Category: Books

KAPITTEL TOLV

Gudene – Er – Oss

     Johannes tok en slurk av den nye kaffen, og sa. ”Nå kan du fortelle meg hva svaret ditt er.”

     “Jeg regner med at dette må være et bra svar, siden det er et direkte sitat fra Jesus, eller Joshua som du kaller Ham nå, og du skrev det i Johannes-evangeliet, kapittel ti. Der sier Jesus, Dere er guder.”

     Johannes smilte, og sa, “ Så hva er svaret på spørsmålet HVEM ELLER HVA ER DU?”

    “Jeg gjetter på at mennesket er guder,” svarte jeg engstelig.

     “Jeg forteller deg stadig, om å lytte etter de presise ord jeg sier. Spørsmålet er HVEM ELLER HVA ER DU? og ikke, hva er mennesket? Tenk nå over spørsmålet og gi meg ditt svar på det igjen.”

     “Vel, jeg antar at jeg er Gud eller en gud,” sa jeg.

     “Hvilken av dem er det? Er du Gud eller en gud?”

     Jeg hadde ikke trodd at svaret skulle være så flaut. Jeg forsøkte igjen.

     “Mormonene sier en gud, og New Age – tilhengerne, sier bare Gud.”

     “Og hva sier så du?”

     “Jeg går utefra at jeg er Gud,” sa jeg og følte meg litt underlig med å si det.

     Johannes smilte bredt. ”Burde jeg da tilbe deg?”

     ”Nei! Selvfølgelig ikke!” utbrøt jeg.

     “Er du da sikker på at du er Gud?”

     “Jeg er ikke sikker,” svarte jeg matt. “Kan hende jeg bare er en gud, da.”

    “Så da er du en gud, da.” Johannes smilte igjen med det uttrykket i øynene som avslørte at han visste om ting som var utenfor min rekkevidde. ”Da må du jo ha en veldig makt. Kan du ikke levitere serveringsdamen som står der borte, og vise meg din makt? Eller enda bedre. Hvorfor knipser du ikke bare med fingrene og helbreder din kone?”

     Hans siste ord traff meg rett inn i kjernen av min væren. Det var ingenting som avslørte min maktesløshet mer, enn det faktum at jeg hadde vært ute av stand til å hjelpe min egen hustru. “For en tosk jeg er,” tenkte jeg i mitt indre. ”Hvis jeg er Gud eller en gud, da skulle jeg ha vært i stand til å helbrede min kone.” Jeg satte blikket i gulvet, revet av sterke følelser. Jeg følte det som om jeg var et null og et niks, og aller minst en gud.

     Johannes så meg inn i øynene med medfølelse. “Jeg mente ikke å såre deg; jeg ville bare ha din oppmerksomhet.”

     “Du fikk den ja, – så til de grader,” sa jeg. “Herregud, jeg føler meg virkelig som en idiot. Jeg er ikke noe mer gud enn det askebegeret der borte. Om jeg så bare hadde vært Guds lilletå hadde jeg kunnet helbrede Elisabeth. Det er som om jeg ikke kan gjøre noe for henne, og jeg føler meg som et null.” Jeg følte meg mer emosjonell enn jeg hadde vært på mange år.

     “La ikke følelsene dine lede din oppmerksomhet bort fra sannheten,” sa Johannes mildt. “En sannhetssøker må være litt Spock, delvis kaptein Kirk, med et anstrøk av Bones.”

    Jeg begynte å le.

     “Jeg er glad for at jeg muntret deg opp. Hva er det som er så morsomt?”

     “Jeg hadde nettopp et bilde i mitt hode av Apokalypsens Johannes, som ser på Star Trek. Det bare slo meg som veldig festlig, – nesten sammenlignbart med om Jesus skulle ha sunget rap.” Det er merkelig hvordan man til tider kan skifte fra en følelse til en annen når en bemerkning treffer der den skal.

     For første gang siden jeg møtte ham så Johannes litt perpleks ut.

     “Jeg blir nødt for å spørre Joshua om han har rappet i det siste,” vitset han, “men nå, tilbake til temaet. Du må bli litt Spock, og delvis kaptein Kirk for å finne sannheten her. Følelser snur ofte sannheten opp ned.”

     “Men var svaret mitt om å være Gud riktig eller galt?”

     “Det var ikke det korrekte svaret.”

     “Så vi er egentlig ikke guder, da?”

     Johannes ventet litt, og så sa han, “Var ditt svar om å være menneske det korrekte svaret?”

     “Du sa nei.”

     “Men er du et menneske?”

     “Ja… Så det du altså sier, er at mitt svar kan være riktig men at det er feil svar?”

     “Akkurat. Vi kalles mennesker, og siden mennesket ikke vet hva han selv er, vil denne benevnelsen av deg selv som menneske ikke kunne bringe deg noe kunnskap om deg selv, vil det?”

     “Jeg tror ikke det.”

     “Om jeg sier at du er Gud og du ikke vet hva eller hvem Gud er, da øker ikke det din forståelse, gjør det?”

     “Nei.”

     “Da vil du ikke vite noe mer utover det, om hvem du er, enn det du visste før jeg fortalte deg at du er Gud.”

     “Jeg tror jeg ser hvor du vil hen. Du sier at jeg må svare på spørsmålet med noe som virkelig forteller meg noe om hvem jeg er. Hvis jeg sier at jeg er kjøtt og jeg ikke vet forskjell på kjøtt og silikon, da kan jeg likeså godt si at jeg er silikon. Mitt svar betyr ingen verdens ting når jeg i utgangspunktet ikke vet hva kjøtt er.”

     “Det var et bra svar, min venn. Jeg kan komme til å bruke dette eksemplet med min neste elev. Ja, det er korrekt at ditt svar må bety noe. Å si at du er et menneske, Gud eller en gudesønn, kan godt være sant, men om du ikke kan forklare hva selve uttrykket betyr, blir det bare etiketter uten mening eller sann kunnskap.”

     Frustrert over at jeg fortsatt ikke visste svaret, sa jeg.“Før vi går videre vil jeg gjerne at du forklarer meg Skriften i Johannes-evangeliet, kapittel ti. Det er stor uenighet blant de kristne som tror på Bibelens ord, om Jesus virkelig sier at vi er guder.”

     “Hvilken konklusjon har du selv kommet frem til?”

     “Det høres ut som om Jesus virkelig forteller oss at vi er guder.”

     “Det er korrekt. Jeg var selv flere ganger i Hans nærvær da Han brukte dette argumentet. Etter at Han hadde oppnådd en viss mengde berømmelse i Jerusalem, ble Han ofte tilsnakket av de religiøse lederne. De som hadde hørt Hans tilhengere erklære sin tro om at Han enten var Messias, en gud, Guds Sønn, eller en gammel profet som hadde vendt tilbake fra de døde, eller blitt gjenfødt. De snakket ofte til Ham med giftige bemerkninger og sa ting som Hvem tror du at du er, Guds Sønn? Da svarte Han noe sånt som:

     ”Og hva om jeg forteller dere at jeg er Guds Sønn? Hvorfor tror dere det er så utenkelig, når deres egne lover fra Gud, i Salmenes Bok og Mosebøkene, kaller dere guder? Hvis de som bare var mottakere av Skriften, kalles guder, hvorfor mener da dere, det ville være en

så stor påstand for meg å si at jeg er Guds Sønn?”

     “Se her, la oss bla opp på Salmenes Bok.” Johannes åpnet sin gamle Bibel på Salmenes Bok.“Det første verset som vi ser etter i kapittelet, lyder slik: Gud står i de mektiges menighet. Han DØMMER MELLOM GUDENE. Hvem er de gudene som Han dømmer blant? I vers seks står det, ”Jeg har sagt at dere er guder; og dere er alle barn av Det Høyeste.”

     ”Her blir vi fortalt, at gudene som Gud dømmer blant er de samme som mottok Skriften, som Jesus sa. Faktisk så er det mange eksempler i Mosebøkene, der menneskene som felte dom blant folket ble kalt for guder. I dagens Bibler, er oversettelsen som oftest ikke korrekt. Om du bruker en hvilken som helst hebraisk Concordance fra en kristen bokhandel, kan du selv finne ut at dommerne virkelig ble kalt guder gjentatte ganger. Jeg skriver ned disse referansene til deg, slik at du kan slå det opp.”

     Johannes rablet ned noen referanser, og overrakte dem til meg. Der stod det Eksodus 21:6; Eksodus 22:8-9. “Så, – overalt hvor ordet dommere nevnes i disse Skriftene, så stammer det fra det

hebraiske ordet ELOHYIM, som er det samme ordet som er brukt for den Guden, som skapte himmelen og jorden. Interessant nok, så ble dette korrekt oversatt i Kong James versjonen av Exodus, to og tjuende kapittel, vers tjueåtte.”

