Det er antageligvis det eneste vi har gitt til de fattige i hele år. Tenk på det. Det er ikke mye til donasjon. Jeg vet at vi ikke har mye penger, men vi kan klare bedre en som så.”
“Det har du rett i ,” sa jeg, ”denne gangen vil jeg gi femti dollar. Det er omtrent alt vi har råd til, men såpass kan vi gi.”
Jeg dro avsted til Albertssons på 16nde gate, og nærmet meg klokkeringeren igjen. Nok en gang hørte jeg den vakre tonen. Klangen var definitivt den samme som jeg hadde hørt mens jeg våknet. Mens jeg begynte å verdsette dets skjønnhet, følte jeg at hele min kropp og sjel ga gjenklang til klokkenes vibrasjon. På en eller annen måte fikk de meg til å føle meg hel, fredfull, sterk og forbundet… Det er ikke lett å gi et klart bilde på det, men effekten var både merkbar og sterk. Jeg puttet to tjuedollarsedler og en tier i innsamlingsbørsen, fanget klokkeringerens blikk, og sa: “Gledelig Jul.”
“Din gave er høyt verdsatt,” sa klokkeringeren.
Jeg begynte å gå baklengs med blikket festet på klokkeringeren i noen sekunder, før våre veier skiltes. Igjen følte jeg den samme uroen, da jeg kjørte hjemover.
Da jeg kom hjem sa jeg til Elisabeth: ”Det å gi de femti dollarene var en bra ting å gjøre, men jeg tror ikke at det er svaret. Hva om svaret ikke har noe med klokkene å gjøre, eller med julen eller givergleden, men noe helt annet?”
“Hva ellers kan det være?” spurte hun.
“Kanskje det har noe med den mannen å gjøre – klokkeringeren.”
“Du sa at du hadde en følelse av at han var annerledes?”
“Ja. Han var annerledes… Det kan hende han vet noe.”
“Hvis du hører klokkene igjen, da kanskje du burde utforske ham nærmere,” sa hun.