Category: Teachings

KAPITTEL NI

Hvem er vi egentlig?

     Jeg lukket døren bak meg, og gikk bort til Elisabeth. ”Hva tror du?” spurte jeg.

     “Han er interessant,” sa hun. Jeg kunne se fra lyset i hennes øyne – noe som jeg ikke hadde sett på lang tid – at håpet hadde vendt tilbake.

     “Tror du han er virkelig?” spurte jeg forsiktig.

     ”Jeg er ikke sikker. Det er noe ved ham som virker overbevisende.”

     “Et Skrift om Jesus kommer meg i sinn,” sa jeg, mens jeg ryddet av bordet. “Det lyder slik; Han snakket som en med autoritet, ikke som en av de skriftlærde. Johannes ser ut til å lære bort med en autoritet og kunnskap bak alt det han sier, helt ulikt de lærerne jeg har hørt før.”

     “Det er mer enn det,” la Elisabeth til. “Jeg følte definitivt noe, da han berørte meg. Jeg sverger på at jeg kan reise meg opp.” Hun skjøv seg fremover i stolen. “Ta meg i hånden,” insisterte hun.

     “Du har vel ikke tenkt å prøve å reise deg opp?” sa jeg og gikk mot henne.

     “Jeg føler at jeg kan stå oppreist, dra meg opp,” forlangte hun.

     “Jeg er ikke sikker,” sa jeg og gav henne en ganske slapp hånd.

     Hun grep den og dro. Hennes drag fikk meg til å dra til, helt til hun stod oppreist.

     “Jeg kan ikke tro det!” utbrøt jeg. “Du har ikke kunnet stå oppreist på flere måneder!”

     “Jeg tror jeg kan gå igjen!” erklærte hun mens hun tok et skritt, deretter et til, og så slapp hun hånden min. Etter det, gikk hun langsomt over rommet og hvilte seg mot veggen. Hun glødet som en Olympisk vinner ved målstreken.

     “Det er et mirakel!” ropte jeg.

     “Johannes sa at jeg ville få ekstra krefter i noen dager,” advarte Elisabeth meg. Hun gikk langsomt frem og tilbake over rommet. “Siden dette er midlertidig syns jeg at vi skal gå oss en tur, mens jeg har styrke til det.”

     “Tror du at du greier det?”

     “Det er bare en måte å finne det ut på,” sa hun.”Hente kåpene våre, og la oss puste inn frisk luft.”

     Noen ganger var det ikke mulig å si nei til Elisabeth. For hennes skyld måtte jeg gå med på det. Jeg hentet våre jakker. “Hvorfor er du så bestemt på å gå en tur?” spurte jeg.

     “Det var noe i Johannes stemme idet han skulle dra. Husk hva han sa – noe om at det å spasere kan hjelpe en med å strukturere tankene. Han sa noe om å putte mine tanker og frykten på sin rette plass, slik at de ikke lenger blir destruktive.”

     Elisabeth tok så armen min, og vi gikk ut døren og ned trappene, med en bestemthet og styrke som overrasket meg. Snart gikk vi nedover gaten i et høyere tempo, enn jeg trodde var mulig. “La oss gå mot fjelldølene hvor vi pleide å gå,” foreslo hun med en barnlig stemme.

     Jeg kunne ikke skuffe henne på dette punktet. Vi bodde bare noen få blokker ifra noen vakre fjelldaler som vi ikke hadde kunnet utforske siden hun ble syk. Vi gikk mot den retningen, og til min gledelige overraskelse så det ut til at Elisabeth hadde styrke nok til å fortsette.

     “Det er så godt å være i stand til å gå igjen.” Hun pustet luften dypt inn. “Jeg har aldri følt meg bedre. Selv luften kjennes som om det er fylt med liv.”

     “Tenk på alle de turene vi kunne ha tatt sammen, men ikke tok,” sa jeg. “Du vet, jeg har ikke tenkt på det før nå, men jeg kan forstå nå hvordan en spasertur kan gi oss en pause fra problemene. Bare det å få se på dette stedets skjønnhet! Hvordan kan et menneske være redd eller bekymret, når man går her?”

     “Jeg kan se at Johannes hadde rett,” sa Elisabeth. “For noen år siden, før jeg ble syk og kanskje enda mer etter at jeg ble syk, hadde jeg min oppmerksomhet på mine problemer og min frykt. Selv om det virket som om jeg så ut til å ta det med ro, gnagde fortsatt problemene mine inni meg. Om mitt sinn har trengt en pause, kan jeg nå forstå at det ikke fikk det. Men på den annen side, så virker det som om ditt sinn heller ikke fikk noen hvile.”

     “Man kan ikke alltid se hva som rører seg inni andre, bare ved å se på dem. Eller til og med, selv om man lever sammen med dem,” svarte jeg. “Jeg tror at jeg klarer å holde uønskede tanker og frykt ifra å påvirke meg kontinuerlig. Selv når jeg har dårlig tid eller er under sterkt press, setter jeg av tid i perioder, for å holde styr på mine tanker og følelser. Jeg undertrykker dem ikke, det er mer som om de er i en slags dvale.”

     Da var det som om et lys brått ble skrudd på inni hodet mitt. “Det er kanskje mer presist å si at det er som om jeg har skapt et sted for dem, og putter de der. Det er vel omtrent sånn som Johannes uttrykte det, ikke sant?”

     “Jo,” nikket hun. “Han sa noe om å sende våre tanker og frykt på dets rette plass. Det er litt som det jeg føler nå, som om mine uønskede tanker og frykt er lagret bak noen lukkede dører et sted. Akkurat nå mens vi spaserer gjennom disse vakre dalene, har de ingen makt over meg. Dette er første gang siden jeg ble syk, at jeg føler det på denne måten.”

     “Kanskje dette betyr at du er helbredet,” sa jeg håpefullt. Det var for godt til å være sant, men mirakler kan skje.

     “Jeg vet ikke, Johannes sa at jeg ville få fornyet styrke i noen dager. Det er som om en annen vilje er plassert ved siden av min egen, og holder disse symbolske dørene lukket, og gir meg trygghet for en tid. Han sa jeg kunne helbredes hvis vi løste dette quiz – programmet hans seriøst. Du sa noe om å sette viktigheten av spørsmålet på sin rette plass. Si meg de eksakte ordene igjen.” Vi satte oss ned på noen steiner for å hvile.

     “Det var ikke bare HVEM ER JEG? men HVEM ELLER HVA ER JEG?”

     “Og hva var det svaret du gav ham, som han sa ikke var korrekt?” spurte Elisabeth.

     “Han sa ikke direkte at det ikke var korrekt. Han bare antydet at mitt svar ikke betydde noe som helst. Antagelig er det svarets kjerne jeg må komme opp med.”

     “Gi meg de svarene du gav ham og som ikke var riktige.”

     “Først, så sa jeg at jeg var et menneske.”

     “Vel, noen ganger når jeg ser kontoret ditt, så tviler jeg litt på det,” smilte hun.

     ”Du føler deg virkelig bedre, gjør du ikke?” bemerket jeg humoristisk.

     “Hva mer sa du?”

     “Jeg sa at vi var Ånd, en Sjel, en Guds sønn. Ingenting av dette var svaret.”

     “Ja vel. Man skulle tro at vår essens ville være en type ånd eller noe spirituelt. Hvorfor sa han at det ikke var riktig svar?”

     “Han sa, at det å si at jeg er Ånd ikke betyr noe som helst. Han bad meg definere ordet Ånd, og jeg klarte ikke å si noe intelligent.”

     “Så han vil at du skal si noe definitivt om det du er, og hvis du ikke vet hva Ånd er, betyr det ingenting å si at du er Ånd?”

     “Jeg tror det er noe sånt,” svarte jeg.

     “Har du tenkt noe mere på hvem eller hva du er?”

     “Ja, litt.”

     “Hva har du kommet på?”

     “Ikke stort. Hva med deg? Kan du komme på et eller annet?”

     “Vel. Jeg synes alltid det er bra å skrangle av meg hva enn som kommer. Jeg lager en liste, og ser om det gir noen mening.”

     ”Jeg har skranglet av på min liste så langt det lar seg gjøre,” sa jeg. “La oss gå igjennom din liste, og se på det fra en kvinnes synspunkt.”

     “Smart mann. Gir det videre til en kvinne når han har kommet til et dødpunkt.”

     “OK. La oss se hva du har.”

     “HVEM ELLER HVA ER JEG? La oss se.” Elisabeth reiste seg og vi begynte å bevege oss igjen. “I tillegg til alt det du har nevnt, kan jeg legge til at jeg er mine tanker og mine følelser, min personlighet… Jeg er det jeg ser ut som. Jeg er kvinne. Visste du at mange kvinner definerer seg selv med hvem de er, ut ifra sitt hjem? At hjemmet er en forlengelse av dem selv?”

     “Jeg tror du har nevnt det for meg. Din liste virker like sannsynlig som min. Allikevel føler jeg ikke at vi har svaret. La oss skrive ned våre tanker når vi kommer hjem så skal jeg presentere dem for Johannes i vår neste leksjon.”

     “Jeg tror det er det eneste å gjøre.”

     “Det er en ting til jeg tror jeg vil gjøre.”

     “Og hva er det?” spurte hun.

     “Jeg skal ha frokost med Wayne i morgen. Han har vært en god venn i mange år, og han er amatørfilosof. Jeg tror jeg vil stille ham spørsmålet.”

     Elisabeth kastet et nervøst blikk på meg. “Sa du ikke at Johannes bad deg om ikke å fortelle dette til noen enda?”

     “Han sa at jeg ikke måtte fortelle noen om ham. Han la ingen restriksjon på hvordan jeg kommer opp med svarene.”

     “Ja vel, men ikke gjør noe som kan ødelegge dette,” sa hun og klemte armen min. “Han sa at om vi mestret de tre første prinsippene, så ville jeg bli helbredet.”

     “Johannes sa at jeg skulle lytte til de eksakte ord, og hans eksakte ord forbød meg ikke fra å utforske spørsmålet med Wayne.”

     “Vi har jo ikke gjort det så bra hittil. Kanskje Wayne kan gi oss en idé eller to.”

     Neste morgen møtte jeg Wayne på vår favorittkafé. Wayne var en gammel venn av meg, i nesten samme alder som meg, som hadde sitt eget firma. Han drev et firma som drev med hagestell og gartnerarbeid, som innebar litt av alt for kundene. Han fjernet røtter og trær, ugress og skadedyr, klippet og trimmet hekker og gressplener, og så videre. Han så ut som en vanlig hjemmekjær fyr og hadde vanligvis på seg en cowboyhatt. Man skulle aldri tro, når man så ham, at han brukte mange timer med å tenke på meningen med livet. Wayne gledet seg alltid stort til våre frokoststunder. Vi møttes minst en gang i uken, for å snakke om filosofi, religion, den Nye Tidsalder, politikk og meningen med livet og hva enn samtalen dreie seg inn på rundt disse temaene. Denne morgenen håpet jeg at han kom til å være i sitt beste filosofiske hjørne.

     “Hvordan har uken din vært?” spurte jeg ham mens servitrisen satte oss ved et bord.

     “Det ønsker du ikke å vite,” sa han med et lidende uttrykk i ansiktet.

     Selv om Wayne var en stor filosof, hadde han ikke lært det kunststykket i det å foredle sin intelligens til det punkt å kunne drive sitt firma uten større problemer. Det virket som om hver gang vi møttes, så hadde han en skrekkhistorie om en eller annen kostbar affære, som en av hans ansatte hadde forårsaket. For noen måneder tilbake hadde en av dem stukket av med verktøy til en verdi av nærmere 10. 000 dollars, og det hadde skjedd bare noen dager etter at Wayne hadde kausjonert for ham og fått ham ut av fengselet. For bare en uke siden, hadde en av dem dukket opp på hans dørterskel med sin kone og barn, fordi de var blitt kastet ut av hjemmet sitt. Grunnen til det? Han hadde brukt opp husleiepengene på dop. Wayne var helt fra seg for den saken der.

     Jeg var alltid nysgjerrig på hva som hadde skjedd siden sist. Selv om jeg følte med min gode venn, over at han hadde så mange problemer med firmaet sitt, kunne jeg ikke bare la det slippe forbi.

     “OK Wayne. Fyr løs.”

     “Jeg tegnet et diagram til Skip – et kart over plenen, slik at det ikke skulle oppstå noen misforståelser. Sist gang sa han at jeg ikke hadde vært tydelig nok, så denne gangen tegnet jeg et helsikes kart!” Wayne nærmest spyttet det ut.

     “Var ikke Skip han som fjernet et feil tre hos noen vanskelige kunder?” spurte jeg.

     “Jepp, han lovte at dette ikke skulle skje igjen, så sant jeg var tydelig med ham. Så derfor tegnet jeg et diagram over plenen, med et X som markerte stedet der hvor bjørketreet stod. Instruksjonen var enkel nok. Å ta ut det bjørketreet som stod på det stedet som var merket med en X.”

     “Og han tok et tre som stod et annet sted?” gjettet jeg.

     Wayne ristet på hodet, og bet tennene sammen.

     “Den forbaskede idioten… han tok bjørketreet fra hagens østside, og ikke fra vestsiden der jeg hadde satt X-en.”

     “Så det var bjørketre på begge sider av hagen?”

     “Ja, men jeg hadde merket X-en på vestsiden.”

     “Hvis ditt diagram ikke var tydelig nok markert, så kanskje han så opp ned på kartet, og trodde at øst var vest.” Gamle gode Wayne ble aldri sint når jeg analyserte problemene hans, slik som Elisabeth av og til blir.

     “Det er det han påstår, men bare en idiot ville ha lest kartet på den måten. Jeg hadde jo markert rosebuskene på vestsiden, ved det riktige treet. Det var bare én av flere grunner som skulle gjort at han hadde valgt riktig tre.”

     Jeg tenkte ved meg selv at jeg kunne ha kommet til å lese kartet opp ned, om jeg hadde vært en ansatt., men min venn var irritert nok som det var, om jeg ikke skulle hive mere ved på bålet. “Hva har da eieren tenkt å gjøre?” spurte jeg.

     “Vi måtte dra tilbake og fjerne det riktige treet helt gratis, og plante tre nye trær. Men han er fortsatt ikke fornøyd. Han truer med å gå rettens vei. Men jeg tror bare at han driver med pengeutpressing, for alt det er verdt. Sist gang jeg snakket med ham, sa han at hvis vi trimmet plenen hans gratis i et helt år, ville han kanskje ikke gå til rettssak. Jeg hadde god lyst til å be ham dra et visst sted, men jeg regner med at vi ender opp med å klippe gresset hans. Den pokkers Skip! Skulle tro at en mann skulle kunne klare å lese et kart.”

     “Kanskje du neste gang burde vise ham det riktige treet,” foreslo jeg forsiktig.

     “Jeg har ikke tid til å leie alles hender,” sa Wayne mens han ristet på hodet.

     “Da må du i det minste markere øst, vest, nord og sør, på dine diagrammer.”

     “Helvete heller, det ville ikke forandret på noe. Noen av dem vet jo ikke forskjellen på hva som er opp eller ned, for ikke å snakke om hvor vest ligger.”

   Wayne tok en stor gulp med vann. Denne samtalen så ut til å ende opp slik den gjorde hver uke. Wayne hadde store problemer med en av sine ansatte, og det var ingen måte å forhindre det på, og det var ingen måte å hindre at det ikke skulle skje igjen. Jeg var glad for at jeg ikke spurte ham til råds om forretninger. Om filosofi, ja. Der var Wayne så dyktig som noen jeg kunne komme på. Forretninger så det ikke ut som han hadde talent for. Uansett beundret jeg ham for å fortsette med det, på tross av all motgang. Selv om det virket som om han i det siste hadde begynt å bli mer fornuftig i den virkelige verden.

     “Jeg har et filosofisk spørsmål til deg,” sa jeg og skiftet tema.

     “Alt som kan få tankene mine på noe annet enn mine karer,” sa han.“Jeg sa jo til deg at jeg ikke ville snakke om problemene mine.”

     “OK. Dette er situasjonen.” Jeg lente meg fremover og spurte i en lavere tone, slik at det ikke skulle høres av andre. “La oss si at du får en visjon, og at Gud åpenbarer seg for deg.”

     “Hvordan ser Han eller Hun ut?” spurte Wayne med et selvtilfreds smil.

     “Det spiller ingen rolle. Bare forestill deg at Gud viser seg for deg, og tilbyr deg en avtale.”

     “Hva slags avtale?” Wayne så ut til å skifte sin oppmerksomhet fra sine problemer over til sitt filosofiske hjørne.

     Jeg tenkte meg godt om. Jeg kunne ikke fortelle ham om Johannes. “La oss si at Gud sier, at om du kan svare på et enkelt spørsmål vil Han oppfylle tre ønsker.”

     “Jeg kunne trengt tre ønsker. Jeg vil gjøre et forsøk. Hvorfor ikke? Hva er spørsmålet?”

     “Dette er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Men nå skal du høre,– dette er det som ikke er svaret. Det er ikke et menneske, ikke en Guds sønn, ånd eller sjel. Så hvis Gud sier at ingen av disse vanlige svarene er korrekte, hva kan det da være?”

     “Dette var en uvanlig linje med spørsmål fra deg,” sa Wayne, og så mistenkelig på meg.”Er du sikker på at du ikke har fått et slag i hodet og sett Den Allmektige?”

