KAPITTEL EN
Elisabeth
Jeg har alltid ønsket å bli forfatter, men har aldri kunnet finne tid til å leve ut den drømmen. Ironisk nok så er dette tidspunktet i livet mitt den absolutt vanskeligste tiden for meg å begynne på et prosjekt som dette. Men det er noe jeg simpelthen må gjøre.
Jeg har en historie å fortelle som er så vanskelig å tro, at jeg skriver den som fiksjon. Den er for utrolig til å kunne presenteres som en sann historie. Ikke desto mindre, så fastholder jeg ved at prinsippene som utdypes og presenteres her er sanne, og at mange lesere vil få dette bekreftet gjennom sitt eget hjerte og sjel.
Jeg skulle gjerne ha begynt fortellingen med Johannes, men det går ikke. Jeg må fortelle om Elisabeth og også noe om meg selv for at dere skal kunne forstå.
Det er ikke stort å fortelle om meg selv. Jeg er som gjennomsnittet, eller under gjennomsnittet på en del områder. Hvis det er noe utover det ordinære ved meg så må det være det faktum, at jeg er ganske nysgjerrig av natur. Jeg har tenkt ganske mye på hvorfor ting er som de er, og har alltid stilt meg selv mange ubesvarte spørsmål som: Hvem eller hva er Gud? Finnes det et liv etter døden, og hvordan vil det være? Hva er meningen med livet? Spørsmål – som ikke syntes å ha noen svar.
Jeg møtte Elisabeth for cirka ti år siden. Jeg var 43 år og Elisabeth var en del år yngre. Jeg hadde nettopp kommet i gang som eiendomsmegler etter flere mislykkede vågestykker som selvstendig næringsdrivende. Både Elisabeth og jeg hadde vært gift tidligere, og siden vi kom så godt overens etter å ha erfart vanskelige relasjoner med andre, følte vi begge at vi endelig hadde mestret ekteskapets kunst til det punktet at vi halvhjertet vurderte å gi seminarer om temaet.
Å etterlate barna mine med min forrige kone var en av de vanskeligste avgjørelsene i mitt liv. Men forholdene var ikke en situasjon som kunne bli et vinn – vinn resultat. Det var et tap – tap situasjon. Det faktum at jeg mistet så mye i forholdet til mine barn og de i sitt forhold til meg, gjorde det desto mer viktig for meg at forholdet med Elisabeth på en eller annen måte skulle være verdt et så stort offer.
La oss gå videre her. Jeg vet at det er mange av dere som har vært igjennom vanskelige ekteskap og ønsket at dere kunne fått deres liv med barna tilbake. Men det er noe annet jeg også vet. Jeg vet at dere alle har et ønske om å møte deres livs kjærlighet og bli forelsket, og forbli i kjærlighet, Jeg vet også at få av dere har funnet den kvaliteten i kjærlighet som dere søker.
Vel, dette er den delen av mitt liv som ikke akkurat er gjennomsnittlig. Jeg fant Elisabeth, mitt livs kjærlighet, og til og med mer enn jeg søkte etter.
Etter skilsmissen begynte jeg å undervise i voksenopplæring og hadde noen klasser på kveldskolen i lokalsamfunnet. Jeg hadde lenge hatt som hobby å studere grafologi eller hvordan karakter kan oppdages gjennom håndskriften. Så etter flere år med prøvekjøring, ble jeg såpass god på det at jeg tilbød mine tjenester.
Hver dag takker jeg Gud for at jeg studerte håndskrift- analyse, fordi uten den hadde jeg nok ikke gjenkjent Elisabeth.
Det var like før avslutningen av timen til min første leksjon, at jeg fikk alle i klassen til å levere inn et eksempel på papir, av sin håndskrift. Deretter fortsatte jeg med å demonstrere at jeg virkelig var nøyaktig i analysen av hvert enkelt. La det være sagt, at dette har ingenting med psykiske evner å gjøre. Derimot så er dette en analytisk måte å skildre en persons karakter på.
Det var omlag tjue elever i klassen og jeg trodde at jeg hadde analysert dem alle, da Elisabeth reiste seg.
“Du har ikke analysert meg enda,” sa hun.
“Beklager,” sa jeg. “Leverte du inn en skriftprøve?”
“Ja, det gjorde jeg.”
Jeg tok bunken av håndskriftprøver opp og rakte dem til henne, og sa: “Du får se om det kan være en av de her.”
Hun så gjennom dem. ”Her er den,” sa hun og leverte den til meg. ”Den hadde sannsynligvis festet seg bak en av de andre prøvene.”
Jeg så på håndskriften, og måtte se på den en gang til. Gjennom årenes løp hadde jeg ikke bare bygget meg opp en forestilling om hva jeg så etter i den ideelle partneren, men også hvordan min ideelle partners håndskrift skulle se ut. Etter mange år og tusenvis av håndskriftprøver, hadde jeg endelig funnet én som så nøyaktig slik ut som jeg hadde forestilt meg.