Han rakte meg det, og jeg leste: “Du skal ikke håne gudene, eller forbanne folkets leder.”

Johannes tolket det for meg. “Folkets leder var Moses og dommerne. Dette er grunnen til at David i Salmenes Bok, kalte Gud for “en som dømte blant gudene.”

Jeg la til, “Kristne fundamentalister tror at Salmenes Bok 82:7 motbeviser den ideen om at mennesket er guder. Se, her står det. Jeg skal lese det: “Men dere skal dø som menn, og falle som en av prinsene.” Fordi at dette står rett etter påstanden om Dere er guder, så sier de at det er en hån.”        

“Hvordan høres det ut for deg?”

“Det høres ut for meg, som om David sa at de var guder som oppførte seg som om de bare var mennesker.”

“Det er riktig. Bla nå opp på Exodus, kapittel fire, vers seksten, og les der.”

Jeg leste, “Og han skal være min talsmann til folket; og han skal bli, han skal til og med være for deg, i stedet for en munn, og du skal være for ham i Guds sted.”

Johannes forklarte,” Her fortelles det om kallet til Aaron, om å bli en talsmann for Moses; på hebraisk, lyder det slik: “Du skal være en gud for ham (Aaron).”

“Jeg forstår hvorfor ditt liv er i fare fra liv til liv,” bemerket jeg. “Jeg vedder for at du gjør en del religiøse folk virkelig nervøse, når du snakker om Bibelen.”

Johannes smilte. “En sannhet som ikke presenteres tydelig og klart, kan forårsake mye uro. Joshua var en mester i dette, eller Jesus. Bibelen gir ikke et fullstendig bilde på om hvor sint Han gjorde de religiøse autoritetene på Hans tid.”

“Det kan jeg forestille meg,” nikket jeg. “Ja vel, så i følge vår samtale hittil, høres det ut som om du sier til meg at vi er guder, akkurat som det står i Skriften. Men at det å bare akseptere det, forteller oss egentlig ikke noe om hva vi er, så det er ikke svaret på ditt spørsmål.”

“Det stemmer. Du er både Gud og en gud, og fra et annet fremtids – sannsynlighet, er du også i ferd med å bli en gud. Likevel er det ingen av disse utsagn som betyr noe mer enn ord, for de som uttrykker dem. Jeg vil gi deg et hint som vil hjelpe deg til å realisere mer, om hva Gud er. Les det 1ste brev til Korinterne, kapittel elleve, og så forteller du meg i neste uke hva du har kommet frem til. Se her, jeg skriver dette ned ved siden av de andre referansene.”

”Jeg har lagt merke til at du siterer mye fra Bibelen,” bemerket jeg mens han skrev. “Hva tenker du om de andre Hellige Skriftene i verden og deres filosofi?”

“Jeg bruker ofte Bibelen sammen med deg, fordi den har mye tyngde i denne delen av verden. I alle Hellige Skrifter, og i verdens filosofi finnes det alltid noe sannhet. Jeg kjenner til mange av dem. Vel, nå tilbake til temaet. Har du noen andre ideer om HVEM ELLER HVA DU ER før jeg gir deg neste hint?”

Jeg tenkte meg litt om. “Altså, – alle mine svar er i utgangspunktet korrekte, men det er bare det, at de ikke betyr noe som helst. Jeg er et Menneske. Jeg er Ånd. Jeg er Sjel, og jeg er også en Guds sønn og til og med en Gud, på en esoterisk måte. Likevel, er det ingen av disse svarene som stadfester noe annet enn en vag idé. Stemmer det?”

“Det er helt korrekt. Kan du komme på et svar på det spørsmålet som gir deg noen mening?”

“Jeg vet ikke om jeg kan gi deg noe intelligent akkurat nå. Kan du ikke gi meg det neste hintet, og så tenker jeg over den til neste uke?”

“Det er greit, min venn, her er det. For å bedre kunne forstå hvem eller hva du er, kan det hjelpe å vite hva du ikke er. Jeg tenker du allerede har konkludert med at du ikke er din kropp, men at kroppen kun er et redskap for det som er ditt virkelige jeg.”

“Ja, jeg har akseptert det.”

“På samme måte som du har et kjøretøy som tar deg til forskjellige steder med ditt virkelige jeg, inni bilen, så har du en kropp som ikke er ditt virkelige jeg. Kroppen er som et kjøretøy, som tar deg til steder. Ditt virkelige jeg er den som styrer kjøretøyet. Det mange ikke forstår, er at deres virkelige jeg også har andre redskap samtidig med den fysiske kroppen. Det er to andre ting som du heller ikke er: Du er ikke dine følelser, og du er ikke ditt sinn. Istedenfor, er dette to andre redskap som du bruker, og som tar deg til steder. Det spørsmålet som da står igjen, er: Hvis du ikke er din kropp eller dine følelser, og ei heller ditt sinn – hva er det da som gjenstår? HVEM ELLER HVA ER DU?”

“Det er interessant,” sa jeg tankefullt. “Mange av dagens filosofer, som meg selv, er inneforstått med at vi ikke er våre legemer, men de fleste tror at våre tanker og følelser er en del av vår evige natur. Men du sier at det ikke er en del av vårt virkelige selv, men kun et verktøy?”

“Det er riktig,” svarte Johannes. ”Tenk over dette, og på Skriften jeg gav deg, så møtes vi igjen her på Denny’s ved midnatt i neste uke.”

“Skal du tilbake til klokkeringer – jobben?” spurte jeg.

“Jeg må kanskje gi avkall på den jobben resten av sesongen,” sa han. “Joshua trenger min hjelp til å plassere noen Beskyttere på noe av den terrorismen som har potensial til å hindre Guds hensikt på jorden. Hva enn du kommer til å se av hendelser i de årene som kommer, vil jeg at du skal vite at det hadde vært langt verre uten vår innblanding. Forhåpentligvis kan vi ta hånd om dette i de ukene som kommer. Spør meg ikke mer om noe av dette. Det er svært lite jeg kan avsløre om det akkurat nå.”

“Det høres ut som om du er en spirituell James Bond,” sa jeg smilende.

Johannes gjengjeldte med et svakt smil.

“Elisabeth bad meg fortelle deg, at hun er takknemlig for at du gav henne håp.”

“Hvordan er det med henne?”

“Hun fikk sine krefter tilbake for en kort periode, men nå er hun igjen som hun var før, eller mulig verre.”

“Spør henne da om dette for meg,” sa Johannes. “Spør henne om hun har oppdaget sin frykt og sine tanker som hun har gjemt fra seg selv, om hun har lært å sette de på sin rette plass?”

“Jeg skal spørre henne,” sa jeg.

Johannes reiste seg som om han var klar til å gå. Han trakk ut et rødt lommetørkle fra lommen sin, og rakte det til meg. “Si til henne at hun skal gni denne på pannen tre ganger daglig. Det vil gi henne ekstra styrke, og gjøre livet mer tålelig for henne den neste uken. Du må likevel levere det tilbake til meg i neste uke.”

“Det skal jeg gjøre,” nikket jeg, og mottok lommetørkleet fra hånden hans.

“Må du gå nå?”

“Jeg må nok det.” Vi betalte og spaserte ut døren, og mens vi gikk nedover gaten, sa han. “Bilen din er i motsatt retning.”

“Jeg vet det, men jeg er så nysgjerrig. Hvor drar du hen, og hvordan skal du komme deg dit?”

“Jeg skal til Midt-Østen, og jeg kan ikke røpe for deg det eksakte stedet. Hvordan da? tenker du sikkert. La oss gå bak det treet der, så skal jeg vise deg.”

Jeg ble med ham bak et tre, hvor vi var ute av syne for de forbipasserende.

Han stod fullstendig stille, lukket øynene og bøyde hodet så vidt, og hvisket et ord uendelig mykt. På et blunk var han borte. Han svant ikke bare bort som et spøkelse på film, men ble bare vekk på et blunk.        

Jeg var ikke sikker på hvilket ord han hadde ytret. Han sa det så mykt, men det hørtes ut som “Joshua.”