     “Nei nei, ikke noe sånt.” Jeg prøvde å lyde nonchalant, men jeg visste ikke om Wayne gjettet seg til at noe var på ferde. “Jeg har bare gjort meg en del tanker og jeg vil ha ditt oppriktige svar. Hvordan ville du ha svart på det spørsmålet?”

     “OK, jeg skal spille med. Ikke en Guds sønn, ikke et menneske, ikke Ånd, og ikke sjel. Vel, – Jesus sa noe interessant om hva vi er, som ikke er innenfor noen av disse kategoriene.”

     “Det kan være til hjelp. Hva sa han?”

     “Han sa at vi er guder.”

     “Det høres ut som Mormonenes læresetninger.” Jeg hadde studert ganske mye om forkjellige, religiøse læresetninger og det hadde Wayne også.

     “Mormonene har en flik i den retningen, ja. I tillegg til dem, er det billioner av andre mennesker på jorden med en slags tro på at mennesket er en form for Gud. De fleste kristne mener at dette er en kjettersk doktrine, forresten.”

     “Det du nå sier til meg er at Jesus faktisk sa det i Bibelen? Hva er de eksakte ordene?”

     Wayne tok en slurk kaffe og lente seg fremover. “Jeg husker tydelig de tre ordene Han sa. Det var Dere er guder.”

     “Jesus kalte oss for guder?” spurte jeg med dempet stemme. “Jeg husker at Bibelen kaller oss sønner av Gud, men guder? Husker du hvor i Skriften dette står?”

     “Jeg er ganske sikker på at det står i Johannes-evangeliet.”

     “Johannes?” Jeg snublet i ordene og sølte noen dråper kaffe på fanget mitt.

     “Forsiktig nå,” gliste Wayne. “Er du sikker på ar du ikke har hatt en visjon eller noe lignende? Du ser blek ut.” Han studerte ansiktet mitt nøye.

     “I det siste har jeg ikke vært sikker på noe som helst,” sa jeg spakt.“Mener du virkelig at Jesus sa det i Johannes – evangeliet?”

     “Som jeg sa, det er jeg ganske sikker på. Selveste Johannes den Elskede skrev dette ned. Han var den absolutt beste av Det Nye Testamentets forfattere, likevel må du huske på at de fleste kristne ikke tror at han virkelig fortalte oss at vi er guder.”

     “Men hva tror du? Tror du at vi er guder?”

     “Prøv å se det på denne måten,” sa Wayne. “Gud skal liksom være allestedsnærværende, ikke sant?”

     “Det er det de sier.”

     “Og du okkuperer noe av den plassen eller det rommet som kalles Altet, gjør du ikke?”

     “Ja visst.”

     “Er Gud da i det rom du opptar?”

     “Hvis Han er overalt, så er svaret ja.”

     “Da betyr det at Gud er i deg.”

     “Igjen, ja.”

     “Kan Gud kan være i ditt hjerte, i din hjerne, leveren, og til og med i dine celler?”

     “Vel, de er alle en del av Altet. Hvis Gud er allestedsnærværende, så regner jeg med at Han da også vil være i hvert eneste atom i min kropp.” Jeg begynte å smittes av Waynes tankegang.

     “Hvis Gud er i hvert eneste atom i din kropp, så er du skapt som Gud. Da vil det si, at du er Gud. Hvis det er deg tvers igjennom, så er det deg.”

     ”Ja vel, så du tror at det er slik det er? Tror du virkelig at vi er Guder?”

     “Pokker heller, – jeg vet ikke,” sa Wayne, og lente seg tilbake i stolen.“ Jeg er ikke engang hundre prosent sikker på at det finnes en Gud. Av og til er jeg ikke engang sikker på at jeg er her på jorden. Kanskje alt dette bare er en stor drøm, og når vi våkner opp så er vi på et sted som det kan være en mening i. Eller enda bedre. Kanskje vi våkner på en sydhavsøy full av nydelige damer som tar seg av alle våre behov.” Wayne flirte av denne tanken. Stakkars fyr, han hadde ikke hatt en kjæreste på lang tid.

     “En veldig interessant tanke. Dog er det den Skriften du nevnte som interesserte meg mest. Jeg skal se på det når jeg kommer hjem,” sa jeg opprømt. “Jeg husker vagt at jeg har lest det, men ikke i den sammenhengen at vi faktisk kan være guder.” Jeg kunne ikke vente med å komme meg hjem!

     “Men ikke ta det så alvorlig at du forventer at jeg skal tilbe deg,” smilte Wayne.

     Jeg avsluttet samtalen raskt, og skyndte meg hjemover. Jeg begynte å bla opp på Johannes – evangeliet, og fant til slutt Skriften, på kapittel ti:

     Johannes 10:34 Jesus svarte: “Står det ikke skrevet i deres egen lov, Jeg har sagt, Dere er guder?

     Johannes10:35 De som Guds Ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft.

     Johannes 10:36 Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa, Jeg er Guds Sønn?”

    Etter å ha forsket litt på dette, gikk det opp for meg at “loven” som Jesus nevnte, var i Salmenes Bok. Det virket som om Jesus sa, at de som mottok Guds lover eller Den Hellige Skrift ble kalt for guder. Kanskje… bare kanskje var dette svaret. Vi er mer enn mennesker. Vi er guder. Jeg må allikevel innrømme, at det virket merkelig å tenke på seg selv som en gud. Selv om det svaret som Johannes ønsket tydeligvis ikke var av en type søndagsskole – formel.

     Jeg tok Bibelen med meg og fant Elisabeth i stuen. “Elskede, jeg tror jeg har funnet svaret.”

     Hun så opp. “Ikke fortell meg at Wayne kom på noe for deg?”

     “Faktisk så gjorde han det. Det er litt utenom allfarvei, men det kan godt være at det er det vi søker etter.”

     “Ok. Bare si det.”

     “Vi er guder!” erklærte jeg. Jeg kunne knapt holde tilbake min sinnsbevegelse.

     Hun virket ikke imponert. “Wayne kunne ha kommet på noe slikt,” sa hun og vendte blikket tilbake til boken hun hadde liggende på fanget.

     “Wayne har ikke tenkt ut dette selv. Se her, ta en titt i Bibelen.” Jeg gikk bort til henne. “Jesus sa det. Hvis Jesus sa det, da må det være dette vi er.”

     “La meg få lese det selv,” sa Elisabeth og tok Bibelen ut av hendene mine. Hun leste hele kapittelet.

     “Jeg husker denne Skriften,” sa hun etter en stund. “Jeg hadde et argument med en Mormoner engang, og han siterte dette og fortalte at vårt mål var å bli guder. Jeg ble ganske oppskaket, og ringte opp til radiostasjonen “Bibelsvar – mannen.”

     “Hva sa han?” spurte jeg nysgjerrig. Jeg ante ikke at hun ringte til radiostasjoner angående filosofiske spørsmål.

     “Han sa at vi mistolker Skriften. At den opprinnelige Salmenes Bok, gjorde narr av mennesket på grunn av deres skrøpelighet. Det er litt som at en person undertrykker en annen ved å si, Du tror du virkelig er noe du? Den personen synes i virkeligheten ikke noe særlig om vedkommende. Han driver kun ap med ham.”

     “Altså, denne Skriften ble forklart med den ideen at Gud bare gjør narr av oss?”

     “Det er stort sett hva de fleste menneskene jeg har snakket med, synes å tenke.”

     “La meg få den Bibelen igjen,” sa jeg. Jeg leste nøye i Salmenes Bok åttito, og i Johannes-evangeliet, kapittel ti. “Jeg vet ikke. Jeg har nå lest nøye igjennom det, og jeg tror Jesus virkelig sier at vi er guder. ”Bare se her,” sa jeg og knelte ned ved siden av henne.”Han forklarte det som et forsvar, for å ha sagt at Han var Guds Sønn. Med andre ord, hvis de som mottok Guds Lover var guder, hvorfor lage sånt oppstyr av Jesu erklæring om at Han er Guds Sønn?”

     Elisabeth så opp, og smilte til meg. “Du er vel klar over det, er du ikke? At det bare er én måte å finne det ut på.”

     Da demret det for meg. “Ja. Ja,” sa jeg.” Vi kan spørre en mann som kjente Jesus personlig. Ja, faktisk så er det han som skrev evangeliet!” Jeg lo. Dette var helt uvirkelig!

     “Han jobber sikkert med sin klokkeringing akkurat nå,” sa Elisabeth.”Hvorfor drar du ikke dit og spør ham?”

Gå til KAPITTEL TI

KAPITTEL ÅTTE

Svaret

     Johannes pustet inn, lente seg bakover i stolen sin og sa: “Forresten, dette er faktisk den beste laksen jeg har spist på tusen år, og god vin også. Det minner meg om noen gode tyske på 30-tallet. Jeg setter stor pris på gjestfriheten.”

     Jeg strålte opp. “Takk! Det betyr mye når det kommer fra deg.”    

     “Og nå tilbake til spørsmålet,” sa Johannes.”Spørsmålet som Elisabeth har stilt, er som regel ikke av særlig stor betydning for et menneske som er frisk, aktiv og seiler glatt gjennom livet, men før eller siden vil hver sjel i sin utvikling, komme i en slags livskrise eller ha et problem. De vil se opp til himmelen mot et Usynlig Vesen, og kreve: Hvorfor meg, Gud??? Eller det kan være, Hvorfor min kone? eller Hvorfor mitt barn? Hvorfor mine foreldre? Han vil vite hvorfor denne smerten rammer ham, og ikke andre som ser ut til å virkelig fortjene det. Han får høre at Gud er kjærlighet – men hvis Gud er kjærlighet, hvordan kan Han da tillate dette?”

     Johannes stoppet litt, og så fortsatte han: “Hvis, og om dere fullfører de 36 prinsippene, vil svaret på dette stå veldig klart i deres sinn. Som et eksempel, når dere forstår Hvem eller Hva Gud Er, vil det være til stor hjelp, men her og nå skal vi kun holde oss til utgangspunktet.”

     “Det finnes store sannheter som er skjult i denne verdens ordspråk. Har dere for eksempel hørt uttrykket uten smerte ingen fremdrift?”

     Vi nikket samtidig.

     “Dette uttrykket er like sant som den Hellige Skrift. Tror dere, at det har eksistert en Olympisk Mester som har nådd dit han har, uten å ha måttet oppleve en god del smerte? Hva med en suksessfull forretningsmann, en oppfinner, eller en stor skuespiller? De har alle måttet gå gjennom smertefulle opplevelser eller gjøre smertefulle offer, men til sist så vendte smerten seg til vinning.

     “Det interessante poenget her, er at disse suksessfulle individene selv gikk inn i dette frivillig, nettopp fordi de hadde troen på at det ville resultere i vinning. Løperen presser kroppen sin til det ytterste, fordi han har tro på at det vil resultere i en sterkere kropp, og til slutt gleden ved å ha fullført, og seieren.

     “La oss forestille oss at deler av din kropp hadde sin egen bevissthet og liv. Se på dine lunger som ett vesen, ditt hjerte som et annet, og videre dine muskler og din hjerne, som et fjerde vesen. Du er hele personen, og er i besittelse av den generelle, endelige avgjørelsen, om hva som er det beste for helheten. La oss tenke oss at hjernen vil lese en bok, og musklene vil sove fordi de er slitne, lungene vil ha frisk luft, og hjertet vil ha romantikk. Problemet er at de kan ikke gjøre alle disse tingene – de kan bare gjøre én av dem. Hvem får da avgjøre? Hvis hjernen får bestemme hele tiden, så vil kroppen tilbringe all sin tid med å lese, og vil aldri få frisk luft til lungene. Hvis hjertet i all sin fritid tvinger kroppen til romantikk, da ville hjernen kjedet seg til døde. Det er en fordel at avgjørelsen er overlatt til deg – at det er hele mennesket som styrer kroppen. Du tar avgjørelsen for kroppen ved å ta helheten med i betraktning. Dine valg er kanskje ikke perfekte, men de er bedre med hensyn til helheten, enn om makten kun hadde blitt overført til bare én av delene.”

     “Så det du sier er, at jeg er en del av en større helhet, og at denne større helhet får meg til å lide, for en større hensikt av noe som er større enn meg selv?” spurte Elisabeth.

     “Det er en del av svaret,” nikket Johannes.“ For å visualisere det tydeligere, så la oss anta at du har bestemt deg for å bli en av elitene som langdistanseløper. Når du først begynner treningen, så vil ingen av disse fire livene jeg nevnte være noe særlig glade. Under løpingen vil hjernen ha for mye blod som pumper gjennom seg, og gjøre det umulig å tenke. Lungene vil føle det som om de er i brann, og kan komme til å eksplodere. Musklene vil smerte og føles som om de ikke kan klare mer, og hjertet vil pumpe som en gal, og tro at det gjennomgår tortur. Alle disse mindre livene skriker ut dette spørsmålet, Hvorfor skjer dette oss? Hva er meningen med det hele?

     ”Men så, flere måneder senere – kommer den tid, da kroppen er i perfekt form og er klar for å konkurrere. Hva føler disse små livene nå om å bli dyttet rundt? Hjernen merker at det får mer oksygen, og tenker og fungerer mye bedre. Lungene er lykkelige for at de bare trenger å puste halve frekvensen enn det de vanligvis gjorde, og at det har blitt lettere å puste. Musklene merker seg at kroppens tyngde er blitt adskillig lettere, og ikke lenger trenger så mye hvile. Og til sist, så vil hjertet – akkurat som lungene, virke som om det kan hvile mer og ikke trenger å banke så mye og med den innsatsen som det pleide. På slutten, tenker de alle samme tanke; Vi har vært gjennom mye smerte, og vi likte det ikke mens det stod på, men nå virker livet enklere, større, og mer lønnsomt.”

     “Og nå,” fortsatte Johannes, og flyttet stolen nærmere inntil bordet, “skal vi flytte denne analogien nærmere hjem. Det kan virke for oss at vi er den høyeste livsform i Universet, og at det vi foretar oss kun påvirker oss selv, men det gjør det ikke. Hver av oss har usynlige bånd til familie og venner, til byen og kommunen de lever i, og alle andre liv på denne planeten, og videre ut i Universet. Dette er alle varierte, høyere livsformer, som vi også tar del i og som blir påvirket. Vi er knyttet til alle disse andre eksistensene gjennom Den Hellige ånd, som er den siste dommer av årsaker som vil bringes til spillet, og som vil gagne helheten.”

     Elisabeth rullet seg bakover og bort fra bordet. ”Det du sier til meg, er at Guds ånd har bestemt seg for å gjøre meg syk, for at det på en måte skal gagne helheten?” spurte Elisabeth sint. “Jeg tror ikke min sykdom er velgjørende for noen eller noe. Egentlig så hindrer den meg i å gjøre mange gode ting, som jeg alltid har ønsket å gjøre.” Hun så ut som om hun ville forlate rommet.

     “Det kan nok virke slik,” bemerket Johannes forsiktig og tålmodig. “Men med større innsikt, så må du innse at det er to av dere her, som går igjennom en smertefull erfaring. På flere måter, lider din mann mer enn deg. Når en man elsker lider gjennom noe som virker meningsløst, og en ikke kan gjøre noe med det, så er det en smertefull hjelpeløshet. Jeg var selv i Josefs situasjon for lenge siden.”

     Etter en lang stillhet, sukket Elisabeth med tårer i øynene. “Du har sikkert rett. Han må også jobbe mye hardere enn han pleide, for å kunne ta hånd om alt. Og nå må han i tillegg til det gjøre alt husarbeidet. Tro meg, det er bevis på at han elsker meg. I tillegg så legger jeg stein til byrden ved å klage så mye…”

      “Du klager ikke så mye når du er syk, som andre gjør når de er friske,” forsikret jeg henne.

     “I grunnen, så passer analogien hittil, bedre på Josef enn på deg,” sa Johannes. “Akkurat som historien om de fire små livene, befinner Josef seg uten å ha noen skyld i det, gift med en person med en uhelbredelig sykdom. Han er akkurat som alle oss andre, mer eller mindre. Vi befinner oss i en situasjon som vi har liten, eller ingen som helst makt i å skape selv, og når vi kommer i den situasjonen, så må vi bare forholde oss til det så godt vi kan. Akkurat som hjernen, måtte han oppgi givende studier. Som lungene, måtte han jobbe mer for å tilføre oksygen eller penger for å få alt til å flyte lettere. Akkurat som musklene, måtte han være mer aktiv og ta på seg større byrder. Slik som hjertet, måtte han sette romantikken helt vekk, og konsentrere seg helt om forholdene i livet, ved å pumpe hardere for at livsenergien kunne sirkulere mellom dere begge. Senere, på samme måte som de fire små livene, vil Josef merke at han har mer frihet, kraft og styrke enn noensinne før.”

     “Alt dette er veldig interessant,” sa Elisabeth, og ristet på hodet. “Men jeg er fortsatt helt i mørket, om hvorfor jeg må lide med denne sykdommen. Ikke fortell meg at det er for at min mann skal få en større opplevelse.”