Jeg gjorde nok Elisabeth ille berørt når jeg buste ut om hennes mange kvaliteter. Hennes håndskrift viste at hun var meget intelligent, lidenskapelig, objektiv men samtidig omsorgsfull; fokusert, og likevel nysgjerrig, kjærlig, men samtidig hadde hun også sunn fornuft.
Etter å ha fortalt henne omtrent et dusin positive karaktertrekk, la jeg ned skriftprøven og så nøye på henne. Det første jeg noterte meg var hennes svært attraktive, nærmest strålende ansikt. Hun hadde spillende intelligente øyne, som ved denne anledningen fokuserte med stor oppmerksomhet. Det var en ærlighet i øynene hennes, som avslørte hennes sinnsstemning i øyeblikket. Siden da har jeg kalt dem for smilende øyne, fordi gnisten i hennes øyne avslører så tydelig hennes følelser når hun er lykkelig.
Fysisk sett var hun omtrent 160 cm høy, hun hadde lysebrunt hår, en flott figur, og et utseende som kunne gjøre et tiltrekkende inntrykk på enhver mann.
Av en eller annen grunn, kjente jeg dypt inni meg at jeg ville gifte meg med henne. Jeg prøvde øyeblikkelig å avvise denne følelsen, men følelsen vedvarte i meg gjennom hele uken. Derfor kontaktet jeg henne etter den neste timen for å ta en kopp kaffe, og resten er historie.
Jeg kunne med letthet ha skrevet en bok om vårt forhold og hvordan det utviklet seg, men det er ikke den store hensikten med denne boken, som det snart skal vise seg. Det som må forstås, er at vi ble så forelsket som det er mulig for oss dødelige å forelske seg. Tenk på den beste kjærlighets- historien du kjenner til, og gang disse følelsene med ti, og det var oss. For første gang i mitt liv følte jeg meg tilfreds og trygg. Det virket som om ingenting kunne gå galt.
Helt til den skjebnesvangre dagen…
Jeg husker den dagen så tydelig. Jeg satt i stuen og leste en bok, imens Elisabeth lagde i stand kveldskaffe til oss. Det skjebnesvangre øyeblikket kom da hun gikk ned trappen, for å bringe meg min kaffekopp. Slik hun pleide å gjøre hver kveld.
Men denne dagen falt hun ned trappen, og slo seg så hardt at hun ble liggende nesten bevisstløs.
Jeg løp bort til henne, og holdt henne til hun kom til bevissthet igjen. Jeg løftet henne opp.
“Jeg klarer ikke å reise meg opp,” sa hun.
”Klart du kan, elskede. ”Du hadde nettopp et stygt fall og trenger bare å hvile deg litt først.”
Hun hvilte en stund, men klarte fortsatt ikke å reise seg. Jeg kjørte henne øyeblikkelig til legevakten. Legen sa at de måtte ta noen prøver.
Etter tre uker med prøver, fant vi endelig ut hva problemet var. Hun hadde multippel skleroses. Hjertet mitt sank da jeg spurte legen om hvor alvorlig det var, og hvor lenge hun hadde igjen å leve.
“Det varierer fra person til person,” sa han.”Noen klarer seg ikke så lenge, mens andre kan leve i flere år. Jeg må allikevel advare deg, fordi det ser ut som om sykdommen utvikler seg raskt hos din kone. Jeg antar at hun har noe sånt som et eller kanskje to år igjen å leve. Men man kan aldri vite. Hun kan kanskje holde det gående i ti år eller mer, men du må forberede deg på det verste.”
“Akkurat nå, kan hun ikke engang stå oppreist. Hun kan få noe av kreftene tilbake, men vil ganske sikkert miste dem igjen. Det blir som å ta et skritt frem og to tilbake, før eller siden så kommer sykdommen til å få bukt med én.”
“Problemet nå er hennes ben, men senere vil det være andre deler av kroppen. Når hun nærmer seg slutten vil hun kanskje også miste synet, og til og med sin kapasitet til å snakke og spise selv. Jeg håper at du elsker henne høyt, fordi hun kommer til å bli veldig avhengig av deg.”
“Jeg skal være der for henne,” sa jeg med tårer i øynene. ”Vi skal gjøre hva enn som trengs. På en eller annen måte skal vi vinne over dette.”
“Bare vær forberedt på å måtte hanskes med det, og ha ikke for store forhåpninger. Det kan bli frustrerende for dere begge. Vær takknemlig for at dere fortsatt har ett eller to år igjen å dele sammen. Mange av de menneskene jeg har møtt har opplevd å få sine kjære plutselig revet vekk. Og de ville ønsket at de kunne ha fått, om så bare fem minutter med dem for å ta farvel. Dere derimot, har tid til et langt og kjærlig farvel. Jeg vil råde dere til å gjøre det meste ut av det.”
“Jeg setter pris på ditt råd doktor, men ta ikke håpet fra oss. Det må finnes en måte å overvinne denne sykdommen på.”
“Jeg forstår hvordan du har det,” sa han tålmodig, “men min erfaring forteller meg, at jeg må gjøre det jeg kan for å forberede dere på den virkelige verden.”