For å bestille full kopi av bøker Ett og to kontakt

María Del Rosario Jaquete Herraiz
chariherraiz@gmail.com

KAPITTEL ELLEVE

Gjenforeningen

     Det ble virkelig altfor lenge å vente til neste torsdag. Jeg hadde en million spørsmål å stille til Johannes, men det viktigste for meg var bare det å få se ham igjen. Jeg  ville dele drømmen min med ham, selv om jeg gikk ut ifra at han visste om den. Problemet var bare, at jeg ikke visste hvordan jeg skulle få kontakt med ham. Torsdagen, rett før middag, dro jeg til Albertsons for å se om han var på jobben igjen. Jeg ble skuffet over å finne den samme stedsfortrederen der, og selvfølgelig visste ikke vikaren noen verdens ting om når Johannes kunne være tilbake.

     Jeg dro hjem igjen og spiste lunsj sammen med Elisabeth. Jeg måtte dele min frustrasjon med henne.

     “Er du sikker på at du forstod Johannes korrekt, om at du skulle se ham igjen om en uke?”

     “Jeg er helt sikker,” sa jeg. “Men hvem kan vite om alt en 2000 år gammel mann må ta del i? Kanskje han måtte dra til Bosnia eller noe lignende.”

     “Men selv om det hadde vært tilfelle, hvis han er en mann for sitt ord, så skulle han jo likevel ha tatt kontakt med deg, ikke sant?”

     “Man skulle tro det. Men hvem vet? Kanskje jeg ikke er noe bra studentmateriale, og så har han bare gitt meg opp.”

     “Det tror jeg ikke,” forsikret Elisabeth meg. “Ut ifra den drømmen du fortalte meg, virket det som om du bestod en slags test.”

     “Kan hende det,” sa jeg. ”Jeg bør nok komme meg tilbake på jobb, jeg må dra og vise et hus til en klient.”

     Etter å ha vist klienten min huset, dro jeg tilbake til Albertsons og flere andre steder med klokkeringere. Jeg så overalt hvor jeg kunne tenke meg at det var en mulig sjanse for at Johannes var i nærheten. Til slutt, når arbeidsdagen var over, vendte jeg hjem med den tanken om at det var Johannes sitt ansvar å ta kontakt. “Skjer det så skjer det,” tenkte jeg.

     Elisabeth og jeg tilbrakte en stille kveld sammen. Det var hun som til slutt brøt stillheten. “Har du tenkt noe mer på den første Nøkkelen?”

     “Jeg har tenkt ganske mye på det, og jeg tror ikke at jeg kommer noe særlig lenger før Johannes forteller meg mer om Gudemennesket – ideen.”

     “Hva om han sier at vi ikke er guder? Du har dekket omtrent alt annet. Hva mere finns det?”

     “Jeg vet ikke. Kanskje er vi bare dyr,” sa jeg sarkastisk.

     “Det kan godt hende du spøker,” sa Elisabeth, “men jeg tror vi må være åpne for alt.”

     “Jeg antar det,” istemte jeg.

     Vi la oss rett før klokken elleve (som til å være meg er ganske tidlig), og jeg lå i sengen og forsøkte å døse av inn i søvnen, og så skuffet over at jeg hverken hadde sett eller hørt noe fra Johannes.

     Da, mens jeg drev inn i søvnen, hørte jeg klokkene.

     Klokker?

     Jeg våknet med ett. “Jeg hørte klokker!” utbrøt jeg til Elisabeth.

     Hun våknet. “Klokker? Det må være Johannes.”

     “Ja. Det må være Johannes, men nå som jeg er våken hører jeg dem ikke.”

     “Du hører de alltid når det er like før du sovner. Forsøk å legge deg til å sove igjen.”

     “Du har rett. Jeg skal prøve på det,” sa jeg. Jeg prøvde å falle i søvn igjen, men søvnen hadde forduftet. Etter en stund, sa jeg. “Jeg hadde ikke kunnet sove nå, om så mitt liv stod på spill.”

     Elisabeth sukket. “Kan du ikke bare prøve å ligge stille og tune deg inn? Kanskje Johannes vil prøve å sende deg noe.”

     “Jeg skal prøve,” sa jeg. Jeg lå stille og prøvde å konsentrere meg inn på mitt indre selv. I begynnelsen skjedde det ingenting. – Men plutselig hørte jeg igjen klokkene svakt. På en måte så visste jeg at det var meningen at jeg skulle fokusere på lyden, så jeg gjorde det. Mens jeg fokuserte ble lyden klarere og et bilde av Johannes formet seg i mitt sinn. Jeg så ham sitte og drikke en kopp kaffe på Denny’s, på eksakt samme plass hvor vi hadde pratet sammen før. Jeg bare visste at han ventet på meg der.

     “Han er på Denny’s!” utbrøt jeg og stod opp av sengen, og gikk bort til klærne mine.

     “Denny’s?” spurte Elisabeth søvnig.

     “Denny’s,” sa jeg bestemt. “Jeg drar bort dit nå. Jeg blir nok der en god stund, så ikke bli bekymret for meg.”

     Elisabeth snudde seg mot meg. “Elskede?”

     “Ja?”

     “Si takk til Johannes for at han gav meg håpet tilbake. Selv om jeg har mistet den ekstra styrken, så har jeg nå et håp om at jeg kan helbredes.”

     “Jeg skal si det til ham,” sa jeg.

     Bare noen få minutter etter, var jeg i bilen på vei mot Denny’s. Jeg tok meg selv i å lure på om det var noe spesielt med Denny’s, eller om det kun var et passende sted å treffes. Men åh, uansett! Det spørsmålet lå langt nede på listen min. Da jeg gikk inn i restauranten, la jeg merke til at klokken på veggen viste, at det var omtrent ett minutt til midnatt. Jeg skyndte meg rundt hjørnet hvor vi hadde møttes før. Der var han og drakk kaffe, og så akkurat slik ut som jeg hadde sett ham i mitt sinn for et øyeblikk siden.

     “Johannes,” sa jeg og rakte frem hånden. “Jeg har aldri noensinne vært så glad for å se noen!”

     Johannes smilte mens jeg satte meg ned. “Ikke alle nye studenter føler det slik,” sa han. “Er du sikker på at jeg ikke er en ondskapens og falskhetens prins, oppsatt på å lure deg og lede deg mot et slags evig helvete?”

     “Da vet du alt om drømmen?”

     “Ja. Og det var heller ikke uventet. Han kommer trekkende med et lignende triks, på enhver lovende student jeg har.”

     “Han? Hvem er han?”

     “Hvem tror du?”

     “Vel, dette vet jeg for sikkert. Hvem han enn er, så var han i stand til å forkle seg som et sendebud fra Gud; men likevel, når jeg følte hans virkelige essens, så var det en vibrasjon av ondskap som overgår alt jeg noensinne kunne ha forestilt meg. Hvis det finnes en djevel, så må dette være ham.”

     Johannes smilte. “På Jesu tid, brukte vi ikke det tåpelige ordet djevel. Vi kalte ham for Motstanderen. Ordet Satan på hebraisk, betyr motstanderen. I dag, ville vi kalt en som Hitler, Saddam Hussein, eller en terrorist, for en motstander eller en fiende. Men det hadde hørtes tåpelig ut å kalle dem djevler. Vi brukte ikke lette og barnlige skremselsord, luftige ord, eller eventyrlignende ord den gangen. Vi hadde å gjøre med virkelige energier, reelle vesener, og virkelige situasjoner. Det var de religiøse autoritetene som fryktet illusoriske skremmeskikkelser.”

     Jeg nikket. “Jeg kunne virkelig kjenne at det vesenet var en motstander. Jeg visste at han ønsket å knuse meg, når han forstod at jeg hadde gjennomskuet ham.”

     “Han ønsker fortsatt å knuse deg. Du gjorde ham virkelig rasende når du lo av ham.” Johannes lo.

     “Men du bad meg jo om å gjøre det!” utbrøt jeg. “Jeg visste ikke at jeg bare gjorde ham forbannet. Det er alt jeg trenger! – en fiende med enorme krefter fra underverdenen!” Jeg rynket pannen.

     Johannes ventet litt, og studerte ansiktet mitt.

     “Så lenge du er på Lysets og Sannhetens side, vil han være din dødelige fiende med all den makt han har tilgjengelig,” og så sa han med et bredt smil, “Jeg tenkte at det var like greit at du fikk muligheten til å slå til ordentlig, mens du hadde anledning til det.”

     “Det høres ikke akkurat ut som å vende det andre kinnet til,” fastslo jeg.

     “Som kong Salomo sa, det er en tid og et sted for alt. Gjennom sin kontroll over agenter her på jorden, har han fått meg drept og torturert 20 ganger. Sist gang, ble jeg hengt med pianostrenger, og den første gangen ble jeg kokt i olje. Bare dét alene skulle være nok til å fortjene min tilfredsstillelse i å kunne få le av hans nederlag. Du kan ikke forestille deg den gleden du gav meg, når du fulgte mine instrukser.”