     “Absolutt ikke,” svarte Johannes. “Men det kan godt være en del av grunnen til at Ånden sendte deg en ladning av energi, som resulterte i at Josef forelsket seg i deg, og giftet seg med deg, men fordelene av din sykdom, for Josef, er bare fordeler vi får med oss på livets vei. Det vil si, hvis vi håndterer situasjonen korrekt, når den dukker opp.”

     “Du har hele tiden gått rundt spørsmålet mitt, men har fortsatt ikke svart meg. Hvorfor kan du ikke bare si det? Bare komme med det?” tryglet Elisabeth. Stemmen hennes skalv.

     Johannes så Elisabeth inn i øynene, og svarte varsomt. ”Når du står overfor en sann, spirituell lærer, verdt sitt embete, så vil han sjelden gi deg et svar umiddelbart. I stedet vil han sirkle rundt utgangspunktet, selve hovedtanken. Når da svaret til slutt åpenbares, så vil det bli forstått. Det er dette jeg er i ferd med å gjøre. Hvorfor rammer vonde ting, slik som din sykdom, gode mennesker?”

     “Som jeg har nevnt for deg før, så er du en del av en større helhet som er forenet med Den Hellige Ånd. Hvert menneske i sine individuelle liv, har en større lærdom han er ment å lære. En mulighet eller et talent som han skal utvikle, og en kvalitet han er ment å utvikle. Denne triangelen av lærdom er aldri lett, og er alltid en kamp. For eksempel; hvis en person er født med et naturlig talent for å spille piano, så ville lærdommen generelt sett vært direkte forbundet med dette. Fordi, på det indre plan er dette allerede mestret. I stedet ville pianoet kunne blitt en distraksjon til å friste ham vekk fra sin lekse, som kan ligge i en helt annen retning. Som for eksempel kunne vært, tung konstruksjon. Hvis han drives av sin sjel til å bli en berømt musiker, så kan leksen være forbundet med selve berømmelsen, og ikke nødvendigvis hans talent.”

     Elisabeth avbrøt her. “Helt siden jeg var ung har jeg hatt et talent for tegning. Jeg tok aldri noen utdannelse i det, likevel kunne jeg tegne nærmest alt mulig, og det så virkelig bra ut. Akkurat da jeg begynte å tenke at jeg skulle utvikle dette talentet for fullt, fikk jeg denne sykdommen. Nå skjelver hendene mine altfor mye til å kunne tegne.”

     “Dette talentet som du hadde naturlig i deg, var din fristelse og den ville også ha ledet deg vekk fra ditt virkelige kall til å forbedre deg selv, å være mer til nytte for helheten, og å bli et helere menneske – et hellig menneske.”

     “Men hva er det jeg skal lære?” spurte Elisabeth.

     Johannes svarte.“Som jeg sa, det som du egentlig er ment å lære, er noe som du vanligvis ikke er særlig flink til. Noe som du helt naturlig stritter imot, til en viss grad. Når graden av motvilje blir for stor, og du hverken ser eller hører det budskapet som Ånden sender til deg, så må budskapet sendes med mer styrke. Hvis det igjen møter på motstand, kan du komme til å rammes av en livstruende sykdom som den du har, som tvinger deg til å se oppover og rope ut Hvorfor meg Gud?”

     “Jeg har gjort det før,” sa Elisabeth. “Men hva er det jeg stritter imot?”

     “Tenk deg om,” foreslo Johannes. “Tenk på situasjoner som du kanskje ikke liker og som ser ut til å gjenta seg. Situasjoner, som tvinger deg til å gjøre eller å jobbe med noe som du helst ikke ønsker å jobbe med.”

     Jeg grep ordet. “Jeg vet hva min er, for jeg har alltid likt å gjøre kreative ting. Spesielt det å skrive alle mulige slags skrifttyper. Så ender jeg alltid opp i situasjoner, hvor jeg ikke har tid for kreative gjøremål, og til slutt ender jeg opp med å gjøre noe innenfor salg og forretninger, for å kunne tjene de pengene jeg trenger. Jeg pleide å hate salg og handel, men nå har jeg begynt å bli god på det. Nå verdsetter jeg salgstalent like mye, – eller mer enn jeg gjør, som kunstner.”

     “Og derfor er du frisk,” sa Johannes. “Du gav deg etter hvert over til de kreftene som dyttet deg fremover til din lekse, og derfor gjør du fremskritt. Så lenge du gjør fremskritt, trenger ikke din sjel å sende deg stor smerte for å få deg fremover.”

     “Men hva er det da Elisabeth unngår?” spurte jeg igjen.

     “Hun må gå gjennom sine livserfaringer, og se innover i seg selv. Berøre det området med den stille, indre stemmen. Finne ut hva hun har unnlatt å gjøre, og så gjøre det.”

     “Hvordan kan jeg vite når jeg har funnet det?” spurte Elisabeth.

      “Det vil føles veldig godt og veldig riktig, når du til slutt gir deg hen til det,” sa Johannes.

     “Men hva er leksen i hennes sykdom?” maste jeg.

     “All sykdom er en lærer,” sa Johannes. “Du må se på selve sykdommen. Se hvor den er lokalisert og effekten den har, for å kunne fravriste den dets lekse. For eksempel; en hjertesykdom prøver kan hende, å lære oss noe som er relatert til hjertet, eller forbundet med hjertet. Hjertet er setet for spirituell kjærlighet. Hvis tiden har kommet til deg, for å finne ut om verdien i det å uttrykke kjærlighet, – som ligger en oktav høyere enn lidenskapelig kjærlighet – men du stritter imot, så vil hjertet bli svakt. Det er en beskjed til deg om at ditt kjærlighetsuttrykk er svakere enn det den burde være.”

      “Men jeg har noen venner med hjerteproblemer, og de virker som ganske greie folk,” utbrøt Elisabeth, “og på den annen side, så har jeg kjent noen grusomme mennesker som virker som om de ikke vet hva kjærlighet er i det hele tatt, men de har allikevel friske hjerter. Hvordan kan du forklare det?”

     “De fryktelige menneskene du nevner, er enda ikke i stand til å lære om spirituell kjærlighet. Så deres sjel gjør ikke engang et forsøk på å lære dem det, ved å gi dem lidelse i den retningen. Kanskje den forferdelige personen trenger å begynne med en lettere lekse. Kanskje skal han bare lære verdien av å gi og motta ømhet. Kanskje han går igjennom voldsom smerte og avvisning, fordi han ikke får ømhet fra noen. Det kan hende at denne avvisningen er i ferd med å drive ham fra forstanden, til han til slutt gir etter. For ham er dette et stort skritt. Mens vi andre vil undre oss over hvordan noen i det hele tatt kan ha et problem med dette.”

     ”Hva er da kreftens lekse?” spurte jeg med økende interesse.

    “Åh, kreft,” sa Johannes. “Mange store sjeler har dødd av det. En av de mest smertefulle lærere. Alle sykdommer faller inn i to kategorier. Det første er en unormal opphopning av blod eller væske. Det skjer ved at man holder inne med for mye som blir undertrykt, eller fornektelse. Den andre er inflammasjon. Det forårsakes ved at man ikke holder nok tilbake, og at det slippes ut mer energi enn det du tar inn. Kreft utvikler seg gjennom undertrykking. Personen holder tilbake, eller holder tilbake energi eller følelser som trenger å bli forløst, og når man holder det igjen, skaper dette en vekst som er symbolsk for det undertrykte ønsket eller følelsen.”

     “La oss anta at du ser på deg selv som en vennlig person, og du kommer i kontakt med et grovt individ som sårer deg. Du har tre valg. Det ene, er at du kan gjengjelde det. Du kan velge å såre vedkommendes følelser direkte tilbake; det andre er, at du kan forløse dine sårede følelser, ved å fortelle det mennesket hvordan han eller hun har fått deg til å føle deg; eller det tredje alternativet som er, at du kan være den vennlige personen og unngå konflikt, ved å late som om alt er OK.”

     “Det tredje alternativet, som mange velger, er det absolutt verste valget. For det første, så oppmuntrer man den bryske personen til å fortsette sin atferd. Det andre er at det blir et bedrag som sannhetens Ånd ikke vil tillate å forbli for all tid i en sjels utvikling. Mennesker tror at den mest utbredte løgnen er Sjekken er sendt. Men i virkeligheten så er det i kommunikasjonen som sier:

Jeg har det bra. Du såret meg ikke, – som er den største løgn av alle.

     “Unge sjeler tillates å lyve, og slippe unna med det. Akkurat som barn, slipper de unna med enkelte ting på grunn av deres mangel på forståelse, men når en person har nådd et visst stadiet i sin utvikling, er ikke denne store løgnen lenger tolerert, og leksen må læres.

     “Årsaken til kreft er undertrykkelse. Sårede følelser, som jeg nevnte, er også en stor årsak og fornektelse av følelser er en annen. Mangel på seksuell tilfredsstillelse, grunnet mangel på kommunikasjon eller skyldfølelse, er enda en annen årsak til kreft. Alle årsakene har å gjøre med diverse former av å bedra seg selv, selvbedrag.”

     “Du sirkulerer igjen rundt spørsmålet,” sa Elisabeth. “Jeg kan se at denne læringsmetoden virkelig har den effekt å stimulere interesse. Nå er jeg mere nysgjerrig enn noen gang på hva du har å si om min sykdom.”

     “Det er som det skal være,” smilte Johannes. “Alle sykdommer har både fysiske og spirituelle ingredienser som påvirker problemet. Som et eksempel, så tror folk at kontakt med forskjellige bakterier utløser enkelte sykdommer. Allikevel kan to mennesker inhalere samme bakterier, og én kan bli syk, og den andre være helt upåvirket. Kanskje den ene som ikke ble syk var i bedre fysisk form? Men oftere enn det motsatte, var han mer i harmoni med sin sjel på dette området, hvor sykdommen hadde en lekse å gi.

     “Multippel Sklerose var en svært sjelden sykdom for omlag hundre år siden – og selv i dag oppstår den svært sjeldent i de lavest utviklede samfunn. En del av grunnen for dette, er den maten vi inntar, som er blitt overbearbeidet slik at det ikke lenger har noen særlig næring i seg. En annen årsak er kjemikaliene og giftene som sivilisasjonen stadig utsettes for. Du har hørt teorien om at amalgamfyllinger kan forårsake MS, og det er et snev av sannhet i det. Josef har mer amalgam- fyllinger i munnen sin enn det du har, men er allikevel upåvirket. Det ligger en spirituell årsak i forskjellen.

   “Problemet sitter i hjernen og i nervesystemet. I Multippel Sklerose er det reduksjonen av et fettlag mellom hjernen og nervene, som gir utslag som en funksjonsforstyrrelse, eller mangel på kommunikasjon mellom hjernen og det livsviktige nervesystemet.

     “Fra et spirituelt ståsted, så trenger vårt nervesystem en viss mengde beskyttelse fra våre tanker, fra vår hjerneaktivitet og også vår frykt, som hjernen og følelsene våre har en tendens til å forsterke.”

     “MS er i utgangspunktet forårsaket ved å ikke korrigere, og sette tankene og frykten i dets rette perspektiv. Pasienten må forstå at undertrykte tanker og frykt kan løpe løpsk, og bryte ned det beskyttende laget over nervene. Når undertrykte tanker og frykt påvirker hverandre gjensidig direkte på nervesystemet, kan en tilsvarende tilstand manifestere seg i den fysiske kroppen, og vedkommende kan bli syk.”

     “Så jeg har ikke fått MS, fordi jeg antagelig ikke lar mine tanker og frykt påvirke mitt nervesystem?” spurte jeg.

     “Du skaper den beskyttelsen du trenger ved å skifte din oppmerksomhet fra ødeleggende tanker og bekymringer. Denne skiftning av fokus, gir nervesystemet ditt dets nødvendige hvile, mens på den annen side, så undertrykker Elisabeth uønskede tanker og frykt. Dette gir henne en fasade som gir inntrykk av at hun hviler nervene, men effekten er helt motsatt. I stedet får hun enda et bedrag, som skaper en ødeleggende effekt ved å lure seg selv. Ved å late som om enkelte tanker ikke eksisterer skapes det en farlig situasjon, og da har vi enda en sykdom av økende blodtilførsel som resultat av dette.”

     “Hva slags tanker er det jeg fornekter, og hva er det jeg frykter som jeg later som ikke eksisterer?” spurte Elisabeth mens hun lente seg fremover.

     “Dessverre ville det ikke vært riktig av meg å forklare deg det, på dette tidspunktet. Jeg kan lære deg rundt et prinsipp. Men du må selv gjøre en viss mengde med sjelegransking, ellers vil du bli fratatt en stor, voksende erfaring.”

     Han stoppet litt, og sa: “Se her, la meg berøre din panne.”

     Johannes lente seg over bordet og berørte hennes panne med sin høyrehånds fingertupper.

“La energien flyte en stund,” sa han og lukket øynene. Han tok et dypt åndedrag, og pustet ut mykt og rolig.

     Vi var alle stille en liten stund.

     “Der,” sa Johannes. “Du vil føle deg sterkere i noen få dager. Dette gjør jeg for å gi deg håp om at du kan helbredes.”

     “Jeg føler meg virkelig sterkere!” sa Elisabeth, synlig overrasket. Hun så på Johannes med øyne som var sterkt beveget av følelser. “Hvis du virkelig er Johannes den Elskede, kan du ikke bare helbrede meg slik som de menneskene ble helbredet av Jesus?”

     Johannes biet litt i tanker om sin fortid. “Mange helbredelser ble tillatt på den tiden, fordi det var svært viktig som et vitne om Guds Sønn. Det gode det resulterte i veide opp for det dårlige, men det oppsto en del problemer for de som ble helbredet, og som ikke var rede. Det er også veldig viktig at du blir helbredet, slik at du kan hjelpe Josef med det arbeidet han skal gjøre. Problemet er at du vil trenge fordelene av kunnskapen, for å fullføre din egen misjon korrekt.”

     “Betyr det at jeg kan bli helbredet?” spurte hun ivrig.

     “Absolutt. Du og din mann må gjøre deres part for at det kan skje. Du er inni en galopp hvor du ikke har tiden på din side. Du må oppnå helbredelse mens din hjerne- og kroppsfunksjoner fortsatt er intakte, ellers kan det bli for sent. Hvis du og Josef kan løse de tre første Kunnskapsnøkler før dette skjer, vil du bli helbredet. På den annen side, så kan du bli helbredet før det gjennom korrekt handling, tanke og tro.”

     “Vil ikke dette bare øke hennes frykt og uønskede tanker, å fortelle henne det på denne måten?” spurte jeg. “Vil ikke et sånt stress kunne gjøre ting verre?”

     “Ikke hvis det blir forvaltet på en ordentlig måte. Det vil tvinge henne til å hanskes med sine tanker og sin frykt, og lære henne å sette dem på sin rette plass,” svarte Johannes, og reiste seg opp for å gå. “Dette er så langt vi kommer i dag. Det har vært en fornøyelse.”

     Mens jeg åpnet døren for Johannes sorti, spurte jeg, “Hvordan visste du at jeg har mere amalgamfyllinger enn Elisabeth?”

     “Det vil du finne ut av i rett tid,” smilte han.

     “La meg kjøre deg hjem,” tilbød jeg meg.

     “Det går bra. Det er en fin natt for en spasertur.”

     “Men det må jo være minst fem mil til hvor du enn måtte bo.”

     “Det gjør ingenting. Å spasere og rydde i egne tanker, er en svært sunn ting å gjøre.” Mens han gikk ut i natten minnet han meg om Kane i Kung Fu – seriene. Denne gangen trodde jeg at han forsvant på avstand, men jeg var ikke sikker. Det var tross alt ganske mørkt.

Gå til KAPITTEL NI

KAPITTEL SYV

Spørsmål

     Elisabeth satt i rullestolen sin i stuen, mens Johannes og jeg lagde i stand middagen. Jeg følte på meg at hun kjente seg ukomfortabel med at vi hadde hverandres selskap, og at hun var ute av stand til å gjøre noe som helst for å hjelpe til med maten. Hun begynte å nærme seg til det stadiet, at om hun ble dårligere, måtte hun ha noen hos seg hele tiden. Hun insisterte fortsatt på at jeg skulle jobbe som vanlig, og at hun kunne ta vare på seg selv. Men jeg hadde begynt å føle meg urolig for henne.

     Jeg så i hennes retning: “Elskede… har du noen spørsmål som du ønsker å stille Johannes?”

     “Dere kan bare gjøre dere ferdige med maten først, så kan jeg ta Johannes for meg da.”

     Jeg så på Johannes. “Drikker du vin?”

     “Litt nå og da.”

     “Hva med Gewurtzraminer? Det er vår favoritt til spesielle anledninger.”

     “Dere har god smak.”

     “Jeg var litt nervøs for å tilby deg det. Du vet at din samtidige, Døperen Johannes, spiste visst ikke noe annet enn honning og gresshoppere.”

     “Men når han satt i fengsel, spiste han hva han enn fikk. All mat, og alle elementer i Universet er bra og velgjørende, om man tar det i riktige mengder og i riktige kombinasjoner, og dårlige når man overskrider en grense. Kinin er et godt eksempel. Det har blitt brukt i ørsmå mengder i drinker i mange år, men det er dødelig om man tar store mengder.

     ”Nyere forskning på dette, har nå bekreftet at moderate inntak av alkohol kan ha en god effekt på hjertet. Til og med sigaretter, om de tas i små doser som to eller tre i uken, kan ha en stimulerende effekt på systemet for enkelte. Problemet med dette er at svært få mennesker har nok selvkontroll til å begrense sitt inntak av sigaretter og andre vanedannende substanser.”