“Jeg hører hva du sier,” sa jeg, “men jeg nekter å gi opp håpet, uansett hva oddsene er. Jeg har alltid trodd på at alt er mulig.”
“Jeg er her for å hjelpe dere så langt jeg kan,” sa legen stille.
Det neste året var ganske nedslående. Det viste seg at legen hadde hatt helt rett. Elisabeth ble litt bedre, for så å bli verre.
Hun fikk noe av kreftene tilbake i bena for deretter å miste all styrken i bena, og samtidig noe av synet. I løpet av det året prøvde vi alt som fantes av medisiner, alt av helsekost og enhver legeurt som kunne ha virket. Men det var som om hennes helsetilstand ikke var knyttet til noen av de midlene vi prøvde ut. Til slutt nådde tilstanden hennes det punktet, at hun ble avhengig av rullestol og var knapt nok i stand til å spise selv, fordi hennes armer og ben skalv slik. Heldigvis, hadde hun fortsatt sine mentale evner, – men legen advarte meg at til og med det kunne forsvinne snart. På dette tidspunktet betrodde han meg at det virket som om hennes tilstand så ut til å ha forverret seg, og at hun kunne komme til å forlate denne verden om kort tid. Hun kunne kanskje holde seg i live i seks måneder, eller muligens også bli hengende i noen år til.
En natt, da vi lå i sengen og jeg holdt henne i mine armer, tenkte jeg på våre år sammen. For mitt indre øye visualiserte jeg henne full av liv, slik som hun var da vi først møttes, i forhold til sånn som hun var nå. Jeg følte meg veldig bedrøvet. Hvorfor måtte dette skje med den mest vidunderlige kvinnen jeg noensinne hadde møtt?
Mens jeg overveide situasjonen, vokste det frem en bønn fra dypet av mitt hjerte.
“Hvorfor Gud, må noe som dette skje med et så vidunderlig menneske som min kone? Man skulle tro man måtte være en seriemorder for å fortjene en sånn straff… men Elisabeth har aldri skadet noen. Kanskje noen småting, men ingenting til å fortjene sånn lidelse. Hvis dette er en straff så virker den urettferdig, og helt ut av proporsjoner.
“Til og med dagens prester sier at livet er urettferdig. Hvis Du virkelig er Gud, da skulle en av Dine kjennetegn være skjønnhet og rettferdighet. Hvor finnes skjønnheten og rettferdigheten i denne situasjonen? Jeg spør ikke for min egen del, men for den kvinnen jeg elsker. Det må da finnes et svar et sted, og på en eller annen måte…”
Dette var den grunnleggende bønnen som jeg tenkte i mitt hjerte, mange ganger daglig siden Elisabeth ble syk. Men akkurat denne kvelden sa jeg det med veldige følelser, og jeg gråt meg i søvn med disse tankene i meg.
Den natten falt jeg i en dyp og fredelig søvn, og morgenen etter, skjedde det noe helt uvanlig. Jeg befant meg i et stadium mellom søvn og våken tilstand. Jeg vet at det har vært flere ganger hvor jeg ikke har visst, om jeg drømte eller ikke. Dette var en av de gangene.
Dette var første gangen jeg hørte klokkene; forsiktige, men gjennomtrengende, velkjente og myke på samme tid, veldig virkelighetsnære klokker.
Da jeg hørte dem var jeg sikker på at jeg hørte reelle klokker, kanskje et eller annet sted utenfor soverommet. Men da jeg våknet og reiste meg opp i sengen forsvant lyden hen. Jeg var ikke sikker på om jeg virkelig hørte klokkene, eller om jeg bare hadde drømt det.
Da jeg la meg ned igjen og døste av, hørte jeg klokkene igjen. Jeg våknet opp igjen, og lyden forstummet nok en gang. Denne prosessen gjentok seg en tredje gang.
En hendelse som dette kunne jeg lett ha ristet av meg, men en tre gangers gjentakelse fikk meg til å tenke at dette måtte være noe viktig.
Neste morgen hørte jeg klokkene igjen.
Og igjen morgenen deretter.
Til slutt følte jeg at jeg måtte nevne dette for Elisabeth. Jeg fortalte henne om denne hendelsen og hun sa, “Det eneste jeg kan komme på som kan menes med det, er at det er en type budskap eller et tegn, som kun er ment for deg. Jeg lå og sov ved siden av deg disse tre morgenene, men jeg har ikke hørt noen klokker.”
“Men hvis det er en slags budskap som kun er ment for meg, hva er da hensikten? Jeg har tenkt og tenkt rundt dette, men jeg kan ikke se noen skjult mening i klokker som ringer.”
“Har du hørt noen klokker i virkeligheten som lyder som disse?” spurte hun.
“Vel, de minner meg om juleklokker, og de virker veldig kjente. Julen er jo bare noen få uker unna. Kan det ha noe med det å gjøre?”
“Hvem vet?” sa hun med et skuldertrekk. “Det kan hende at du tenker altfor mye på julen. Hva med å ta oppmerksomheten bort fra klokkene, og gå ut og handle for meg? Finn en penn, så skal jeg gi deg en handleliste.”