     “Jeg tror virkelig vi gjorde ham skit forbannet, ja.” Jeg lo nervøst.

     “Det er et ufromt uttrykk,” skjente Johannes, “men jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre selv.”

     Jeg tok en slurk av kaffen. “Det gjør meg fortsatt nervøs. Han kan jo finne på å ta det ut på meg.” Herregud! Som om jeg ikke allerede hadde nok problemer i livet mitt!

     “Fra det øyeblikket du så igjennom illusjonen hans og klarte testen, ble du hans dødsfiende. Du trenger likevel ikke å bekymre deg. Han kan ikke skade deg om du følger sannhetens Lys, og den Hellige Ånd inni deg. For øyeblikket følger du det høyeste du vet, og da er du fullstendig beskyttet. Men du må vite, at det finnes energipunkter i tid og rom, akkurat som det er det, i kroppens akupunktur- punkter. Når et av disse punktene er nådd, gir det en mulighet for både det gode og det onde. For eksempel den natten, hadde du besøk fra en sterk ond kraft, men også fra en mektig, god kraft. Den ilden du følte er det som vi vanligvis pleide å kalle for Ilddåp. Hvis du beveger deg fremover, løper du også en risiko for at du beveger deg bakover.”

     “Hva hadde skjedd hvis jeg hadde falt for illusjonen?”

     “Jeg ville fortsatt ha holdt mitt ord til deg, og sett deg i dag, men fordi du da ikke ville ha opplevd den spirituelle Ilden, ville du ha avvist meg og kunnskapen jeg har til deg.”

     “Ville jeg ha blitt en slags tjener for det onde, da?”

     “Ikke på den måten du forestiller deg,” svarte Johannes. “Det ville bare ha kunnet skjedd, hvis du hadde hatt svært egoistiske motiver i ditt hjerte. Det han søker å oppnå med generelt gode mennesker, er å nøytralisere dem. Etter at de har blitt nøytralisert, så lar han dem som regel være og fortsetter med andre oppgaver. Bare om en person synker inn i en veldig illusjon av egoisme, kan han kunne komme til å bli et bevisst redskap for de Mørke Brødrene.”

     “Hvem er denne Motstanderen og hvem er de Mørke Brødrene?”

     “De er akkurat som deg og meg,” svarte Johannes. “De er våre brødre, men veldig egensindige brødre. Som du vet, så må det være motstand i alle ting. Hvis det finnes en positiv kraft av tilstedeværelse, kan den bare vedvare om det eksisterer et motstykke, en negativ kraft.”

     “Hvorfor bruker du termen tilstedeværelse?”

     “Fordi i denne verden, er det positive og det negative virkelig for deg. Men i en høyere realitet, finnes det bare en energi, og det er Gud. Det er viktig for lærdoms skyld, at vi alltid forholder oss til den realiteten vi befinner oss i. Hvis du prøver å løse en høyere realitets gåter, før du kjenner til din egen, kan du bli fanget inn i en illusjon som vil forårsake at du havner langt etter den enkle realisten.”

     Jeg nikket.”Jeg har notert meg at mange intelligente drømmere ikke ser ut til å få til noe som helst – mens en vanlig sliter, ofte oppnår overraskende mye.”

     “Din uttalelse fortjener å bli reflektert over,” sa han sindig. Jeg må ha støtt på et viktig poeng til min utvikling.

    “Så disse Mørke Brødre, brenner de i Helvete som predikantene prediker?”

     “De lever i en verden uten ære, og har bare illusjonen om den. For å forstå hva det betyr, må du løse en fremtidig Nøkkel.”

     Han flyttet seg i stolen, og foldet hendene sine. “La meg si det slik. Vi har alle en gnist av guddommelighet i oss. Når du etterfølger denne gnisten, vil din heder og kjærlighetslys, sannhet og kraft, ekspandere. Det finnes visse svært egoistiske individer, som gjennom bevisst kraftanstrengelse stenger seg helt av fra sjelens kontakt. Etter at de har tatt denne bevisste avgjørelsen, fornekter de alt som er sannhet og godhet. De er bevisste, men uten noe spirituell kontakt, og skaper i sin bevissthet en verden som er en fullstendig illusjon, uten noe reelt Lys eller verdighet. De tror, at den virkelige spirituelle plan skapt av Gud, er en illusjon, og at de har oppdaget eller skapt den eneste virkelige realitet. Siden deres falske tro er så virkelig, kan man ikke unnslippe det. Alt det som gjør dem til personer, er i en tilstand av forvitring og død. Denne langsomme død tar ofte mange år. Men etter at dette skjer, vil gnisten som er deres sanne selv, fortsette, og personen vil bli gjenskapt i en mulig fremtid på en jord som ikke eksisterer enda.”

     “Tøff doktrine,” svarte jeg. “Betyr det at det ikke finnes et brennende Helvete?”

     “Det gjør det, på en måte,” svarte han. “Når en som har fornektet Lyset, omgir seg med illusjonen, og så kommer i kontakt med det virkelige Lyset, skaper det en spirituell smerte som er som en flamme. Hvorfor tror du Motstanderen forsvant så fort, når Den Hellige Ånds kraft kom ned til deg forrige natt? Lyset og Ilden ble så smertefullt, at det er bortenfor hva du kan forestille deg. Selv om han mer enn noe annet ønsket å ødelegge deg, var han tvunget til å stikke umiddelbart.”

     “Det var den plutseligste sorti jeg noen gang har opplevd, ja,” nikket jeg.

     Johannes fortsatte. “Når mennesker dør og kommer til den andre verden, så oppholder de seg med andre som har den samme lyskvalitet som deres egen. Mange er skuffet når de innser hvor lite Lys de har etterlevd på jorden og ønsker å komme høyere opp. Dette ønsket bringer dem i nærheten av en Tilstedeværelse av et kraftigere Lys, og det er veldig smertefullt for dem. De ønsker å gå mot det Lyset, men tilnærmingen til Lyset er like smertefullt som en ild. Så det blir som å være i helvete, på to forskjellige måter. De blir nødt til å leve sammen med andre som er av mindre Lys, og ikke noe særlig behagelig selskap, og det andre, ønsket om å flykte gir dem også en brennende smerte.”

     “Sitter de fast i den situasjonen til evig tid?”

     “Nei, det stakes ut en vei for deres fremdrift, men vi kunne ha brukt mange dager på dette emnet. La oss gå videre.” Johannes nikket mot en servitrise som passerte forbi, etter mere kaffe.

     “Jeg har først et spørsmål til.”

     “Kom med det.”

     “Hvor har du vært? Jeg ventet ikke at du skulle forsvinne slik du gjorde.”

     Johannes rynket pannen. “Faktisk så ventet jeg det ikke heller, men min Mester trengte meg.”

     “Og det ville være…?”

     “Hvem tror du?”

     “Jesus?” spurte jeg forundret.

     “Jesus” er den moderne uttalelsen av navnet Han gikk under i Palestina for 2000 år siden. Så det er klart at denne tids predikanter har blitt knyttet til det. De som er innenfor Hans indre krets, kaller Ham kun “Kristus” når de refererer til Ham. Når jeg får en anledning til å snakke med Ham på et personlig plan, som jeg nå er med deg, kaller jeg Ham kun Joshua. Den opprinnelige uttalelsen av navnet Jesus, var noe slikt som Yay – souse, men det navnet er ganske foreldet nå. For to hundre år siden bestemte Han seg for å bruke navnet Joshua. Det er den engelske oversettelsen av den hebraiske, som er likeverdig med Jesus fordi det fremdeles er et navn som er vanlig å bruke.”

    “Joshua Kristus.” Jeg smilte. “Det vil ta litt tid å venne seg til det.”

     “Han ville ikke tenkt på å bruke navnet Jesus, bortsett fra i den hensikt å bli gjenkjent. Hver gang Han hører en av predikantene snakke eller rope det navnet på den religiøse måten, krymper Han seg.”

     “Du vet, jeg har mange ganger virkelig lurt på hva Jesus synes om hvordan predikantene ofte massakrerer Hans navn.”

     Johannes reflekterte litt. “Det er mange mysterier som skal åpenbares, og som er relatert med Jesus, som dere kaller Ham, og Kristus. Jeg kjenner Ham ved Hans to Navn, og Han har et tredje, som bare Han kjenner til.”

     “Hva er det andre navnet som du vet om?”

     “Det kan jeg ikke fortelle deg uten Hans medhold,” svarte han mykt.