     “Men hva med pott? Hvordan er det velgjørende?”

     “Pott, som du kaller det, er en medisin og skulle vært administrert av en kunnskapsrik helbreder. Det bør ikke brukes jevnlig uten anbefaling fra en psykiater, eller en spirituell veileder. Overforbruk kan ha den negative effekten at den svekker viljeskreftene, og forsinker den korrekte bruk av hodets energisentre. Ekstrem misbruk kan forårsake fysiske problemer og andre problemer.”

     “Interessant,” sa jeg. Johannes og jeg tok med maten bort til spisebordet.

     “Ser ut som om vi er klare til å spise. Elisabeth sier at jeg lager den absolutt beste lakseretten som finnes.”

     “Dette ser like godt ut som noe de kunne ha kommet på i Frankrike,” sa Johannes, “og laks er veldig bra for Elisabeths diett.”

     “La meg få utbringe en skål,” sa jeg og løftet opp glasset. “Måtte Sannheten alltid seire.”

     “En flott skål,” svarte Johannes smilende. “Dette er ikke første gangen jeg har hørt deg utbringe den, og det vil heller ikke være den siste.” Han så et spørsmål glimte til i mine øyne. “Ikke be meg om en forklaring på uttalelsen riktig enda… Måtte Sannheten alltid seire,” sa han.

     Johannes og jeg drakk dypt fra hvert vårt glass. Jeg fylte alltid Elisabeths vinglass omtrent halvfullt, slik at hun kunne drikke fra den med sine skjelvende hender. Hun sølte allikevel noen få dråper. ”Unnskyld meg,” sa hun og tørket seg med en serviett.

     “Ingen problem,” sa Johannes. “Lovte du ikke å utfordre meg?”

     “Ja, jeg har noen spørsmål.”

     “Dette er virkelig en spesiell begivenhet,” utbrøt Johannes. “Dette er første gangen på flere hundre år, at jeg sitter ved et bord og åpner meg selv angående spørsmål om min identitet.”

     Elisabeth satte fra seg gaffelen og tørket seg rundt munnen. “Så, – du tror virkelig at du er Johannes den Elskede? Fortell meg med egne ord om hvem du er. Dette er en så fantastisk påstand, at jeg må få høre det fra din egen munn.”

     Johannes lente seg fremover og så tankefullt på Elisabeth. “Den Elskede, var et uttrykk som stammet fra en av mine studenter, og som av en eller annen grunn ble hengende igjen, og jeg ble kalt for disippelen som Jesus elsket i den siste delen av Johannes-evangeliet. Den gangen, følte jeg ikke at jeg fortjente en slik tittel. På den tiden var jeg på mange måter svært umoden og kom til kort som Mesterens disippel. På sett og vis sviktet vi Ham, alle som en. En dag skal jeg fortelle dere om hvorfor Jesus valgte meg til å vandre på jorden, til han vender tilbake. Det har vært en stor ære og gitt mange fordeler, men likevel så har det også vært veldig vanskelig.”

     “Hva mener du med at dere alle sammen sviktet Ham på sett og vis?” spurte Elisabeth. “Jeg trodde at dere alle var Hellige Menn?”

     “Jesus var den eneste Hellige iblant oss. Men selv dét var ikke opplagt, inntil man fikk se under overflaten. Disiplene var langt mer vanlige menn, enn det noen kirke noensinne vil ha dere til å tro. De tolv apostlene var ikke stort mer uvanlige enn en gruppe salgsmenn på en sosial sammenkomst. Den eneste tingen vi alle hadde til felles, var ønsket om å lære å kjenne De Store Mysteriene. Vi var også tiltrukket av den makten som Jesus hadde, og vi ville at Han skulle dele den med oss. Men våre motiver var ikke helt rene.

     ”På et tidspunkt lot vi sjalusi overmanne oss, og vi beskyldte Ham for å være en som bare søkte sin egen ære. Vi sa til Ham, at Han måtte la oss få gjøre noen av miraklene og la oss få æren for det, slik at Han kunne tvinges til å forbli ydmyk. Nå ser jeg ved refleksjon, at det var vi som trengte å ydmykes. Han gjorde bare den jobben Han kom for å gjøre, og det tiltrakk seg oppmerksomhet. Den gang da, mente vi at vi fortjente oppmerksomhet minst like mye som Jesus fikk, og vi ville alle ha vår del av det.”

     “Vel – om du er apostelen Johannes og dette er sant, hvorfor forteller du det til oss? Jeg ville trodd du ville ønsket å holde alt negativt om din historie tett til brystet,” sa Elisabeth saklig.

     “Det var også vår generelle holdning, når vi delte historien fra evangeliene til studentene, som til slutt ble nedskrevet i permanent form. Vi var i et slags forsvar når historien ble kjent, om hvordan vi sviktet Jesus den natten Han ble arrestert, og det stadig kom til overflaten. Ingen av de elleve gjenværende apostlene ønsket at det skulle nedskrives for ettertiden, men sannheten om dette kom ut kort tid etter Oppstandelsen, og det kunne ikke benektes lenger. Peter, var den som likevel led mest, fordi Jesus faktisk hadde forutsagt at han skulle benekte Ham tre ganger før hanen galte. Mange ignoranter mente at han ikke fortjente å være en leder på grunn av denne handlingen. Og andre, som var misunnelige på hans posisjon, galte som en hane når han gikk forbi dem, for å minne ham på hans feiltrinn. Peter pintes meget på grunn av sin handling. Allikevel utførte han noen av de største miraklene iblant oss.”

     Johannes fortsatte. “For å svare på ditt spørsmål om hvorfor jeg avslører mine tidligere brister? Det er to grunner for det. Josef skal skrive om våre samtaler, og denne gangen må jeg avdekke sannheten om menneskeligheten til den lille gruppen som fulgte Mesteren. I fordums tid, prøvde vi å portrettere oss selv som mektigere enn det vi var. For det andre, så vil jeg at dere skal forstå at jeg bare er et menneske, akkurat som dere. Jeg har mange svar, men jeg har ikke alle svarene. Jeg har noe makt tilgjengelig, men ikke all makt. Jeg vil heller gi dere mer enn det dere forventer, enn mindre.”

     Jeg spurte Johannes om han ville ha mere laks, og han aksepterte fornøyd. Min interesse for Johannes økte for hvert minutt som gikk.

     “Så hvordan ville du ha rangert deg selv nå?” spurte Elisabeth. “Har du gjort noen fremskritt?”

     “Jeg setter veldig pris på det spørsmålet. Ja, jeg har gjort mye fremskritt. Den gangen, var jeg som et barn i en godteributikk. Nå er jeg mer som en far som fikk for mye godteri som barn, og bestemmer hvor mye mitt eget barn kan få. Mitt perspektiv og bedømmelse er svært forbedret.

Likevel kan jeg ikke bare plumpe ut med de få Mysteriene om Universet som jeg vet om. Høyere Sannheter kan ikke bare helles over dere, som å putte data inn på en computer. For at det virkelig skal kunne bli forstått, må det bli bekreftet gjennom menneskets egen sjel.”

     “Og hva er forskjellen mellom vanlig kunnskap og høyere kunnskap?” spurte Elisabeth.

     “Vanlig kunnskap inneholder fakta som kan brukes så fort det er lært. Slik som, hvordan enkelte ord staves, eller multiplikasjonstabellen. Syv ganger syv er førtini. Så fort det læres utenat, kan det brukes i den praktiske verden.

     “Høyere kunnskap inneholder prinsipper, og det krever en viss tilpasning eller kontakt med ditt Høyere Selv for å kunne anvendes. For eksempel; enhver kan lære seg å skrive ned musikknoter, men for å komponere en vakker og original melodi, fordrer det en tilnærming til selve musikken. Alle kan lære seg en note skala, men bare en person som er i harmoni med musikk, kan komme i nærheten av å forstå prinsippet bak musikken og skrive originale musikkstykker.”

     “Så den første nøkkelen som er HVEM ELLER HVA ER JEG? kan ikke bare fortelles oss,” konkluderte Elisabeth.

     “Det er korrekt. Dere må innstille dere på å forstå meningen. Min jobb er kun å lede dere inn på riktig spor. Jeg er som den personen som instruerer låtskriveren. Jeg kunne ha sagt til den personen:

Det høres ikke ut som musikk engang. Prøv igjen; eller, Det lyder vakkert og beveger min sjel. Fortsett å skrive. Jeg vil da vite inni meg, når du har nådd det nivået som kreves av forståelse.”

     “Interessant,” sa Elisabeth. (Jeg satt tilbakelent og avslappet, og bare koste meg med at Elisabeth utfordret Johannes.) “Men nå har jeg noen virkelige spørsmål til deg,” sa hun tankefullt.

     “Spør i vei,” svarte Johannes, tydelig fornøyd med Elisabeths nysgjerrighet.

     Elisabeth fant frem en liste fra sin skjørtelomme. “Her er de:

     ”Nummer En: Hva er meningen med livet? To: Hvor kommer vi fra? Tre: Hvor mye i Bibelen er virkelig sant? Fire: Finnes det en sann kirke? Og hvis det finnes en sann kirke, hvilken er det? Fem: Er reinkarnasjon et fakta? Seks: Skal Kristus virkelig komme tilbake? Hvis så, når? Syv: Når ble Universet til, og når vil det ende? Åtte: Hvem eller hva er Gud, og hvorfor gjør han ikke noe konstruktivt på jorden i dag? Det virker på meg som om Han ikke bryr seg stort om sultende barn, for eksempel. Ni: Har denne Jorden en fremtid i vente, eller kommer det til å bli en mørk Apokalypse, hvor det livet som vi kjenner til, vil opphøre å eksistere? Ti: Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og tilslutt, død? Hvilken far ville latt sine barn lide som noen av oss gjør? Om Gud virkelig er en kjærlig Gud, så virker det jo ganske meningsløst? Ta meg, for eksempel. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. Men det er mange voldtektsforbrytere og mordere der ute, som er i langt bedre fysisk form enn det jeg er. Hvorfor blir jeg straffet, men ikke de?”

     Johannes smilte. “Det var en imponerende spørsmålsliste. Har du tenkt den opp selv?” spurte han.

     “Min mann og jeg tenkte den opp sammen i går natt, da vi liksom brainstormet.”

     “Av forskjellige grunner, kommer jeg kun til å gi dere litt av gangen. Jeg skal svare på ett av dine spørsmål i kveld. Du kan selv få velge den som er viktigst for deg.”

     “Jeg tror du vet hvilken det er,” sa Elisabeth rolig.

     “Det kan godt hende,” sa Johannes, “men du selv, må likevel uttrykke ditt spørsmål klart og tydelig.”

     “Hvorfor det?” protesterte hun.

     “Fordi det finnes et prinsipp som styrer overføringen av høyere prinsipper. Har du hørt

uttrykket til Jesus i Bibelen, hvor Han sier: ”Be, så skal dere få?”

     “Jeg tror det.”

     “Hvis du ønsker å vite om noen mysterier så må du spørre, og du må vite hva det er du spør om. Den som blir spurt må vite hva spørsmålet er, og den som spør må være villig til å motta, hvis han får et svar.”

     “Og hva om jeg avviser svaret?”

     “Da vil det være som om spørsmålet aldri ble stilt,” svarte Johannes.

     “Jeg er ikke helt overbevist om at du virkelig er Johannes den Elskede, men du er i hvert fall ganske uvanlig… Hvordan kan jeg vite om jeg er rede for svaret?”

     “Når du er innstilt på å overveie hva det enn måtte være, uansett hvor merkelig det høres ut,” sa Johannes.

     “Så svaret på spørsmål nummer ti, kan være at Gud i virkeligheten er en bortskjemt, kosmisk guttunge? En som piner oss på samme måte som et barn kan gjøre, ved å stikke pinner inn i bier og trekke ut vingene av fluer?”

     “Man kan ikke vite det for sikkert,” sa Johannes med et skjevt smil.

     “OK. Jeg kan ikke garantere at jeg er rede, men her er spørsmålet. Det er nummer ti.”

     “Still spørsmålet klart og tydelig,” sa Johannes.

     “Greit, jeg skal gjenta den.” Elisabeth skiftet stilling i rullestolen. “Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og deretter døden? Hvorfor dør uskyldige barn? Hvorfor lider noen av oss av en smertefull sykdom, og andre som fortjener å lide, ser ut til å være full av vitalitet og god helse?”

     “Jeg skal svare på den siste delen av spørsmålet ditt,” sa Johannes. “Du ønsker først og fremst å vite hvorfor du lider av en så fryktelig sykdom, når du stort sett har vært et godt menneske, og ikke fortjener sånn smerte. Du lurer på hvorfor ditt liv sannsynligvis vil bli avkortet for tidlig, mens andre mennesker kan få oppleve å bli gamle, sammen med sin partner. Er det dét du vil vite?”

     “I utgangspunktet, ja.”

     “Jeg skal gi deg et delvis svar nå, og mere siden, når du har resten av brikkene i puslespillet. Kan du godta det?”

     “Jeg tror da det. Sett i gang. Vis meg hva du har.”

     Jeg smilte av Elisabeths modige utfordring, og så på Johannes med stor forventning.

Gå til KAPITTEL ÅTTE

KAPITTEL SEKS

Begynnelsen på kunnskap

     Da jeg var hjemme igjen, måtte jeg først bruke noen minutter på å forklare Elisabeth grunnen til at jeg var så sen, og fortalte henne alle detaljene av min samtale med Johannes.

     “Jeg vet ikke helt…” sa hun. “Det er virkelig vanskelig å tro på. Noen ganger er du litt vel entusiastisk med å tro på noen av de sprøe situasjonene du dras inn i. Jeg mener… prøv å se det fra min side. I det ene øyeblikket er denne mannen bare en klokkeringer for Frelsesarmèen, og i neste øyeblikk får han deg til å tro at han er apostelen Johannes fra Jesus tid. Du sier at jeg ikke må fortelle dette til noen. Du trenger ikke å bekymre deg for det, jeg er redd for at de ville ha låst deg inn om jeg hadde gjort nettopp det. Da har jeg ingen til å ta seg av meg i mine siste måneder her på jorden.”

     “Jeg vet at det høres helt sprøtt ut,” sa jeg, og ristet på hodet, “og det er ikke mulig at han skulle kunne ha overbevist meg på så kort tid, men da han satte fingrene opp til mine og så på meg, var det som om han og jeg var samme person. I et kort øyeblikk så jeg hans tanker og hans renhet, og hans minner fra Jesu tid. Det var noe som var så virkelig i det, at det er umulig for meg å beskrive. Etter tankeoverføringen er jeg mere sikker på at han er apostelen Johannes, enn at jeg befinner meg i dette huset, her og nå. Det kan høres ut som galskap, men du blir nødt for å stole på meg.”

     “Jeg stoler mer på deg enn noen annen jeg kjenner, men du kan også ta feil, og din dømmekraft er ikke alltid riktig. Jeg tror på din oppriktighet, men du er ikke ufeilbarlig.”

     “Du vet at jeg aldri har løyet for deg, og jeg sier det til deg at Johannes delte av sine tanker, og noen av sine minner i mitt sinn, slik at det stod helt krystallklart for meg.”

     “Men jeg var ikke der. Kanskje han er en mester-hypnotisør av noe slag, og kan hende med onde hensikter.”

     “Jeg kan ikke klandre deg for at du tviler. Hadde du kommet hjem med en slik historie ville jeg selv ha tvilt på deg.”

     “Jeg sier ikke at din historie om Johannes ikke er sann. Jeg er bare ikke helt overbevist, men jeg vet hva som hadde overbevist meg.”

     “Hva er det?”

     “Husker du fra Det Nye Testamentet at Jesus gav sine disipler den samme kraft til å utrette mirakler, akkurat som Jesus gjorde? Hvis jeg husker riktig, så utførte de noen av de utroligste helbredelsene, slik som Han gjorde.”

     “Du har rett. Jeg fikk til og med noen av Johannes sine minner plantet i meg, og noen storslåtte mirakler som det ikke engang står noe om i Bibelen. Jeg har flere erindringer om Johannes som går på vannet, og et annet hvor han slukker en storbrann med bare sitt ord, og der han redder mange liv… Og igjen, at han brakte tilbake en venn fra døden, på samme måten som Jesus gjorde med Lazarus.”

     Elisabeths øyne lyste opp. “Så da skulle han ikke hatt noen problemer med å helbrede meg, ikke sant?”

     “Jeg vet at han hadde kunnet det, men han sa noe om den korrekte bruk av kraft, som om jeg ikke hadde forstått dette helt. Kanskje det å helbrede deg er noe han ikke har lov til av en eller annen grunn. Under den Andre Verdenskrigen ble han hengt opp i pianostrenger og var ute av stand til å redde seg selv.”

     “Men i andre situasjoner var han i stand til å bruke Guds kraft til å hjelpe.”

     “Ja, det er sant. Jeg vil bare ikke at vi skal håpe på for mye her, men du har rett. Kanskje har vi den største mirakelmannen som går på jorden, midt iblant oss. Ikke bare har han Visdomsnøklene, men det er godt mulig at han også holder Nøkkelen til det som vil kunne gjøre deg frisk igjen.”