     “Hva er hensikten med å ha mer enn et navn?”

     “For øyeblikket kan jeg ikke si det til deg. Den kunnskapen befinner seg i en av Nøklene, som du vil lære om i fremtiden. Jeg kan fortelle deg litt om uttrykket Kristus. Det er ikke en del av Hans navn, men navnet på et embete. Den mest opplyste lærer, som er tilknyttet Menneskeheten på denne planeten, har dette embetet og kalles for Kristus. Joshua kommer ikke alltid til å ha dette embetet. Omlag enda ett årtusen til, vil Han gå ut av dette solsystemet, og posisjonen til Kristus vil bli overlevert til en nærstående disippel. Kristus-tittelen brukes av mange disipler som deler det som vi har kalt Kristus – bevissthet. Jeg er én av dem som er fri til å bruke navnet Kristus til eget bruk, så lenge den ene det blir kommunisert til ikke mistolker meg som Læremesteren. De som bærer navnet Kristus, tillates ikke å lure andre med hensikt, og en forkjært bruk av tittelen kan forårsake bedrag. Selvbedrag derimot, vil ofte forekomme på grunn av mistolking av overlevert doktrine av lærerne.”

     “Men, – hvorfor ble du kalt vekk så plutselig?” gravde jeg.

     “Det var et nødstilfelle.” Johannes så alvorlig ut.

     “Kan du fortelle meg noe om det?”

     “Ikke så mye. Jeg kan fortelle deg at det utviklet seg en situasjon hvor noen terrorister hadde en mulighet til å anskaffe seg atomvåpen. Disse våpen ville ha blitt plassert i Washington D.C. Denne hendelsen var ikke i planen og måtte forhindres.”

     “Hva gjorde du for å forhindre det?”

     “Selv om jeg kunne ha fortalt deg det, så har jeg ikke tid til å gå inn på det akkurat nå. Joshua trengte min assistanse, og jeg var heldigvis der for å kunne hjelpe. Det var nødvendig med et stort offer fra min side, å holde min avtale med deg. Det er fortsatt noen detaljer jeg må ordne opp i og vende tilbake til.”

     “Er det noe du gjør ofte, å redde verden fra et atomangrep?” tøyset jeg.

     “Sist gang vi hadde en lignende krise, var tidlig på åttitallet, da vitenskapsmenn jobbet på neutron – bomben. Dets perfeksjon ville ha blitt en veldig fristelse for enhver nasjon på det tidspunktet, og dette våpenet og flere, måtte det tas full kontroll over.”

     “Må dere kontrollere menneskenes sinn for å unngå katastrofer?”

     “Kristus disipler, eller det Hvite Broderskapet, tvinger aldri menneskets viljer og sinn. Vi er moralsk forpliktet til å hedre den frie vilje. Det Svarte Broderskap derimot, vil bruke makt så snart anledningen byr seg og når de føler for det. Ofte finner de ut at alt det de trenger å gjøre er å skape litt illusjon, for så å få sin vilje igjennom, med massene.”

     Johannes stoppet litt. “Du har gjort en bra jobb med å avlede meg, men nå må vi komme videre med din undervisning. Kan du i det minste huske spørsmålet jeg stilte deg i forrige uke?”

     “Jeg mener at jeg i hvert fall kan det. Det er HVEM ELLER HVA ER JEG?”

     “Jeg er glad for at du husker den eksakte ordrekken. Kan du nå gi meg ditt svar?”

     “Vel,” sa jeg litt nervøst, “med litt assistanse fra mine venner og Johannes – evangeliet, som jeg regner med at du skrev, har jeg konkludert med at mennesket er guder.”

     “Er du da Gud med stor G eller en gud med en liten g?”

     Jeg snublet et øyeblikk i ordene. “Vel… Mormonene sier at vi blir til guder med liten g, og New Age tilhengerne, sier at vi er Gud med stor G.”

     “Hva sier så du?”

     “Vel…” fomlet jeg igjen, og rensket halsen. “Hvis jeg er Ett med Gud, så må jeg være Gud med stor G. Det lyder merkelig å si dette, men det er mitt svar.”

     “Er du sikker på ditt svar?”

     “På en måte.”

     “Hva er det som gjør deg på en måte sikker?”

     “Jeg har opplevd flere sammentreff som har ledet meg i den retningen, derfor fant jeg ut at det må ha skjedd for en grunn.”

     “Så du har fått noen tegn som har ledet deg til svaret?” Johannes smilte.

    “Du kan godt si det slik,” svarte jeg.

     “Har du lest hva Mesteren sier om tegn?”

    “Jeg mener Han sa en del ting om det, gjorde Han ikke?”

    Johannes tok frem sin gamle Bibel igjen, og slo opp på Matteus, kapittel seksten. ”Les vers nummer fire,” sa han og skjøv boken bort til meg.

    Jeg holdt den gamle boken varsomt, og leste: “En ond og utro generasjon søker etter tegn…”

     Jeg mistet nesten boken. “Jeg husker å ha lest denne Skriften, men jeg tenkte aldri på det i den sammenheng som nå begynner å forme seg i hodet mitt. Jeg trodde at svaret kunne være at jeg er Gud, på grunn av tegnene, men her står det at Jesus sier at de onde leter etter tegn.”

     “Du søkte ikke bevisst etter tegn,” forsikret Johannes meg, “men det dukket opp atskillige, og da tenkte du at det måtte ha en betydning.”

     “Mener du at de ikke betyr noe som helst,” spurte jeg litt skuffet.

     “Det stemmer at det finnes en mening eller en grunn, bak enhver hendelse,” svarte Johannes. “Men når mennesker ser sammentreff, legger de mye mer i det enn tilfellet er. La oss anta at du slår en terning hundrevis av ganger. Før eller siden vil du slå syv, tre ganger etter hverandre. Har det en dypere mening, – eller skjedde det fordi du slo terningen mange ganger, og loven om gjennomsnittet, forteller at du til slutt vil komme til å slå tre sjuere?”

     “Det du nå sier, er det at tilfeldigheter bare skjer nå og da?”

     “Generelt sett så er det tilfellet, men så skjer det også noen tilfeller av sammentreff som arrangeres av høyere makter. Det som vanligvis skjer er, at når det oppstår et sammentreff med en overtroisk person, vil det bli lagt mere vekt på enn det som er basert på realitet.”

     “Så det faktum at både Wayne, Lance og den Svarte Broder nevnte menn og guder, var kun en ren tilfeldighet og betyr ingenting?”

     “Ikke helt,” svarte Johannes. “Du, Wayne og Lance, har vært venner i mange år, og på den måten kobler dere naturlig inn på hverandres frekvens, og deler mange lignende tanker. Derfor vil sjansen rimelig stor, for at dere alle kan komme på lignende konklusjoner på forskjellige ideer. Det som skjedde mellom dere tre, var ikke på langt nær så mye til sammentreff, som du trodde. Du lette etter et svar, og var glad for at det til slutt var noe som så ut til å springe frem mot deg. Det var forøvrig ingen tilfeldighet, at den Mørke Broder grep den sjansen begjærlig. Det gagnet hans hensikter.”

     “Hva da med svaret?” spurte jeg. “Er det riktig eller galt?”

     “La oss bare bevege oss tilbake et øyeblikk,” sa Johannes, og puttet fingrene sine mot hverandre.“Hvorfor tror du Joshua sa, at en ond og utro generasjon søker etter tegn? I virkeligheten betyr ordet ond, villedet. Hvordan har det seg at man er villedet når man leter etter tegn?”

     “Jeg har aldri tenkt på det å lete etter tegn i et negativt lys, da de fleste mennesker ser på tegn som en positiv ting.”

     Johannes sa ingenting, tydeligvis ventet han på et mer konsist svar.

     Jeg fortsatte. “OK,la meg se. Hvis vi bruker tegn til å styre våre liv, da bruker vi noe utenfor oss selv. Kanskje det er meningen at vi skal se inn i vårt indre.”

     Johannes smilte. “Det er fortsatt håp for deg. Jeg tror ditt lys er i ferd med å ekspandere. Hva er det som er bedraget i det å lete etter tegn til å lede seg?”

     “Det er et vrient spørsmål, jeg ser ikke helt sammenhengen der.”

     “Det er mye samsvar her,” sa Johannes. “Fortell meg. Hva er egentlig utroskap?”

     “Det er når en person bedrar sin ektefelle, og har et seksuelt forhold med en annen,” svarte jeg.

     “Og hvem er det som menes å være din spirituelle ektefelle?”

     “Du mener bortsett fra min kone?”

     “Ja.”

     “Kan det være Gud?”

     “Det er korrekt.”

     “Dette er en læresetning som går gjennom hele Skriften. Israelittene blir også kalt for Jehovas Brud, gjennom hele Det Gamle Testamente, og kirken kalles for Kristi Brud. Både Israel og kirken er symboler på de som har lyset av Guds Åndskraft inni seg. Kan du nå fortelle meg, hvordan en Kristi Brud eller en Guds brud begår ekteskapsbrudd?”

     “Kanskje det er gjennom å forlate Gud, ved å lene seg på eller forene seg med noen andre, eller noe annet enn Gud.”

     “Ganske nær,” sa Johannes. “Lysets Bror, er en som opplever Guds Ånd inni seg og har avlagt et løfte for å følge det, og være Ett med det. Det er ganske likt et ekteskapelig forhold. Hvis han aktivt søker etter tegn utenfor sitt eget Selv, som sin hovedkilde til å lede seg, forårsaker dette en forandring i hans fokus, vekk fra Ånden. Da blir hans Gud en falsk Gud, som er utenfor ham selv, og den indre Gud blir ignorert og forrådet. Han har begått utroskap mot sin eneste sanne Kilde til å guide seg, og det setter en svart vegg mellom hans personlighet og hans indre Gud.”

     “Fascinerende,” sa jeg og følte meg igjen som Spock. “Det vil si at New Age – tilhengerne, som alltid lærer bort om den indre Gud, – og i samme åndedrag alltid leter etter sammentreff og tegn, – lærer bort én ting, og praktiserer noe annet?”

     “De er ikke alene om det,” smilte Johannes. “Vi har på den andre siden av spekteret, også de svært religiøse som også søker etter tegn, fremfor et svar fra Gud gjennom bønnen, som de selv prøver å lære andre.”

     “Er det da meningen, at vi alltid skal søke innover etter alle svar?”

     “Ikke nødvendigvis. Det ville bety at den fysiske verdenen ikke hadde hatt noen hensikt eller mening. Hensikten med den ytre verden er å stimulere med erfaringer, og hensikten med den indre, er å få det bekreftet. Uten den ytre verden er det intet å bekrefte, og uten den indre verden finnes det ingen kilde til å finne den sannhetskilden som eksisterer i alle ting.”

     “Da virker det på meg som om de religiøse fundamentalistene ser på det ytre etter svar, og at New – Age folkene, prøver å gå inn i seg selv; men begge parter konsentrerer seg for mye på kun den ene siden av pendelen,” sa jeg.

     “Nok et bra svar,” sa Johannes smilende, ”men nå vil du vel ha meg til å fortelle deg om du har det riktige svaret.”

     “Jeg har vært nysgjerrig hele denne uken.” Jeg lente meg ivrig fremover.

     “La oss få i oss litt mere kaffe, og så utforsker vi tankene dine.”

Gå til KAPITTEL TOLV

 

KAPITTEL TI

Drømmen

     Jeg kjørte igjen til Albertsons igjen, for å finne Johannes og stille ham det to tusen – år – gamle spørsmålet.

      Jeg kjørte rundt hjørnet og fikk øye på den nå så velkjente skikkelsen av klokkeringeren. Jeg parkerte og gikk ut av bilen, og gikk bort til ham. “Johannes!” sa jeg.

      Klokkeringeren snudde seg. Det var ikke de samme klokkene, og det var heller ikke den samme Johannes.

       “Hvor er Johannes?” spurte jeg.

      “Hvem er Johannes?” svarte mannen, en ganske shabbyutseende type, cirka tjue år yngre enn Johannes.

      “Det er han som jobbet her før deg.”

      “Åh ja, den karen. Jeg er ikke sikker. Han måtte visst utenbys.”

     “Når kommer han tilbake?”

      “Jeg har ingen anelse, for folk kommer og går i denne jobben. Det er mulig at han aldri kommer tilbake.”

     “Er det noen andre som kan vite om det?”

     “Du kan høre med Distriktskontoret.”

     Jeg dro hjem og ringte til flere steder, og fant til slutt noen som husket Johannes. Han kunne stort sett fortelle den samme historien: Johannes var utenbys på ubestemt tid, – og det var ikke sikkert når han var tilbake. Han sa han håpet Johannes ville komme tilbake snart, fordi han var deres beste pengeinnsamler.

     Dette var en situasjon jeg aldri hadde regnet med. Selv om jeg bare hadde kjent Johannes i noen få dager, føltes han som en gammel venn som alltid kom til å være der når jeg trengte ham. Det var som om han var en ånd som hørte meg til… og at den ånden ikke hadde oppfylt mine tre ønsker enda og ikke hadde noen rett til å ta seg noen dager fri, til jeg hadde fått mitt ut av ham.

     “Søren og!” sa jeg til Elisabeth da jeg kom hjem. “Johannes er borte, og de aner ikke når han kommer tilbake.”

     “Vet du hvor han bor?”

     “Vet du, det falt meg aldri inn å spørre ham. Hvem vet? Kanskje sitter han i en liten leilighet, i Nord- enden av byen og tar seg en øl og ser på TV.” Johannes var sannelig en mann full av overraskelser.

     “Men sa de ikke at han var utenbys? Hvis han virkelig er en apostel så tror jeg ikke han ville lyve.”

     “Vel, kanskje han ikke har reist enda. Hvis vi bare hadde visst hvor han bor, kunne vi kanskje fått tak i ham før han dro.”

     “Sa han ikke at han ville gi deg flere hint om en uke? Én uke fra deres første møte, er neste torsdag. Hvis han virkelig er en mann for sitt ord, så vil han være tilbake innen da.”

     “Det er fem dager unna. Jeg ville snakke med ham i dag. Jeg kan ikke tro det. Jeg føler meg mer rastløs over å se Johannes igjen, enn jeg gjorde med deg når vi ble forelsket. Jeg trodde aldri at det kunne skje med en annen kvinne, og aller minst med en mann.” Hjertet mitt verket av skuffelse.

     Jeg innså at jeg hadde kommet med en erklæring som kunne ha såret Elisabeth, og snudde meg mot henne. “Tilgi meg. Du vet at du er den viktigste personen i mitt liv. Det er bare det, at jeg følte en sånn kraft og spirituell kjærlighet fra Johannes. Det kjentes så familiært og så godt, og nå er det borte.”

     “Jeg vet det,” forsikret Elisabeth meg. “Jeg hadde sikkert blitt opprørt selv, men jeg føler det akkurat på samme måte. Straks du sa at han var borte, følte jeg også en tomhet og den ekstra styrken som kom gjennom ham, begynner å avta. Jeg tror ikke at jeg klarer å reise meg opp igjen.”

     Jeg ønsket ikke å se henne svak igjen. Jeg grep hånden hennes og håpet at hun kunne beholde den ekstra styrken, til hun ble helbredet.

     “Her. La meg dra deg opp. Du må ha tro på deg selv, om at du kan helbredes.”

     Jeg dro i henne, men hun var ikke i stand til å stå i mer enn noen få sekunder. Hun var svært skjelven, og ute av stand til å gå. Jeg hjalp henne tilbake til rullestolen. Jeg merket meg en tåre som falt nedover kinnet hennes, mens hun sa, “Det var godt å føle seg bra for en dag, men jeg mister styrken raskt. Jeg tror at jeg snart vil være tilbake til mitt normale svake selv.”

    “Johannes sa at dette korttidsmiraklet var for å gi deg håp om at du kan helbredes. Selv om det er forbigående, så burde vi være takknemlige for at vi fikk muligheten til å se at mirakler fortsatt er mulig.”

     “Kanskje det,” sa hun. “Men i stedet for å tro føler jeg frykt. Jeg er redd for at vi aldri skal få se Johannes igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg har en slags synkende følelse.”

     “Jeg har den samme følelsen,” sa jeg. “Av en eller annen grunn så føler jeg et veldig tomrom av energi. Jeg håper ikke at det har skjedd ham noe.”

     “Er det noen som kan ta vare på seg selv, så er jeg sikker på at en to tusen år gammel mann kan,” sa Elisabeth.

     ”Da kan det være at det bare er vi som føler det sånn. Vi må bare komme oss gjennom denne uken og ha troen på at vi vil se ham igjen. Og ikke senere enn torsdag.”

     “Du har rett,” sa Elisabeth. “Vi må gjøre alt vi kan for å løse den første Nøkkelen. Vi må i det minste vise ham at vi har anstrengt oss til det ytterste.”

     “Ja. Selv om jeg tror at jeg har gjort alt jeg har kunnet gjøre, på dette punktet. Det beste jeg kan komme opp med er at vi må være guder, som Jesus sier i Skriften.”