     “Det er kun én måte å finne det ut på. Du blir nødt til å spørre ham. Hvis han helbreder meg, så kan jeg være sikker på at han er apostelen.”

     “Vel, jeg tror ikke at jeg blir slått ned om jeg spør. Det er verdt et forsøk, men han bad meg komme tilbake om en uke, for å fortsette undervisningen.”

     “Sa han til deg at du ikke kunne snakke med ham på en uke?”

     “Nei.”

     “Når mannen drikker kaffe på Denny’s, så er det også en stor sannsynlighet for at han spiser. Kan du ikke oppsøke ham i morgen og invitere ham hjem til middag, og spørre ham da?”

     “Det er verdt et forsøk,” sa jeg.

     Den natten fikk jeg knapt to timers søvn. Jeg hadde aldri før følt en så rastløs forventning.

     Neste dag dro jeg på en kort handletur. Riktig nok, – der stod han og ringte med sin klokke, like ved inngangen til Albertssons. Mens jeg nærmet meg møttes blikkene våre. Han smilte mot meg med et svakt, faderlig smil.

     “Jeg måtte i butikken for å kjøpe et par ting,” sa jeg. Det var ikke helt usant, for det var et par saker jeg trengte.

     Johannes uttrykk ble mer alvorlig. ”Jeg regner med at du må foreta alle innkjøp, siden din kone ikke er i stand til det.”

     “Hvordan kan du vite det om min kone?”

     “Ikke bare gav jeg deg noen av mine minner, men jeg fanget også opp noen glimt av dine. Du elsker din kone svært høyt, ikke sant?”

     “Ja, veldig høyt.”

     “Jeg var i din situasjon for nesten to tusen år siden. Min kone ble alvorlig syk, og jeg måtte se på at hun visnet bort. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Det plager meg ennå, selv etter all den tiden som har gått.”

     “Mener du at du utførte alle disse miraklene, mens du selv ikke kunne hjelpe din egen kone?” Jeg kjente en synkende følelse av at han kanskje ikke var i stand til å hjelpe Elisabeth.

     “Ja, gjennom meg helbredet Gud hundrevis av mennesker som jeg ikke engang kjente, men kvinnen jeg elsket var jeg ute av stand til å redde.”

     “Det høres nesten ut som om Gud er grusom,” sa jeg bittert.

     “Ikke i virkeligheten,” sa Johannes med empati og forståelse. “Det er alltid kjærlighet bak det, når vi får sett hele bildet i perspektiv. All smerte og all sykdom eksisterer enten for å lære oss noe, eller for å veilede oss. Om vi ikke lærer leksen gjennom sykdommen, så vil sykdommen enten fortsette eller forandre form, inntil vi dør. Selv om min kone var et fantastisk menneske, så var hun også sta. Hun var ute av stand til å akseptere den nødvendige forandringen som måtte til, for å bli frisk igjen. På sett og vis, tror jeg at jeg led mer enn hun led.”

     “Jeg kjenner den følelsen,” sa jeg spakt.

     “Mange av de menneskene som Jesus og disiplene helbredet, fikk sin sykdom tilbake fordi de ikke tok de nødvendige omstillingene i livene sine. Noen av disse menneskene ble våre fiender og søkte etter å ta livet av oss. Andre ble varig helbredet og var trofaste til det siste.”

     Johannes gjorde en pause, og så veldig alvorlig på meg: ”Du har kommet hit for å spørre meg om jeg kan helbrede din kone, ikke sant?”

     Jeg ble forbløffet over hans evne til å gjennomskue tingene, men svarte. “Ja. Er det mulig? Hun er visst uhelbredelig syk.”

     “Husk hva Mesteren sa. Alle ting er mulige.”

     “Vil du da gjøre det?”

     “Jeg skal la deg få vite hva jeg kan gjøre når jeg har møtt henne. Jeg føler at hun ønsker å møte meg, og finne ut om jeg er virkelig.”

     “Hun bad meg invitere deg til middag. Hva med i kveld?”

     “Kan du hente meg her rundt klokken seks?”

     “Da skal jeg være her.”

     Klokken seks stod Johannes og ventet på meg. Da vi satt i bilen sa jeg. “Du vet at jeg har en million spørsmål til deg.”

     “Det er et godt tegn,” sa han. “Å spørre er begynnelsen til kunnskap. Du ville blitt overrasket over hvor mange mennesker som ikke ville hatt noen spørsmål, om de så ble stilt framfor Gud.”

     “Det kan du da ikke mene! Hvis man får adgang til en sånn kilde av visdom som deg, skulle man tro at et gjennomsnittsmenneske ville bli overveldet, og spurt om alle mulige ting.”

     “Mange mennesker er redde for sannheten. Til og med de som utgir seg for å være både lærere og søkende. Når du står ansikt til ansikt med en ubestridelig sannhet, så må du enten forholde deg til det, eller leve ditt liv som en hykler. Fordi mennesker motsetter seg forandring, motsetter de seg sannheten. Dette er grunnen for at få mennesker, kun har to eller tre spørsmål å stille. Selv om de helt sikkert vet at de ville fått korrekt svar.”

     “Da kan jeg ikke akkurat være alminnelig. Jeg har hundrevis av spørsmål!”

     “Sånn er det bare. Enten så er man redd for sannheten og ønsker ikke å vite mere enn deres komfortsone tillater, eller så er man åpen for sannheten og forandring, og ens spørsmålsliste er endeløs.”

     “Siden det er så bra at jeg har spørsmål, vil du da også besvare dem?”

     “Du kan spørre om alt du vil. Enten så svarer jeg på dine spørsmål, eller ikke. Så enkelt er det. Visse ting er det meningen at du selv skal finne ut av, og andre ting er skjult for deg av visse årsaker. Det finnes også mysterier som du selv er ment å avdekke, på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted.”

     “La oss begynne med denne. Du spiser vel, ikke sant? Jeg mener, siden du i aften blir med til middag?”

     “Ja.” Johannes lo. “Jeg lever hvert nye, forynget liv som en vanlig dødelig. Jeg er like avhengig av mat som du er.”

     “Er du vegetarianer, eller lever du på en spesiell diett?”

     “Under mer ideelle forhold ville jeg vært vegetarianer, men akkurat nå holder jeg meg til sunn, alminnelig mat. Jeg gjør det som er nødvendig for å holde mitt kjøretøy sterkt og vitalt.”

     “Kjøretøy?”

     “Ja. Jeg refererte til min kropp.”

     “Åh, sånn å forstå. Vel, siden Bibelen forteller at du var fisker, hadde jeg tenkt å servere deg laks. Høres det bra ut?”

     “Laks er godt,” smilte han.

     Da vi gikk inn i huset, satt Elisabeth i spisestuen og ventet på oss i rullestolen. ”Dette må være den mystiske mannen.” Hun hadde et vennlig, men skeptisk uttrykk i øynene.

     Johannes tok hennes utstrakte hånd, hilste og sa: “Og du er Elisabeth – en kvinne med ynde, styrke og skjønnhet. Virker jeg kjent for deg?”

     Elisabeth så forvirret ut. “Jeg er ikke sikker. Hvorfor det?”

     “Mens vi snakker, så vil du komme til å føle det som om du kjenner meg.” Han så mot kjøkkenet. “Er det noe jeg kan hjelpe til med?”

     “Kan du lage salat?” spurte jeg.

     “Min spesialitet,” svarte han stolt.

     “Bra, da setter jeg deg i gang med arbeidet, mens jeg steker laksestykkene.”

Gå til KAPITTEL SYV

KAPITTEL FEM

Antydninger, og den første Nøkkel

     Jeg samlet meg sammen, og spurte: “ Ok, hvordan går vi til verks?”

     “Hvis jeg bare hadde fortalt deg om Nøklene, så ville din forståelse av dem bli ganske begrenset, og du ville ikke ha verdsatt dybden av kunnskapen som skjuler seg i dem. Derfor skal vi istedenfor bruke det som kalles Det Intuitive Prinsipp. Og så vil gi deg biter av informasjon eller antydninger, og du kontemplerer hvor de leder deg hen, deretter gir du meg din intuitive feedback. Jeg kommer til å gi deg flere hint, helt til du kommer til en forståelse av prinsippet. Av og til kommer forståelsen gradvis, og noen ganger kommer det øyeblikkelig som et lyn.”

     “Skal du gi meg et hint nå?”

     “Ja. Det første hintet er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Eller om jeg spør deg i første person HVEM ELLER HVA ER JEG? Hver gang du får et hint, kan du stille de spørsmålene som er nødvendige for at du skal kunne ledes på rett spor, og gi ditt sinn en retning slik at din intuisjon kan stimuleres. Har du noe mer du vil spørre om?”

     “Jeg kan like godt ta fatt på å besvare det. Det virker enkelt nok. Jeg er et menneske.”

     “Det er en definisjon på din fysiske tilstedeværelse, men begrepet menneske er bare et vibrerende ord som ikke forteller deg noe som helst om hvem du i realiteten er. Tenk igjen. HVEM ELLER HVA ER DU?”

     Tydeligvis så hadde ikke Johannes til hensikt å la meg slippe så lett i fra det. Jeg reflekterte en stund, og svarte. ”Hvis jeg husker korrekt, så forteller Den Hellige Skrift oss at vi er Guds sønner. Er det dét vi er?”

     “Det er sant, at du er et menneske. Du er også Guds sønn, som det står skrevet i Skriften. Men det å si at du er et menneske eller en Guds sønn, guders like eller englers like, betyr ikke stort. Det er kun et uttrykk eller et ord som ikke gir noen særlig mening for de fleste. Så la meg spørre deg igjen…

HVEM ELLER HVA ER DU, egentlig?”

     Dette hadde virket lett nok til å i begynne med, men jeg begynte nå å danne meg en idé om at dette var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tenkte en stund over enhver læresetning jeg kunne komme på, om hvem jeg var, og svarte: “Noen sier at jeg er Ånd eller Sjel. Er det dét jeg er?”

     “Og hva er Ånd eller Sjel?” sa Johannes.

     “Vel, det er vel meg uten min kropp, kanskje det som lever videre etter døden.”

     “Hvis jeg hadde fortalt deg at du er Ånd, sier det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”

     “Eh – h, ja. Jeg tror da det.”

     “Hva forteller det deg?”

     “Det forteller meg at jeg… at jeg… at jeg, tja, er et slags åndevesen…”

     ”Lærte du ikke i vanlig engelsk på skolen, at du ikke skulle definere et ord, med det ordet du definerer? Du definerer ikke rødt ved å si at det er rødt. Du kan heller ikke definere Ånd, ved å si at det er Ånd. La meg derfor gjenta. Hvis jeg sier til deg at du er Ånd, hva sier det deg?”

     Jeg skulle til å definere Ånd ved å bruke ordet Ånd en gang til, men tok meg selv i det og tenkte meg om et øyeblikk. “Jeg antar at om jeg er en Ånd, så er jeg ikke fysisk.”

     Johannes lente seg frem og grep meg rundt håndleddene, “Men jeg kan føle ditt fysiske vesen. Så er du da virkelig Ånd?”

     “Vel, jeg tror jeg er et fysisk vesen med Ånd.”

     “La meg forklare noe for deg, som du må huske på gjennom hele prosessen. Jeg kommer alltid til å snakke med eksakte ord til deg. Jeg har ikke sagt at du ikke har en ånd, men jeg har spurt deg hva det ville bety hvis du var en Ånd?”

     “Det ville vel bety at jeg ikke er fysisk.”

     “Endelig fremskritt!” sa Johannes. “Men hvis du ikke er fysisk, hva er det da som står igjen?”

     Jeg tenkte meg om litt. ”Ånd, går jeg ut ifra.”

     Johannes sukket. “Igjen spør jeg deg, hva er Ånd?”

     “Jeg er neimen ikke sikker… Kanskje liv, essens eller vibrasjon. Det er vel hva vi er når vi ikke er fysiske.”

     “Men hvis du er Ånd, så er du det også når du er fysisk. Hvis du er Ånd, så er du alltid Ånd. Tror du at du veksler mellom å være Ånd til å ikke være Ånd?”

     “Jeg tror ikke det.”

     “Du har nå fått en del å tenke på. Tenk på dette spørsmålet i løpet av neste uke. Vi møtes da om syv dager og går igjennom dine tanker, og så gir jeg deg nye retningslinjer. Vær god og gjenta spørsmålet for meg.”

     “Hva er Ånd?”

     “Nei, min venn, det kom etter spørsmålet. Du må kontemplere på det eksakte spørsmålet, hvis du skal kunne finne det korrekte svaret. Hva er spørsmålet?”

     “Hvem er jeg?”

     “Ikke helt, tenk om igjen. Hva er spørsmålet? Husk hva jeg sa om den nøyaktige ordlyd.”

     “Var det Hva er Jeg?”

     “Tenk igjen.”

     Jeg tenkte tilbake til begynnelsen, “Var det HVEM ELLER HVA ER JEG?”

     “Det er korrekt, min venn. Nå kan du tenke nøye over de eksakte ord, og hvilken retning samtalen vår har pekt ut. Gjør dette i løpet av neste uke, og ta notater av det som måtte falle deg inn, uansett hvor fjernt eller tåpelig de tankene måtte synes deg. Tenk også på dette mens vi går videre. Noen ganger vil antydningene hjelpe deg til å finne ut hvor du ikke skal gå, eller at det er feil svar, slik at du til slutt kun står igjen med sannheten.”

     “Interessant,” nikket jeg takknemlig.

     “La meg igjen spørre deg. Hvis jeg skulle ha fortalt deg at du er Ånd, forteller det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”

     “Jeg tror at det i virkeligheten sier meg fint lite.”

     “Du har rett. Selv om uttalelsen er sann, betyr det ikke særlig mye, hverken for deg eller noen andre, på ditt nåværende forståelsesnivå. Når, – og hvis du finner det første prinsippet vil du i det minste ha en forståelse av det.”

     “Fascinerende.” Jeg følte meg som Spock i Star Trek som var i ferd med å observere en avansert, fremmed rase.

     “Tiden er nesten ute, og jeg må begi meg på vei.”

     “Johannes. Jeg har et spørsmål til.”

     “Ja…”

     “Kan jeg dele det jeg har lært med min kone?”

     “Hvis du har suksess, så vil du komme til å dele din kunnskap med verden. Fordi det mannlige og kvinneliges skjebne er å bli ett, bør du dele allting med din kone, men fortell ingen andre om din opplevelse før tiden er inne, ellers vil du bli avskåret fra videre undervisning. Her, la meg ta regningen.”

     “Det føles merkelig å la apostelen Johannes kjøpe kaffe til meg. Jeg ville trodd at noen med din status bare kunne ha manifestert det du trengte.”

     “Så lite du forstår om den riktige anvendelse av makt, min venn. Fordi mens jeg ferdes i menneskets verden som menneske, så må jeg også være som et menneske, liksom du selv. Du vil komme til å lære mere om makt senere.” Han tok min hånd. “Farvel for denne gang.”

     “Hvor og når vil jeg få se deg igjen?”

     ”Jeg jobber som klokkeringer utenfor Albertssons supermarked, syv ganger i uken. Jeg er lett å finne. Kom tilbake om syv dager, neste torsdag, så fortsetter vi med undervisningen.”

     ”OK, det er fint,” sa jeg mens jeg så ham betale for kaffen og gå ut døren. Jeg nærmest ventet å se ham forsvinne da jeg blunket med øynene, mens han gikk bortover fortauet, men det gjorde han ikke. Han så ut som en alminnelig eldre mann som var ute og spaserte, inntil han forsvant ut av syne.

Gå til KAPITTEL SEKS

KAPITTEL FIRE

Den første samtalen

     Det virker sikkert som en underlig situasjon at man kan drikke kaffe på Denny’s og samtidig få sitt livs største spirituelle opplevelse der. Men det var altså der det skjedde.

     Etter at vi hadde fått kaffen vår og utvekslet noen spøkefulle bemerkninger om julesesongen, måtte jeg vise min nysgjerrighet. “Jeg er stappfull av spørsmål. Jeg vil vite meningen med klokkene, og jeg vil vite hvem du er og hva du mener med ordet misjon.”

   ”Ett spørsmål av gangen,” smilte han. ”Hva er det du vil vite først?”

     “Vet du noe om hvorfor jeg hørte klokkene?”

     “Klokkene ble stilt inn på din vibrasjon, og jeg kalte på deg. Ifølge de spirituelle lovene, kan jeg ikke oppsøke deg. Du måtte svare på kallet, og selv komme til meg. Du hørte klokkene og kom til meg som jeg regnet med. Det er alt jeg kan fortelle deg akkurat nå.”

     “Vel, jeg tar imot enhver liten smule jeg kan få akkurat nå. Kan du fortelle meg hvem du er? Det er tydelig at du er noe mer enn en alminnelig klokkeringer, og jeg tror også at du er noe mer enn et alminnelig menneske…”

     ”Hvis jeg bare hadde fortalt deg det sånn rett ut, ville du ikke ha trodd meg,” sa han. “Hold din høyre hånd opp, og la fingertuppene dine berøre mine.”

     Jeg følte det var en nokså underlig ting å gjøre. Jeg så meg rundt i lokalet, og noterte meg at vi var nokså bortgjemt i et hjørne. Jeg tenkte, pokker heller – og satte fingertuppene mine mot hans.