     “Det er én person til du kan ringe. Kan du ikke ringe din venn Lance i California, og gå igjennom det spørsmålet med ham, slik som du gjorde med Wayne?”

     Ja, tenkte jeg. Det kunne jo vært interessant å få noen innspill fra Lance. Vi hadde en lang historie sammen, vi hadde vært forretningspartnere en stund, og hadde delt mange gode stunder sammen. Vi hadde også tibrakt utallige timer sammen og snakket om filosofi. Han flyttet til Los Angeles for noen år tilbake, etter at han ble skikkelig inngrodd i New Age bevegelsen. Han hadde forsket ut utallige grupper og studert deres filosofi. Det var en stor mulighet for at han hadde kommet til noen interessante fortolkninger til Johannes første Nøkkel.

     “Det er en god idé,” sa jeg til Elisabeth. “Det kan jo ikke skade å høre hans mening. Jeg tror ikke det finnes noen New Age grupper som han ikke har vært innom.”

     Senere den kvelden, fikk jeg endelig tak i Lance. “Hvordan går det i storbyen?” spurte jeg.

     ”Spennende ting skjer,” sa han. “Synd du ikke er her. Jeg skal holde et seminar denne helgen. Du skulle ha kommet hit en gang og sett hva jeg holder på med.”

     “Kanskje etter at Elisabeth har blitt bedre,” sa jeg.

     “Hvordan går det med henne?” spurte han.

     “Hun har sine gode og dårlige stunder,” svarte jeg.

     “Gi henne mine beste ønsker,” sa han. “Gjett hva mitt seminar er basert på.”

     “Slik jeg kjenner deg, så kan det være om hva som helst.”

     “Jeg kaller det for, Dere er Guder: En syntese av New Age og Bibelen.”

     Jeg holdt nesten på å miste telefonen. “Hva har fått deg til å velge det emnet?” spurte jeg.

     “Vel, – som du vet, så tror nesten alle New Agere her nede, at mennesket er en slags gud som har glemt hvem han selv er… og at vi kun trenger å minnes på det.”

     “Er det dét du tror?” spurte jeg håpefullt.

     “Ja. Ideen er i utgangspunktet sant. Det som er interessant her, er at jeg har støtt på disse religiøse typene i det siste, som har sitert meg fra Bibelen til høyre og venstre. De sier at ideen om at mennesket kan bli en Gud, er Lucifers største løgn. Disse folka kom virkelig inn under huden på meg. Så derfor begynte jeg å studere Bibelen igjen, for å se om det var så bakvendt som disse religiøse typene fikk det til å høres ut som. Og gjett hva jeg fant ut?”

     “Jeg er sikker på at det er noe interessant,” vitset jeg.

     “Interessant? Hør på dette. Bibelens lære er som en ying og yang, om at mennesket virkelig er guder.”

     “Mener du som Mormonenes lære?”

     “Ikke helt. Mormonene er på barnestadiet her, og det virker som om de er pinlig berørt over i det hele tatt å snakke om denne doktrinen. Bibelen sier ikke at vi kommer til å bli guder i en eller annen fjern fremtid, men at vi er guder her og nå… Det er nokså likt det som mange av New Age folket lærer bort. Det som slår meg mest, er at de fleste New Agere mener at enhver som tror på Bibelen eller studerer den, er helt tilbake på steinalderstadiet. Mens de som tror på Bibelen, mener at New Agere er djeveltilbedere… Mine studier avdekker en harmoni mellom Den Nye Tidsalders filosofi og Bibelen. Det ser ikke ut til at noen forstår det, eller ser det. Derfor bestemte jeg meg for å gi noen leksjoner om det, og finne ut av hvor mye interesse det er for dette emnet der ute.”

     “Hva om noen spurte deg om hvem du er eller hva vi er, ville du ha svart at vi er guder?”

     “Det er det Jesus sier i Bøkenes Bok. Det er også hva enhver lærer her borte, som er innenfor New Age eller filosofi tror,” svarte Lance.

     Jeg reflekterte et øyeblikk. “Hva om Gud selv åpenbarte seg for deg, og fortalte deg at det ikke er det riktige svaret, og at du måtte gjette om igjen. Hva ville du da ha sagt?”

     “Jeg har aldri tenkt at det svaret ikke er riktig. Det er altfor sannsynlig,” svarte han tillitsfullt.

     “Men forestill deg at det var feil. Er det noe annet du ville ha gjettet?”

     “Hva annet ville det være?” spurte han. “I begynnelsen var det bare Gud, og Han skapte Universet ut fra Seg Selv. Det sier seg selv da, at du er skapt ut fra Gud og at du er en del av Gud. Hvis du er Ett med Guds bevissthet, da er du Gud. Like mye som Jesus var. Når det kommer til stykket, så sa Han det i Johannes-evangeliet. Han sa at vi er ment å bli Ett med Gud, akkurat som Jesus var.”

     “Du har rett. Johannes sa det.”

     “Ja. Av alle evangelistene i Det Nye Testamente, så mener jeg at Johannes var den største.”

     “Det skal jeg fortelle Johannes neste gang jeg ser ham,” spøkte jeg.

     “Morsomt,” sa Lance, uten noen mistanke om sannheten bak min spøk.

     “Hva var det egentlig du ringte meg for?”

     “For å stille deg et spørsmål. Men du har allerede svart på det.”

     “Det er det som skjer når man er samstemt med Universet, kamerat,” sa Lance og hørtes svært så fornøyd ut med seg selv.

     Vi pratet videre i noen få minutter til, om familien, venner og forretningsideer, før vi begge tok avskjed. Han avsluttet med sin favorittfrase, “Ha en mektig dag!”

     Jeg fortalte Elisabeth om samtalen med Lance.

     “Dette høres ut som den første innsikt,” sa hun.

     “Hva mener du med den første innsikt?” spurte jeg.

     “Jeg trodde du hadde lest Den Himmelske Profetien. Denne boken forteller, at vi må være oppmerksomme på tilfeldigheter. At de vil lede oss på den veien vi skal gå.”

     “Ja, nå husker jeg at jeg har lest den. Det er en nokså fantastisk tilfeldighet at både Wayne og Lance hadde det samme svaret, og det er særdeles interessant at Lance svarte på spørsmålet mitt, til og med før jeg fikk stilt det. Tror du at det er et slags tegn?”

     “Det høres ut som om det kan være det.”

     “La oss da anta, at det kan være et tegn. Det betyr at vi er ment å tenke i den retningen, om oss selv som guder. Hvis jeg forteller Johannes at svaret er, at jeg er Gud, kan det være nok? Eller er det meningen at vi skal tenke grundigere på det?”

     “Hvem vet?” sa Elisabeth med et skuldertrekk. “Det spørsmålet jeg har er, at hvis jeg er en gud, hvorfor kan jeg da ikke knipse med fingrene og bare gjøre meg selv frisk?”

     “Bra spørsmål. Utefra det jeg har lest i diverse New – Age bøker, så er grunnen til det at vi i utgangspunktet er guder, som har glemt at vi er guder. Fordi vi har all den makt som guder har, men tror at vi er svake mennesker, så gjør også vår tro oss til skrøpelige mennesker. Når vi slipper dette uriktige livssynet, så vil vår indre Gud bli åpenbart for oss.”

     “Så alt jeg trenger å gjøre er å droppe et usant livssyn, og så får jeg makt til å helbrede meg selv?”

     “Det er den grunnleggende trosretningen fra vår tids guruer.”

     “Det høres litt for enkelt ut.”

     “Det gjør det,” samtykket jeg. “Men som regel er det de enkle tingene som oftest er de sanneste.”

     På kvelden, følte jeg en veldig rastløshet da jeg gikk til sengs. Jeg hadde følt et vakuum helt siden jeg fant ut at Johannes var utenbys. Men når jeg lå i sengen min den natten, følte jeg meg enda mer drenert for energi. Det føltes som om jeg forsvant ut og inn av virkeligheten. Til slutt sovnet jeg og hadde en uvanlig drøm. Jeg har ved flere anledninger opplevd at noen av disse drømmene bare er en drøm, men av og til kommer det en som føles veldig virkelig. Da har jeg tenkt at det må være en sannhet bak den drømmen. Dette var en slik drøm.