     “Se meg nå fast inn i øynene,” sa han.

     Det var også en nokså merkelig ting å gjøre, men alt ved denne mannen og hendelsene som hadde ledet frem til dette møtet virket merkelig. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det, og så ham inn i øynene mens vi berørte hverandres fingerspisser. Til å begynne med, virket det som om ingenting skjedde.

     “Fortsett å se,” sa han “og tøm ditt sinn for alle tanker.”

     Da jeg samarbeidet med ham, kjente jeg at mitt sinn begynte å flyte. Jeg tenkte at vi hadde et Vulkan – sinn, som Spock sier i Star Trek – filmene, fordi jeg følte en sammensmeltning av våre to sjeler som er vanskelig å beskrive.

     Han trakk vekk fingrene sine, og spurte: “Nå kan du fortelle meg… Hvem er jeg?”

     Jeg trakk meg tilbake med et rykk og utbrøt: “Jeg vet hvem du er! Du er Johannes!”

     Han smilte og sa, ”Du har hele tiden visst at mitt navn er Johannes.”

      “Men du er ikke en hvilken som helst Johannes. Du er den Johannes!”

     “Og hvilken Johannes er det?”

     “Du er fiskeren Johannes. Sønn av Sebedeus, apostelen… Den Elskede… Hvordan kan jeg vite dette?”

     “Jeg overførte noen av mine egne minner til deg. Tror du på dem?”

     “Du hadde rett. Hvis du hadde fortalt meg dette sånn uten videre, hadde jeg trodd du var en skrulling. Men det å få se dine minner gjør det vanskelig å fornekte det. Én del av meg tror på hva jeg mottok, mens en annen del sier meg at det er umulig! Min hjerne må prøve å finne en mening i alt dette. Jeg må få stille flere spørsmål.”

     “Spør i vei.”

     “To tusen år har gått siden apostlenes tid. Det må bety at du enten er en engel som er blitt sendt tilbake til jorden, eller et gjenoppstått Vesen… Eller kanskje jeg bare drømmer alt dette.”

     “Det er ingen av de tingene,” sa han.

     “Men hva kan det ellers være?” spurte jeg.

     “Det finnes én mulighet til, som du har oversett. Et hint er gitt i Bibelen.” Han stakk hånden ned i en veske som han hadde med seg, og tok frem et svært gammelt, utseende Bibel. Han fant et avsnitt, pekte på det, og sa: “Her. Les dette… Versene 22 og 23 i det enogtjuende kapittel av Johannes-evangeliet.”

     Jeg tok opp Bibelen hans, og så på den. Trykkingen var veldig gammelt. Det så ut til å være en King James – oversettelse, men skrifttypen var av en gammel, romersk stil.“Jeg gjetter på at dette er den aller første King James Bibel, som ble trykket,” sa jeg halvt i spøk.

     Han kastet et alvorlig blikk på meg, og sa: “Ikke helt. Den første utgaven var ganske stor og ikke særlig praktisk å ta med seg rundt. Dette er en senere versjon, men denne Bibelen er også en svært gammel utgave.”

     “Selvfølgelig,” sa jeg og bare snakket ham etter munnen. ”Hvilke vers var det du ønsket at jeg skulle lese?”

     “Tjueto og tjuetre. Ha dette i minnet, at Jesus og Peter snakket om apostelen Johannes, som du nå husker å være meg.”

     Jeg dvelte litt, og leste versene: “Da nå Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: “Herre, hva skal så skje med ham?” Jesus svarte: ”Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!” Det ord kom senere ut blant brødrene: ”Denne disippelen skal ikke dø.” Men Jesus hadde ikke sagt at han ikke skulle dø, men han sa: “Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?”

     “Jeg husker dette skriftstedet,” sa jeg. ”Det er svært mystisk. Det virker som om det blir liggende i luften om Johannes vil dø eller ikke. Jeg husker å ha lest flere legender om at han ble kokt i olje, og at han allikevel overlevde.”

     “Det er ikke en legende. Jeg ble kokt i olje. I tillegg har jeg blitt korsfestet, torturert, dolket, hengt, og skutt flere ganger.”

     “Hva? Du gikk igjennom alt det, og døde aldri?” spurte jeg forbløffet.

     “Legg merke til Skriftens forsiktige, men nøyaktige ordlyd. Det indikerer at Jesus vil at jeg skal bli igjen her, til Han kommer igjen. Likevel sier Han ikke at jeg ikke skal dø. Jeg har dødd mange ganger, men ble brakt til live og gjort hel igjen av Gud… Noe lignende som skjedde med Lazarus, men med den forskjellen at når jeg gjenopplives, kan jeg selv velge hvilken alder jeg ønsker å være. Jeg velger som oftest begynnelsen av tjuveårene.”

     “Men nå ser du jo ut som om du er rundt de seksti. Er det den alderen du valgte deg denne gangen?”

     “Nei, min venn. Forrige gang jeg døde ble jeg brakt til live igjen som en 21-åring. Det var da helt tilbake til året 1944. Siden den gang, har jeg eldes på vanlig måte. Min nåværende kropp har en alder som tilsier 71 år gammel.”

     “Du ser bra ut til 71 -åring å være,” bemerket jeg med et smil.

     “Jeg har lært meg å ta godt vare på min kropp, og har lært å overkomme sykdom. Jeg har ikke blitt syk på 1500 år, og til og med da var det på grunn av uforsiktighet. Den gangen ble jeg forgiftet av en fiende, så jeg ble ikke syk av vanlige årsaker.”

     “Men, hvordan døde du i 1944?”

     “Jeg ble hengt med pianostrenger av en egensindig bror.”

     “Han må virkelig ha vært egensindig, ja. Hvem var dette mennesket?”

     “Adolph Hitler.”

     “Hitler!” utbrøt jeg. Etter et øyeblikks tid med å fordøye dette, spurte jeg, ”Var du da i en konsentrasjonsleir eller noe lignende?”

     “Nei.” Han gjorde en pause, og fortsatte. “Jeg levde blant tyskerne, og assisterte i et forsøk på å styrte nazistene fra innsiden.”

     Jeg gjorde store øyne. “Jeg husker at jeg leste om et opprør mot Hitler, ledet av en enøyet og trefingret mann.”

     “Det var Claus Schenk Von Staufenberg, som gjorde et uvanlig tappert forsøk på å styrte Hitler fra makten. Jeg var der og oppmuntret den lille gruppen med konspiratører, men ikke alt som en disippel gjør, lykkes nødvendigvis. Etter Staufenbergs mislykkede forsøk på å drepe Hitler, ble alle som så mye som luktet som om de ikke likte Hitler, drept. Jeg kunne ikke flykte og var én av de som endte opp med å bli hengt med pianostrenger, fordi de ikke kunne finne et vanlig rep.”

     “Men når du blir drept, kjenner du noe smerte?”

   “Når jeg blir fysisk såret, så føler jeg hva enhver ville ha følt, men jeg har lært meg å nøytralisere ubehag ved å distansere meg fra det.”

     “Men når du dør og gjenopplives, har du da full bevissthet om din fortid?”

     “Når jeg gjenopplives mister jeg mye av min bevissthet, men jeg har lært meg gjennom kontemplasjon å gjenvinne det viktigste. Det er en fordel som jeg har framfor andre, om du kan si det slik. Jeg har en hukommelse som strekker seg bakover i tid i hele 2000 år, og om jeg skulle ha skrevet den fulle historien om mitt liv, ville det blitt mange bind.”

     “Så hva har du gjort de siste 50 år?”

     “Det er en lang historie, men jeg kan gi deg en kort oppsummering. Etter at jeg ble brakt til live igjen, så jeg, – at den neste og mest truende faktor var i Sovjet Unionen. Det er der har jeg tilbrakt det meste av tiden. Men jeg har ikke tillatelse til å ha en stor og fremtredende rolle. Min misjon er å jobbe med mennesker, og inspirere og undervise de menneskene som kan forandre verden i en positiv retning. Jeg har derfor jobbet i Russland med de som søkte frihet og demokrati, mens jeg oppmuntret dem til å arbeide frem mot dette. Kristus fortalte meg at min jobb hadde hjulpet til å forberede kommunismen og Berlin – murens fall.”

     “Jeg reiste også til Kina, og der jobbet jeg med Kristus for å inspirere studentene i Tiananmen Square. Men som jeg har sagt, ikke alt jeg gjør lykkes umiddelbart. Selv om forsøket med å skape demokrati i Kina feilet, så sådde vi noen frø som vil bære frukter ved neste forsøk.

     “Nå lever vi i en tid med store muligheter. Autoritetene og tyranniet som styrte kommunismen i Sovjetunionen, har nærmest kommet til veis ende. Vi har fremdeles Kina og den Tredje Verdens Nasjoner med atomvåpen å bekymre oss for. Jeg fikk øye på et vindu av muligheter hvor jeg kunne sette av noe tid, og ha muligheten til å tilby rene åndelige lærdommer til verden. Jeg har sett frem til dette i flere liv. Jeg håper du er rede for hva jeg har å gi deg, min venn.”

     “Jeg har alltid vært interessert i filosofi og den spirituelle siden av livet,” sa jeg. ”Om du vil lære meg opp, så er jeg som en svamp som bare venter på å suge til seg. Jeg er likevel nysgjerrig med hensyn til én ting. Hvorfor valgte du meg?”

     “Kristus valgte deg. Han stilte inn klokkene mine til din vibrasjon, og sendte meg til Boise for å kalle på deg.”

     “Kalle på meg?”

     “Ja. Før ethvert stort arbeid kan utføres, må det skje en frivillig respons til ethvert spirituelt kall. Du måtte reagere frivillig på klokkenes kall som du hørte, og finne meg likesom jeg fant deg. Disippelen må møte sin Mester på halvveien.”

     “Så denne oppgaven du har til meg… er den også basert på fri vilje?”

     “Selvfølgelig. Du kan akseptere det eller forkaste det. Likevel, så er det meget få disipler som forkaster en misjon hvor de skal undervise. I stedet så klarer noen å klusse det til, fordi de søker selvforherligelse og ender opp med å søke egen heder og ære, i stedet for å erkjenne det leddet eller den kilden som leder og binder oss til Den Ene Gud.”

     “Hva er det for en forbindelse?”

     “Når en Sannhet gis til verden, kommer den alltid gjennom en rekke sjeler som er forbundet til Det Ene Store Liv. Hvis du aksepterer din misjon, så er du forbundet med meg, jeg er forbundet til Kristus, og Kristus er forbundet med den som Han kaller Faderen i Det Nye Testamente. Faderen er forbundet med Gud i en slik grad at Han er Ett med Gud, og er Gud på enhver måte det er mulig for et gjennomsnittsmenneske å fatte. Enhver forbindelse høyere enn Den Evige Fader, er så langt utover vår fatteevne, at det er nytteløst for et vanlig menneske å prøve å tenke seg det.”

     “Mener du at det finnes høyere liv enn Kristus og Faderen?”

     “Det gir ingen mening å gå i detaljer om dette nå, for det vil virke fornærmende på enkelte mennesker, som Sannheten ofte gjør. Jeg har blitt drept flere ganger, fordi jeg ble betraktet som kjetter.”

     Johannes fortsatte. “Jeg vil likevel si en ting. Forestill deg bevisstheten av kun en celle i din kropp. Forestill deg videre alle cellene i din kropps bevissthet satt sammen, som er din egen bevissthet. Gapet mellom deg og én celle i din kropp er så stor, at kommunikasjon på et individuelt nivå ikke er særlig praktisk. Men, hvis du har et problem med din fot, som er sammensatt av milliarder av celler, så vil du ha din oppmerksomhet der for å helbrede det. Og det vil ikke kun gagne foten som en helhet, men også de milliarder av individuelle cellene som foten består av.

     “Den Eneste Gud regjerer over et stort Univers, og akkurat nå, er denne delen en vond fot. Du og jeg er celler som arbeider sammen med mange andre for å helbrede foten. Det er alt jeg vil si deg om dette nå. Vi må gå videre til din oppgave, for jeg vet ikke hvor lang tid jeg har sammen med deg.”

     “Hvorfor er du ikke sikker?”

     “Om det skulle oppstå en verdenskrise, så kan jeg bli kalt vekk fra deg.”

     “Ok, jeg skal prøve å ikke avlede deg,” sa jeg. Jeg var nokså overrasket over meg selv for at jeg var så overbevist. Vanligvis, er jeg temmelig skeptisk innstilt overfor merkelige og uvanlige påstander. Grunnen til at jeg ikke kunne få meg til å stille spørsmålstegn ved denne mannens troverdighet, var at han virket så kjent, som en gammel venn, og jeg kunne ikke betvile de minnene som han hadde plantet i mitt sinn. Jeg måtte spørre, ”Hva er min oppgave?”

     “Den første delen av din misjon, er å undervise om Nøklene.”

     “Hva er Nøklene?”

     “Det finnes Tolv Visdomsnøkler. Tolv Nøkler til Forståelse, og Tolv Udødelighetsnøkler. Jeg skal lære deg om dem, og du skal lære andre om dem.”

     “Er du sikker på at du har funnet den rette mann,” spurte jeg. “Jeg har undervist noe, men jeg er ingen Moses.”

     “Moses trodde heller ikke at han selv var en stor lærer, men han klarte seg OK.”

     “Vel, men jeg nekter å undervise i noe som ikke gir meg noen mening.” sa jeg.

     “Det er nøyaktig den kvaliteten vi ser etter i en student,” sa han.

     “Nå skal du høre,” sa jeg. “Gi meg noe av din undervisning, så skal jeg tenke over det. Så kan vi ta det derfra.”

     ”Du er i det minste villig til å starte prosessen,” sa Johannes, “men jeg kan bare gi deg en Nøkkel av gangen.”

     “Tja, det kan vel ikke skade å lære et par av dem, og hvis det skulle gi noen mening så kan jeg fortsette.”

     “En logisk konklusjon,” fastslo Johannes.

     “Så, når begynner vi?” spurte jeg.

     “Hva med akkurat nå?” sa Johannes.

     “Akkurat nå? Jeg er redd for at jeg ikke er forberedt. Jeg har jo ikke engang noe å skrive med.”

     “Dette er ikke en alminnelig form for undervisning,” sa han.”Du trenger ikke noe papir.”

     “Hva trenger jeg da?”

     “Du trenger å bruke din forstand, som aldri før…”

     Jeg var taus i 15 lange, forventningsfulle sekunder.

Gå til KAPITTEL FEM

KAPITTEL TRE

Klokkeringeren

     Neste morgen hørte jeg klokkene igjen. De fortsatte å ringe i flere minutter etter at jeg var helt våken. Denne gangen bestemte jeg meg for at jeg måtte snakke med klokkeringeren selv. Jeg følte, at det var en mulighet for at det var han som holdt nøkkelen til dette mysterium.

     Jeg kjørte igjen mot Albertsons, og der var han og ringte trofast med klokken sin. Jeg følte meg nervøs ved å skulle ta kontakt med ham, men jeg tvang meg selv til å fortsette fremover.

     Jeg puttet et par dollar i innsamlingsboksen, og fikk stammet frem, “Hvordan går det her i dag?”

     “Fint,” svarte han.

     “Har noen kommentert at klokken din lyder annerledes enn de andre juleklokkene i byen?”

     “Flere har kommentert det,” smilte han med tydelig glede i øynene. ”Grunnen til at min klokke ringer annerledes, er at jeg har min egen klokke.”

     “Jeg hadde ingen anelse om at noen klokkeringere har sin egen klokke.”

     “Jeg har brukt denne klokken i veldig lang tid. Se her. Ta en titt på den.” Han la den i mine hender.

     Den kjentes varm, og nesten dirrende ved berøring. Jeg betraktet den og sa: “Det ser ut som det er noen gamle, håndskårede hieroglyfer på overflaten.” Jeg tok den i nærmere øyesyn. “Denne her er interessant. Den ser ut som en kornsirkel som jeg husker jeg så nylig. Har du noen kjennskap til hva de betyr?”

     “Det finnes flere ulike betydninger og kan tolkes på forskjellige nivåer. Jeg forstår flere av nivåene,” sa han.

     Da han sa det, følte jeg at min egen mistanke ble bekreftet. At det var noe som skjulte seg i denne mannen. Jeg ringte varsomt med klokken inntil øret mitt. “Den har den vakreste klangen jeg noensinne har hørt,” sa jeg.

     “Ja,” sa mannen smilende.”Den hjelper virkelig på donasjonene. ”Grunnet den vakre tonen, mottar dette stedet tre ganger så mye donasjoner enn de andre stedene i byen.”

     “Interessant,” sa jeg. “Har noen fortalt deg at de har hørt klokkene dine mens de sov?”

     Mannen så tydelig rystet ut. “Ikke på lang tid,” sa han. “Hvorfor spør du om det?”

     Jeg fortalte ham om min opplevelse med klokkene.

     Han smilte og sa: “Da er du den jeg har ventet på.”

     Jeg stirret på ham med vidåpne øyne.”Du har ventet på meg? Hvorfor? Dette er for merkelig til å være sant.”

     “Hvis du syns dette er merkelig nå, så bare vent skal du få se. Hva heter du, min gamle

venn?”

     “Hva mener du med gamle venn?”

     “Det skal jeg forklare for deg senere når du er rede. Fortell meg så ditt navn.”

     Jeg vurderte at det ikke kunne være noen skade i å fortelle ham det? “Mitt navn er J.J. Dewey. Mine venner kaller meg for Joe.”

     “Så den første J, står det for Joe eller Josef?”

     “På mitt fødselssertifikat står det Josef. Men som du sikkert vet, alle som heter Josef kaller seg for Joe. Josef virker litt vel fromt. Omtrent den eneste personen som noensinne kaller meg det, er min kone.”

     “Det er bra at du ikke er from. Men ikke desto mindre, så er Josef et vakkert, gammelt navn. Vet du hva det betyr?”

     “Jeg tror jeg leste det et sted at det betyr tillagt, eller føyet til.”

     “Den som fant på det, forstod nok ikke hebraisk korrekt. I oldtiden, når en far gav sin sønn navnet Josef, gjorde han det med den forståelsen om at hans sønn ville komme til å ha stor makt, – hva enn han hadde av godt i seg, ville bli forsterket, og omsider ville han skape seg en overflod av alt det som jorden hadde å gi. Bibelens Josef som ble solgt til Egypt, var et perfekt eksempel på dette. Han vokste i kunnskap og dyd, og ble etter hvert jordens rikeste mann.”

     “Høres ut som en god skjebne,” sa jeg. Denne mannen var uvanlig kunnskapsrik til klokkeringer å være.

     “Din andre initial er J. Hva står det for?”

     “Johannes,” sa jeg.

     “Så passende! Det er også mitt navn. Vet du hva dette navnet betyr?”

     “Jeg tror ikke det.”

     “Dette navnet stammer fra det hebraiske Yowchanan. Enhver ordbok som definerer dette ordet, mangler dets fulle mening. I grunnen så innebærer det, at en mann med dette navnet vil trekke til seg Guds oppmerksomhet i en slik grad, at Gud vil hjelpe ham som en venn, eller som en likesinnet. Noen sier begunstiget av Gud. Men meningen er mer som, en venn av Gud.”

     “Så, ville du ha sagt at apostelen Johannes er et godt eksempel på dette, siden han ble kalt for den Elskede av Jesus, eller kanskje hans beste venn?” spurte jeg.

     Johannes øyne videt seg ut i overraskelse, og han smilte.“Han var kanskje et eksempel. Men jeg vet ikke om jeg ville kalt ham stor.”

     Jeg tenkte over det han hadde sagt. Kommentaren virket ganske underlig på meg. Selvfølgelig var Johannes Den Elskede et stort eksempel, tenkte jeg.

     Han skiftet deretter min oppmerksomhet over på klokken sin. “Ser du dette symbolet her?” sa han mens han holdt opp klokken sin.

     Jeg så på den og svarte.”Mener du de to sammenslyngede sirklene?”

     “Ja.”

     “Den ene har en prikk på midten,” bemerket jeg.

     “Det er mitt navn,” sa Johannes.

     “Så dette symbolet betyr Johannes?”

     “Både ja og nei,” sa han. ”Det identifiserer meg, og jeg er Johannes. Men det betyr ikke nødvendigvis Johannes.”

     “Det virker for meg som om du snakker i gåter,” sa jeg.

     “Alle lærere gjør det til tider,” sa han smilende. “Oppfattet jeg det riktig, at ditt etternavn er Dewey?”

     “Ja.”

     “Vet du hva det betyr?”

     “Jeg er ikke sikker.”

     “Middelalderens Welsch forandret navnet David eller det greske Dabeed, til noe sånt som Dawee, og til slutt til Dewey. Vet du hva navnet David betyr, min gamle venn?”

     Jeg undret meg igjen på hvorfor han fortsatte å kalle meg for gammel venn, men jeg var altfor interessert i navnene til å spole bakover. “Jeg mener å huske fra søndagsskolen, at det betyr Elsket.”

     “Den vanlige meningen er nokså tett opp til det. Det betyr Elsket, i den kontekst som et familiemedlem, eller en nær venn. Kong David i Bibelen, ble kalt en mann etter Guds hjerte, og Gud hadde medfølelse med Davids svakheter. Akkurat som en far ville hatt for sin egen sønn.”

     “Hvordan kan du vite alt dette? Det høres nesten ut som om du vet dette fra personlig erfaring.” Denne mannen hadde virkelig vekket min nysgjerrighet.

     “Det er ikke så viktig nå,” svarte han. “Poenget er at du er velsignet med tre betydningsfulle, gamle navn, som vil hjelpe deg med å fullføre din misjon.”

     “Misjon?” spurte jeg forbløffet. På dette tidspunktet ville allerede jeg ha gått min vei, hvis ikke denne mannen hadde vært så fengslende.

     “Ditt fulle navn er sterkt med mening. Satt sammen betyr det noe sånt som dette: Ditt hjertes ønsker vil bli forøket og oppfylt, ved å tiltrekke deg Guds oppmerksomhet og hans tjenere. Om du bruker din kraft til å øke det gode, vil du komme i Guds Rike, og bli en del av Guds familie.”

     “Det er jammen heldig at jeg ikke visste om mitt navns betydning i forkant. Jeg kunne jo ha fått griller i hodet,” lo jeg.

     “Du er ikke alene om å ha et vakkert og betydningsfullt navn. Nesten i alle navn, ligger det en god del skjønnhet og mening bak. Det er synd at den gamle vitenskapen om navn, og kraften i deres betydning har gått tapt for verden. Men dette er kun midlertidig. Menneskeheten kommer snart igjen til å lære seg om kraften bak et navn.”

     Jeg studerte denne vismannen nøyere. ”Du er ikke bare en klokkeringer, er du vel? Hvem er du egentlig?”

     Johannes sukket og så opp mot himmelen en stund, og deretter på meg. “Jeg går ut ifra at tiden nå har kommet for å fortelle det videre til noen. Men jeg kan kun fortelle deg det, hvis du virkelig hørte klokkene mens du våknet fra søvnen din. Du hørte dem virkelig, gjorde du ikke?”

   “Jo. Jeg hørte dem høyt og tydelig.”

     Johannes lukket øynene i noen få sekunder, som om han leste fra en bokside inni i sitt hode. Han åpnet øynene, og sa: “Ja, du hørte dem virkelig. Jeg tviler ikke på deg. Dette er en stor dag. Har du lyst til å ta en kopp kaffe på Denny’s når jeg avslutter vakten min? Det er bare noen minutter unna.”

     Jeg visste ikke om denne fyren var virkelig eller ikke – sannsynligvis ikke, tenkte jeg. Men som jeg nevnte tidligere, så er jeg en veldig nysgjerrig person. Jeg svarte: ”Jeg aner ikke hvorfor jeg fascineres slik av dine ord, så ja, jeg skulle gjerne ha snakket mer…”  

Gå til KAPITTEL FIRE

KAPITTEL TO

Klokkenes mysterium

       Helt siden Elisabeth ble syk var det jeg som gjorde det meste av våre innkjøp. Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske god på det. Jeg klippet kuponger og sjekket om det var salg eller tilbudsannonser, sammenlignet de forskjellige tilbudene i supermarkedene, og mye mer. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg faktisk likte å gjøre innkjøp og jeg ville høyst sannsynlig ha fortsatt å gjøre mange av innkjøpene, selv om Elisabeth hadde blitt frisk.

     Da jeg kjørte til Albertsons supermarked, på hjørnet av 16nde gate og State Street, i vår vakre by Boise, i Idaho, la jeg for første gang merke til at julepynten allerede var hengt opp, og at det var juletrær til salgs. Jeg var ikke sikker på om julepynten akkurat hadde blitt hengt opp, eller om det var første gangen jeg bet meg merke i dette. Det føltes som om Thanksgiving nettopp var over og at det i det hele tatt var altfor tidlig å begynne å tenke på julen. Jeg følte jeg meg litt som Scrooge, idet jeg gikk ut av bilen, mens jeg tenkte på alle de julegavene jeg måtte kjøpe, i forhold til hvor lite gaver jeg selv ville få.

Jeg kan huske, at mens jeg gikk inn i bygningen tenkte at det hadde vært mye bedre om det bare hadde vært jul en gang hvert femte år…

     Idet jeg åpnet døren, forsvant alle tanker… Jeg hørte klokkene! Det var de samme klokkene jeg hadde hørt i min døsende tilstand, bare at denne gangen var jeg sikker på at jeg var våken og at klokkene var virkelige. Jeg gjorde retrett, gikk ut av døren, og snudde meg helt rundt. Til min forbauselse, så jeg en klokkeringer fra Frelsesarmeén!

     Jeg var overrasket over at jeg ikke hadde forbundet det med de klokkene som jeg hadde hørt i min søvnige tilstand. Faktisk så kunne jeg ikke huske at de lød sånn som de klokkene jeg nå hørte foran meg. Lyden av disse juleklokkene lød så rent, så mildt, og nesten hellige. Kanskje hadde jeg egentlig aldri lyttet på dem før nå.

     Klokkeringeren var en flott eldre mann på rundt seksti. Han var glattbarbert og hadde mørkt hår og var enkelt antrukket. I forhold til andre klokkeringere som ser ut som om de har blitt hentet ut fra et senter for hjemløse, var denne klokkeringeren et langt skrik ifra det. Han så ikke ut som en direktør, men gav heller ikke det inntrykket av at han noensinne hadde vært en boms eller uteligger. Hadde jeg måttet gjette hans yrke ut fra utseendet, ville jeg tippet på at han var høyskolelærer, eller kanskje til og med eiendomsmegler, som meg selv.

     Etter å ha sett i hans retning i omtrent tretti sekunder, fanget han blikket mitt og sa: “Gledelig Jul.”

     “Gledelig Jul,” sa jeg, mens jeg i en forvirret tilstand trakk meg tilbake og gikk inn i kjøpesenteret.

     Mens jeg jobbet meg i gjennom innkjøpslisten til min kone, prøvde jeg å finne en mening med det hele.

     Jeg hadde hørt disse klokkene i halvsøvnen tre dager etter hverandre, og nå hørte jeg de samme klokkene igjen her ved kjøpesenteret, fra en klokkeringer for Frelsesarmèen. På akkurat det tidspunktet som jeg hørte klokkene var jeg i mine tanker som Scrooge, og delte hans syn på julen. Kanskje ble jeg gitt en overnaturlig lekse akkurat som i filmen. Kanskje jeg ble fortalt at jeg skulle donere til de fattige.

     Økonomisk sett følte jeg meg som en av de fattige selv. Jeg satt i skikkelig dyp gjeld, og hadde ikke noen ekstra penger på grunn av Elisabeths sykdom. Uansett, kanskje jeg ikke skulle tenke på mine egne bekymringer, men heller tenke på andre som hadde problemer.

     Innen jeg var ferdig med innkjøpene mine, hadde jeg allerede bestemt meg for å gi klokkeringeren en donasjon på veien ut. Det var ikke et stort bidrag, men det var kanskje det som var forventet av meg.

     Idet jeg gikk forbi hans innsamlingsbøsse, puttet jeg en femdollar – seddel i den. Klokkeringeren så meg inn i øynene og sa: “Takk, ha en Gledelig Jul.”

     Det var noe i øynene hans som gjorde meg forvirret. Han hadde store øyne med store pupiller, og utseendet hans forsterket inntrykket mitt om at han var en lærer. Det var noe i blikket hans som fikk meg til å føle at han hadde kunnskap om saker og ting jeg ikke visste noe om. Jeg hadde aldri følt noe lignende overfor en fremmed, slik jeg følte det med denne mannen.

     Jeg satte meg inn i bilen, og begynte å kjøre hjemover. Jeg passerte en annen forretning som viste seg å ha egen klokkeringer. Jeg parkerte bilen igjen, spaserte opp til klokkene, og stoppet foran mannen. Jeg ble helt forbløffet, for disse klokkene lød nokså likt, men ikke helt lik den første klokkeringeren eller de klokkene som jeg hadde hørt i min drømmetilstand.

     Dette vekket min nysgjerrighet. De neste par timene kjørte jeg over hele byen, og oppsøkte alle klokkeringere jeg klarte å finne.

Hver eneste klokkeringer lød helt likt som den andre klokkeringeren. Kun den første klokkeringeren, frembrakte en klang lik de klokkene som jeg husket å ha hørt i min drømmetilstand.

     Elisabeth var opprørt over at jeg hadde vært ute og handlet så lenge, og hadde vært bekymret for meg. Hun roet seg fort ned da jeg forklarte henne hva som hadde skjedd. Jeg avsluttet med å si til henne: “Kanskje det bare var innbilning fra min side at den første klokkeringers klokker klang, lik de klokkene jeg hørte de gangene jeg var i ferd med å våkne.”

     “Og kanskje det ikke er det,” sa hun. “Det kan jo godt hende at det kan være et slags tegn. Kanskje du rett og slett skulle minnes på Julens ånd og gi hva du har råd til, og at det er det eneste dette handler om.”

     “Kan hende det,” sa jeg, men var likevel ikke helt overbevist om at hun hadde rett.

     Jeg følte en uro over enhver forklaring vi kunne komme på når det gjaldt klokkene. Neste morgen mens jeg lå mellom søvn og våken tilstand, ble jeg enda mer urolig da jeg hørte klokkene igjen. Denne gangen hørte jeg at de resonnerte i noen sekunder etter at jeg var helt våken. Nå visste jeg at klokkene ikke bare var innbilning fra min side. Jeg visste også at klokkenes budskap enda ikke var løst.

     Etter at jeg hadde fortalt om opplevelsen til Elisabeth, sa hun: “Din gjetning om at du kanskje skulle hatt mer giverglede kan kanskje stemme. Sist gang ga du bare fem dollar. Det er antageligvis det eneste vi har gitt til de fattige i hele år. Tenk på det. Det er ikke mye til donasjon. Jeg vet at vi ikke har mye penger, men vi kan klare bedre en som så.”

     “Det har du rett i ,” sa jeg, ”denne gangen vil jeg gi femti dollar. Det er omtrent alt vi har råd til, men såpass kan vi gi.”

     Jeg dro avsted til Albertssons på 16nde gate, og nærmet meg klokkeringeren igjen. Nok en gang hørte jeg den vakre tonen. Klangen var definitivt den samme som jeg hadde hørt mens jeg våknet. Mens jeg begynte å verdsette dets skjønnhet, følte jeg at hele min kropp og sjel ga gjenklang til klokkenes vibrasjon. På en eller annen måte fikk de meg til å føle meg hel, fredfull, sterk og forbundet… Det er ikke lett å gi et klart bilde på det, men effekten var både merkbar og sterk. Jeg puttet to tjuedollarsedler og en tier i innsamlingsbørsen, fanget klokkeringerens blikk, og sa: “Gledelig Jul.”

     “Din gave er høyt verdsatt,” sa klokkeringeren.

     Jeg begynte å gå baklengs med blikket festet på klokkeringeren i noen sekunder, før våre veier skiltes. Igjen følte jeg den samme uroen, da jeg kjørte hjemover.

     Da jeg kom hjem sa jeg til Elisabeth: ”Det å gi de femti dollarene var en bra ting å gjøre, men jeg tror ikke at det er svaret. Hva om svaret ikke har noe med klokkene å gjøre, eller med julen eller givergleden, men noe helt annet?”

     “Hva ellers kan det være?” spurte hun.

     “Kanskje det har noe med den mannen å gjøre – klokkeringeren.”

     “Du sa at du hadde en følelse av at han var annerledes?”

     “Ja. Han var annerledes… Det kan hende han vet noe.”

     “Hvis du hører klokkene igjen, da kanskje du burde utforske ham nærmere,” sa hun.

Gå til KAPITTEL TRE

KAPITTEL EN

Elisabeth

     Jeg har alltid ønsket å bli forfatter, men har aldri kunnet finne tid til å leve ut den drømmen. Ironisk nok så er dette tidspunktet i livet mitt den absolutt vanskeligste tiden for meg å begynne på et prosjekt som dette. Men det er noe jeg simpelthen må gjøre.

Jeg har en historie å fortelle som er så vanskelig å tro, at jeg skriver den som fiksjon. Den er for utrolig til å kunne presenteres som en sann historie. Ikke desto mindre, så fastholder jeg ved at prinsippene som utdypes og presenteres her er sanne, og at mange lesere vil få dette bekreftet gjennom sitt eget hjerte og sjel.

     Jeg skulle gjerne ha begynt fortellingen med Johannes, men det går ikke. Jeg må fortelle om Elisabeth og også noe om meg selv for at dere skal kunne forstå.

     Det er ikke stort å fortelle om meg selv. Jeg er som gjennomsnittet, eller under gjennomsnittet på en del områder. Hvis det er noe utover det ordinære ved meg så må det være det faktum, at jeg er ganske nysgjerrig av natur. Jeg har tenkt ganske mye på hvorfor ting er som de er, og har alltid stilt meg selv mange ubesvarte spørsmål som: Hvem eller hva er Gud? Finnes det et liv etter døden, og hvordan vil det være? Hva er meningen med livet? Spørsmål – som ikke syntes å ha noen svar.

     Jeg møtte Elisabeth for cirka ti år siden. Jeg var 43 år og Elisabeth var en del år yngre. Jeg hadde nettopp kommet i gang som eiendomsmegler etter flere mislykkede vågestykker som selvstendig næringsdrivende. Både Elisabeth og jeg hadde vært gift tidligere, og siden vi kom så godt overens etter å ha erfart vanskelige relasjoner med andre, følte vi begge at vi endelig hadde mestret ekteskapets kunst til det punktet at vi halvhjertet vurderte å gi seminarer om temaet.

     Å etterlate barna mine med min forrige kone var en av de vanskeligste avgjørelsene i mitt liv. Men forholdene var ikke en situasjon som kunne bli et vinn – vinn resultat. Det var et tap – tap situasjon. Det faktum at jeg mistet så mye i forholdet til mine barn og de i sitt forhold til meg, gjorde det desto mer viktig for meg at forholdet med Elisabeth på en eller annen måte skulle være verdt et så stort offer.

     La oss gå videre her. Jeg vet at det er mange av dere som har vært igjennom vanskelige ekteskap og ønsket at dere kunne fått deres liv med barna tilbake. Men det er noe annet jeg også vet. Jeg vet at dere alle har et ønske om å møte deres livs kjærlighet og bli forelsket, og forbli i kjærlighet, Jeg vet også at få av dere har funnet den kvaliteten i kjærlighet som dere søker.

     Vel, dette er den delen av mitt liv som ikke akkurat er gjennomsnittlig. Jeg fant Elisabeth, mitt livs kjærlighet, og til og med mer enn jeg søkte etter.

     Etter skilsmissen begynte jeg å undervise i voksenopplæring og hadde noen klasser på kveldskolen i lokalsamfunnet. Jeg hadde lenge hatt som hobby å studere grafologi eller hvordan karakter kan oppdages gjennom håndskriften. Så etter flere år med prøvekjøring, ble jeg såpass god på det at jeg tilbød mine tjenester.

     Hver dag takker jeg Gud for at jeg studerte håndskrift- analyse, fordi uten den hadde jeg nok ikke gjenkjent Elisabeth.

     Det var like før avslutningen av timen til min første leksjon, at jeg fikk alle i klassen til å levere inn et eksempel på papir, av sin håndskrift. Deretter fortsatte jeg med å demonstrere at jeg virkelig var nøyaktig i analysen av hvert enkelt. La det være sagt, at dette har ingenting med psykiske evner å gjøre. Derimot så er dette en analytisk måte å skildre en persons karakter på.

     Det var omlag tjue elever i klassen og jeg trodde at jeg hadde analysert dem alle, da Elisabeth reiste seg.

     “Du har ikke analysert meg enda,” sa hun.

     “Beklager,” sa jeg. “Leverte du inn en skriftprøve?”

     “Ja, det gjorde jeg.”

     Jeg tok bunken av håndskriftprøver opp og rakte dem til henne, og sa: “Du får se om det kan være en av de her.”

     Hun så gjennom dem. ”Her er den,” sa hun og leverte den til meg. ”Den hadde sannsynligvis festet seg bak en av de andre prøvene.”

     Jeg så på håndskriften, og måtte se på den en gang til. Gjennom årenes løp hadde jeg ikke bare bygget meg opp en forestilling om hva jeg så etter i den ideelle partneren, men også hvordan min ideelle partners håndskrift skulle se ut. Etter mange år og tusenvis av håndskriftprøver, hadde jeg endelig funnet én som så nøyaktig slik ut som jeg hadde forestilt meg.

     Jeg gjorde nok Elisabeth ille berørt når jeg buste ut om hennes mange kvaliteter. Hennes håndskrift viste at hun var meget intelligent, lidenskapelig, objektiv men samtidig omsorgsfull; fokusert, og likevel nysgjerrig, kjærlig, men samtidig hadde hun også sunn fornuft.

     Etter å ha fortalt henne omtrent et dusin positive karaktertrekk, la jeg ned skriftprøven og så nøye på henne. Det første jeg noterte meg var hennes svært attraktive, nærmest strålende ansikt. Hun hadde spillende intelligente øyne, som ved denne anledningen fokuserte med stor oppmerksomhet. Det var en ærlighet i øynene hennes, som avslørte hennes sinnsstemning i øyeblikket. Siden da har jeg kalt dem for smilende øyne, fordi gnisten i hennes øyne avslører så tydelig hennes følelser når hun er lykkelig.      

     Fysisk sett var hun omtrent 160 cm høy, hun hadde lysebrunt hår, en flott figur, og et utseende som kunne gjøre et tiltrekkende inntrykk på enhver mann.

     Av en eller annen grunn, kjente jeg dypt inni meg at jeg ville gifte meg med henne. Jeg prøvde øyeblikkelig å avvise denne følelsen, men følelsen vedvarte i meg gjennom hele uken. Derfor kontaktet jeg henne etter den neste timen for å ta en kopp kaffe, og resten er historie.

     Jeg kunne med letthet ha skrevet en bok om vårt forhold og hvordan det utviklet seg, men det er ikke den store hensikten med denne boken, som det snart skal vise seg. Det som må forstås, er at vi ble så forelsket som det er mulig for oss dødelige å forelske seg. Tenk på den beste kjærlighets- historien du kjenner til, og gang disse følelsene med ti, og det var oss. For første gang i mitt liv følte jeg meg tilfreds og trygg. Det virket som om ingenting kunne gå galt.

     Helt til den skjebnesvangre dagen…

     Jeg husker den dagen så tydelig. Jeg satt i stuen og leste en bok, imens Elisabeth lagde i stand kveldskaffe til oss. Det skjebnesvangre øyeblikket kom da hun gikk ned trappen, for å bringe meg min kaffekopp. Slik hun pleide å gjøre hver kveld.

     Men denne dagen falt hun ned trappen, og slo seg så hardt at hun ble liggende nesten bevisstløs.

     Jeg løp bort til henne, og holdt henne til hun kom til bevissthet igjen. Jeg løftet henne opp.

     “Jeg klarer ikke å reise meg opp,” sa hun.

     ”Klart du kan, elskede. ”Du hadde nettopp et stygt fall og trenger bare å hvile deg litt først.”

     Hun hvilte en stund, men klarte fortsatt ikke å reise seg. Jeg kjørte henne øyeblikkelig til legevakten. Legen sa at de måtte ta noen prøver.

     Etter tre uker med prøver, fant vi endelig ut hva problemet var. Hun hadde multippel skleroses. Hjertet mitt sank da jeg spurte legen om hvor alvorlig det var, og hvor lenge hun hadde igjen å leve.

     “Det varierer fra person til person,” sa han.”Noen klarer seg ikke så lenge, mens andre kan leve i flere år. Jeg må allikevel advare deg, fordi det ser ut som om sykdommen utvikler seg raskt hos din kone. Jeg antar at hun har noe sånt som et eller kanskje to år igjen å leve. Men man kan aldri vite. Hun kan kanskje holde det gående i ti år eller mer, men du må forberede deg på det verste.”

     “Akkurat nå, kan hun ikke engang stå oppreist. Hun kan få noe av kreftene tilbake, men vil ganske sikkert miste dem igjen. Det blir som å ta et skritt frem og to tilbake, før eller siden så kommer sykdommen til å få bukt med én.”

     “Problemet nå er hennes ben, men senere vil det være andre deler av kroppen. Når hun nærmer seg slutten vil hun kanskje også miste synet, og til og med sin kapasitet til å snakke og spise selv. Jeg håper at du elsker henne høyt, fordi hun kommer til å bli veldig avhengig av deg.”

     “Jeg skal være der for henne,” sa jeg med tårer i øynene. ”Vi skal gjøre hva enn som trengs. På en eller annen måte skal vi vinne over dette.”

     “Bare vær forberedt på å måtte hanskes med det, og ha ikke for store forhåpninger. Det kan bli frustrerende for dere begge. Vær takknemlig for at dere fortsatt har ett eller to år igjen å dele sammen. Mange av de menneskene jeg har møtt har opplevd å få sine kjære plutselig revet vekk. Og de ville ønsket at de kunne ha fått, om så bare fem minutter med dem for å ta farvel. Dere derimot, har tid til et langt og kjærlig farvel. Jeg vil råde dere til å gjøre det meste ut av det.”

     “Jeg setter pris på ditt råd doktor, men ta ikke håpet fra oss. Det må finnes en måte å overvinne denne sykdommen på.”

     “Jeg forstår hvordan du har det,” sa han tålmodig, “men min erfaring forteller meg, at jeg må gjøre det jeg kan for å forberede dere på den virkelige verden.”

     “Jeg hører hva du sier,” sa jeg, “men jeg nekter å gi opp håpet, uansett hva oddsene er. Jeg har alltid trodd på at alt er mulig.”

     “Jeg er her for å hjelpe dere så langt jeg kan,” sa legen stille.

     Det neste året var ganske nedslående. Det viste seg at legen hadde hatt helt rett. Elisabeth ble litt bedre, for så å bli verre.

Hun fikk noe av kreftene tilbake i bena for deretter å miste all styrken i bena, og samtidig noe av synet. I løpet av det året prøvde vi alt som fantes av medisiner, alt av helsekost og enhver legeurt som kunne ha virket. Men det var som om hennes helsetilstand ikke var knyttet til noen av de midlene vi prøvde ut. Til slutt nådde tilstanden hennes det punktet, at hun ble avhengig av rullestol og var knapt nok i stand til å spise selv, fordi hennes armer og ben skalv slik. Heldigvis, hadde hun fortsatt sine mentale evner, – men legen advarte meg at til og med det kunne forsvinne snart. På dette tidspunktet betrodde han meg at det virket som om hennes tilstand så ut til å ha forverret seg, og at hun kunne komme til å forlate denne verden om kort tid. Hun kunne kanskje holde seg i live i seks måneder, eller muligens også bli hengende i noen år til.

     En natt, da vi lå i sengen og jeg holdt henne i mine armer, tenkte jeg på våre år sammen. For mitt indre øye visualiserte jeg henne full av liv, slik som hun var da vi først møttes, i forhold til sånn som hun var nå. Jeg følte meg veldig bedrøvet. Hvorfor måtte dette skje med den mest vidunderlige kvinnen jeg noensinne hadde møtt?

     Mens jeg overveide situasjonen, vokste det frem en bønn fra dypet av mitt hjerte.

     “Hvorfor Gud, må noe som dette skje med et så vidunderlig menneske som min kone? Man skulle tro man måtte være en seriemorder for å fortjene en sånn straff… men Elisabeth har aldri skadet noen. Kanskje noen småting, men ingenting til å fortjene sånn lidelse. Hvis dette er en straff så virker den urettferdig, og helt ut av proporsjoner.

     “Til og med dagens prester sier at livet er urettferdig. Hvis Du virkelig er Gud, da skulle en av Dine kjennetegn være skjønnhet og rettferdighet. Hvor finnes skjønnheten og rettferdigheten i denne situasjonen? Jeg spør ikke for min egen del, men for den kvinnen jeg elsker. Det må da finnes et svar et sted, og på en eller annen måte…”

     Dette var den grunnleggende bønnen som jeg tenkte i mitt hjerte, mange ganger daglig siden Elisabeth ble syk. Men akkurat denne kvelden sa jeg det med veldige følelser, og jeg gråt meg i søvn med disse tankene i meg.

     Den natten falt jeg i en dyp og fredelig søvn, og morgenen etter, skjedde det noe helt uvanlig. Jeg befant meg i et stadium mellom søvn og våken tilstand. Jeg vet at det har vært flere ganger hvor jeg ikke har visst, om jeg drømte eller ikke. Dette var en av de gangene.

     Dette var første gangen jeg hørte klokkene; forsiktige, men gjennomtrengende, velkjente og myke på samme tid, veldig virkelighetsnære klokker.

     Da jeg hørte dem var jeg sikker på at jeg hørte reelle klokker, kanskje et eller annet sted utenfor soverommet. Men da jeg våknet og reiste meg opp i sengen forsvant lyden hen. Jeg var ikke sikker på om jeg virkelig hørte klokkene, eller om jeg bare hadde drømt det.

Da jeg la meg ned igjen og døste av, hørte jeg klokkene igjen. Jeg våknet opp igjen, og lyden forstummet nok en gang. Denne prosessen gjentok seg en tredje gang.

     En hendelse som dette kunne jeg lett ha ristet av meg, men en tre gangers gjentakelse fikk meg til å tenke at dette måtte være noe viktig.

     Neste morgen hørte jeg klokkene igjen.

     Og igjen morgenen deretter.

     Til slutt følte jeg at jeg måtte nevne dette for Elisabeth. Jeg fortalte henne om denne hendelsen og hun sa, “Det eneste jeg kan komme på som kan menes med det, er at det er en type budskap eller et tegn, som kun er ment for deg. Jeg lå og sov ved siden av deg disse tre morgenene, men jeg har ikke hørt noen klokker.”

     “Men hvis det er en slags budskap som kun er ment for meg, hva er da hensikten? Jeg har tenkt og tenkt rundt dette, men jeg kan ikke se noen skjult mening i klokker som ringer.”

     “Har du hørt noen klokker i virkeligheten som lyder som disse?” spurte hun.

     “Vel, de minner meg om juleklokker, og de virker veldig kjente. Julen er jo bare noen få uker unna. Kan det ha noe med det å gjøre?”

    “Hvem vet?” sa hun med et skuldertrekk. “Det kan hende at du tenker altfor mye på julen. Hva med å ta oppmerksomheten bort fra klokkene, og gå ut og handle for meg? Finn en penn, så skal jeg gi deg en handleliste.”

Gå til KAPITTEL TO

Den Udødelige

BOK I

av

J.J. Dewey

Legenden forteller at Johannes, forfatteren av Apokalypsen aldri døde, og at han fortsatt lever på Jorden etter 2000 år. Disse sidene inneholder den

fascinerende historien om en manns møte med en virkelig udødelig.

© Oversatt fra amerikansk av María del Rosario Jaquete Herraiz 2015

Da nå Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: “Herre, hva skal så skje med ham?”

 Jesus svarte: ”Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!”

 Det ord kom senere ut blant brødrene: ”Denne disippelen skal ikke dø.” Men Jesus hadde ikke sagt at han ikke skulle dø, men han sa: “ Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?”

Johannes 21:21-23

Johannes, Den Elskede, Åpenbareren, Jesus apostel og kanskje historiens mest mystiske mann blir levende i denne boken. Legenden forteller at Johannes aldri døde og at han fortsatt vandrer på jorden som lærer.

Innholdet i denne første boken og i de etterfølgende bøkene om Den Udødelige, kan være sant – eller ikke. Det er opp til leseren å avgjøre det. Men uansett den enkeltes oppfatning eller tolkning, – er historien og visdommen her verdt en seriøs overveielse.

Copyright © 1997 & 1998 av J. J. Dewey

Lesernes egne kommentarer til boken ”Den Udødelige” bok I & II.

 

”Dette er den beste esoteriske roman – fra en som fortsatt lever – jeg noensinne har kommet over. Den ”Celestine Profetien” var bra, men dette er helt klart enda bedre og skrevet fra en dypere innsikt.” Bokanmeldelse fra Joseph Polansky, forfatteren av ”Diamond Fire”

 

”Gode Gud. Du er virkelig en himmelsk historieforteller.”Wow… BT

 

”Jeg ville bare at du skulle vite at din historie er helt utrolig! Det har forandret livet mitt fullstendig og til og med min religiøse overbevisning. Nå ser jeg bare frem til (gleder meg) til mange etterfølgende bøker der flere av Nøklene åpenbares.” DR.

 

”Jeg ville bare si at jeg ganske nylig fikk boken ”Den Udødelige” og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Det er en fantastisk bok. Det føles som et personlig tap å ha lest den ferdig…” C.C.

 

”Nå har jeg lest ferdig Bok II og jeg er fullstendig overveldet over de påstandene du kommer med her. Jeg er hellig overbevist om at så dyp informasjon, kunnskap og innsikt aldri kan bare diktes opp sånn som dette, – eller kan finnes i den menneskelige hjerne, for å komme på slik fiksjon og en slik historie. Gratulerer! Og vær så snill og informere meg om alle fremtidige publikasjoner. Spesielt når det er snakk om Bok III! WL

 

”Jeg har nettopp lest ferdig boken din. Den grep meg så fundamentalt at jeg dro ut og kjøpte meg en bibel. Jeg har aldri noensinne følt for å hverken lese eller studere bibelen, eller ønsket å vite noe særlig mer enn at jeg ville havne i himmelen (det trodde jeg i hvert fall). Men din bok grep meg så dypt at nå har jeg kommet dit hen, at jeg kan føle dette helt inn i sjelen.” HL

 

”Hvert eneste kapittel i din bok belyste min egen livslekse gjennom 30 + år, – der jeg har praktisert medisin & utvikling av Supplerende Medisinsk tilnærming til helbredelse.” WS.,

MD

”Med en gang jeg satte meg ned med boken følte jeg Den Hellige Ånd – av tilstedeværelsen av Gud inni meg. Og jeg bare visste at det du har skrevet er sannhet.” MM

”Har akkurat lest ferdig boken, og nå finner jeg det nærmest utenkelig at det du har skrevet bare er fiksjon. Når kommer neste bok?” EF

 

”Jeg har nettopp lest ferdig Den udødelige – Takk! Jeg har allerede fortalt mange om boken. ”Om du skal lese en bok i år, så la det være boken ”Den udødelige”, og alle jeg har snakket med har vært like entusiastiske og begeistret som meg selv og venter nå spent på både neste bok og nyheter rundt dette.” Diane

Gå til KAPITTEL EN