     Jeg befant meg i et rom omgitt av noen svevende vesener, med et ondskapsfullt utseende. Ansiktene deres var fordreide og snerret mot meg, som om de ønsket å skade meg. Jeg så meg rundt for å finne en fluktvei, og fant en dør. Jeg løp gjennom døren, og der sitter det en mann med et helgenaktig utseende i en gyngestol. Han så på meg med et kjærlig uttrykk i ansiktet. Jeg snudde meg rundt, og så at de onde skikkelsene ikke hadde fulgt etter meg inn i rommet. Det føltes også som om denne vennlige mannen på en eller annen måte beskyttet meg fra dem.

     Jeg gikk mot mannen, og spurte, “Hvem er du?”

     Han møtte blikket mitt, og jeg hørte en myndig stemme projisert mot meg som sa, “Dette er min elskede apostel – Johannes.”

     Jeg så på mannen med det helgenaktige utseende med et søkk. Han liknet overhodet ikke på min klokkeringende venn, som jeg trodde var apostelen Johannes. Denne mannen hadde langt, sandfarget hår, hadde skjegg, og var ganske kraftig bygd. Johannes var ganske slank, og hadde mørkt hår med anstrøk av noen hvite hår, og hadde ikke skjegg. Johannes hudfarge var også mørkere enn denne mannens. Denne personen framfor meg, var definitivt en helt annen person enn klokkeringeren Johannes, men denne stemmen jeg hørte, som hørtes veldig autoritativ ut, sier til meg at denne andre mannen er Johannes den Elskede. Denne stemmen lød litt som James Earl Jones når han sier, “DETTE ER CNN” slik som man kunne forestilt seg Guds stemme. På grunn av situasjonen, fikk jeg en sterk fornemmelse i mitt sinn at det måtte være Guds stemme. Eller også Kristus selv.

     Jeg dristet meg til å stille et spørsmål. “Hvem er da den andre Johannes, – klokkeringeren?”

     Den autoritative stemmen svarte, “Den bedrageren du møtte har vært en fiende helt fra begynnelsen av. Han er en falskhetens og ondskapens prins, som vil lede alle som tror på ham til fortapelse, og til den dypeste avgrunn. Bevar deg vel for ondskap som ikler seg det gode. Pass deg vel, for alle de som lærer bort at menn er guder. Det er bare jeg som er Gud. Hans stemme gav ekko helt til jeg våknet opp fra drømmen med et rykk, og lå i kontemplasjon i sengen.

     Johannes virket virkelig oppriktig, og det virket som om han var en sann lærer. Det hadde aldri falt meg inn at han var en slags inkarnert ondskap. Men nå hadde denne stemmen som hørtes ut til å være Guds stemme, vist meg det som kunne være den virkelige Johannes den Elskede, og den som jeg trodde var den virkelige apostelen var kanskje ikke en apostel i det hele tatt, men en slags inkarnasjon av ondskap for å lede meg til… hvor? Stemmen hadde sagt til den dypeste avgrunn og til fortapelsen. Det må være et slags helvete, tenkte jeg.

     Det syntes som om, hvis stemmen hadde rett, så ville jeg bli ødelagt. Men, – hvis klokkeringeren Johannes hadde rett, så ville jeg få lære om Kunnskapens Nøklene. Jeg likte ikke i det hele tatt det valget jeg nå stod overfor. Hvis Johannes – klokkeringeren var falsk, ville jeg lide en slags evig straff eller ødeleggelse… Men hvis det var drømmen som ikke var riktig, kunne jeg fortsette å lære om Kunnskapsnøklene av Johannes.

     Da denne tanken kom til meg, syntes jeg det var interessant at jeg hadde følt frykt for Guds stemme i drømmen. Jeg fryktet at den hadde rett, men ønsket ikke at den skulle ha rett. Jeg husket den kjærlighetsfølelsen jeg hadde i meg, når jeg var sammen med klokkeringeren Johannes. Spesielt når han sendte meg sine personlige minner, og da han senere underviste min kone. Så tenkte jeg på hvordan jeg følte meg, når jeg så den angivelige Johannes den Elskede i drømmen. De onde vesenene i drømmen hadde ikke fulgt etter meg inn i det rommet hvor Johannes var, og det virket fredfullt nok da jeg gikk inn til Johannes tilstedeværelse i drømmen, men den freden var annerledes enn den jeg følte når jeg var i nærheten av klokkeringeren. Med den Johannes, følte jeg en fred som penetrerte meg helt inn i dypet av min væren. Kanskje den “fred som overgår all forstand.” Mens med den Johannes fra min drøm, virket freden som den freden når en baby akkurat har sluttet å gråte. Den virket kun fredfull på grunn av fravær av forstyrrelse, og ikke på grunn av en indre følelse.

     Deretter kontemplerte jeg over det jeg trodde var Jesus eller Guds stemme. Følelsen denne stemmen gav meg virket som om det penetrerte mitt ytre jeg, og at den prøvde å pløye seg vei inn til mitt hjerte. Mens klangen fra de klokkene jeg hadde hørt fra Johannes, kjentes som om de penetrerte helt inn til dypet av mitt hjerte eller sjel, og gjennomstrømmet hele min væren.

     Igjen kontemplerte jeg på de to Johann-er, og konkluderte med at den store forskjellen mellom dem var at den ene skapte en følelse av frykt og angst i meg, og den andre fylte meg med følelsen av kjærlighet og fred.

     Jeg tenkte hardt og lenge inni meg, siden jeg hadde en følelse av at jeg måtte ta et valg av noe slag. Etter en stund med absolutt stillhet, tenkte jeg innvendig, “Hvis jeg må velge, så velger jeg den Johannes, hvis klokker, tanker og ord, berørte dypet av min sjel.”

     Øyeblikkelig, – så umiddelbart som man kan forestille seg, sanset jeg et vesen ved siden av sengen. Det var en tilstedeværelse av enorm ondskap, det var jeg sikker på. Vibrasjonen var så fryktelig og overveldende at jeg følte for å løpe min vei. Av en eller annen grunn, visste jeg dette inni meg. Det var som om det hadde blitt sendt meg en slags åpenbaring, direkte til hjernen min, at dette mektige vesenet fra avgrunnen, var den som hadde gitt meg drømmen, og også var eieren til den autoritative stemmen. Jeg visste også på et slags vis – at han ikke visste at jeg visste, at han var der. Han så ut til å stå ventende ved siden av sengen min, for å se om jeg falt for den illusjonen han hadde skapt for meg i drømmen. Jeg visste nå at sannheten hadde blitt vist meg, fordi jeg hadde valgt klokkeringeren Johannes. At det var han, som var den virkelig Johannes den Elskede, Jesus apostel. Mitt valg var riktig. Hadde jeg valgt den andre Johannes, ville jeg ha valgt en Mørkets agent.

     Jeg lå helt stille i en stund til, og holdt pusten. Jeg merket at vesenet så på meg, og at det ventet på et svar. Jeg følte en enorm skrekk, som overgikk alt jeg noensinne hadde følt. Det føltes som om dette vesenet hadde makt til å ødelegge meg, hvis jeg ikke gjorde det til lags. Jeg brukte noen minutter til for å dempe den skrekken jeg kjente på, og sa til meg selv, at jeg ville overgi meg selv i hendene på den virkelige Gud. Uansett hvem eller hva det enn måtte være. På en måte så kjentes det som om jeg måtte konfrontere denne skikkelsen som så ut til å vente på et svar. “Åh Gud!” bad jeg inni meg med en oppriktighet jeg aldri før hadde hatt, “hva skal jeg gjøre?”

     Med ett, følte jeg en ganske annen tilstedeværelse. Den føltes veldig familiær. Jeg bare visste at det var tilstedeværelsen av den virkelige Johannes. Den sanne Elskede. “Åh Johannes, er du der?” spurte jeg stille inni meg. “Hva skal jeg gjøre?”

     En indre stemme som jeg uten tvil visste kom fra Johannes, sa disse ordene: “Le av ham.”

     Jeg brøt nesten stillheten av forbløffelse over svaret. Det var helt uventet. Her var kanskje selve djevelen ved min sengeside, den frykteligste kreatur man kan forestille seg, og jeg skulle liksom le av ham! Jeg måtte ta noen minutter til for å fordøye den. Til slutt spurte jeg nok en gang, inni meg, “Er du sikker på at jeg skal le av dette vesenet?”

     Ingen svar.

     Da tenkte jeg inni meg. “Hei! Hva er det som gis her? Jeg vil ha en bekreftelse. Han kan komme til å ta meg med til et sted med svovel og ild, hvis jeg ler av ham. Gi meg et tegn om at dette er det korrekte å gjøre, at jeg er trygg.”

     Ingenting.

     “Johannes!” ropte jeg inni meg, med et stille skrik. “Jeg trenger å vite, at jeg ikke har innbilt meg at jeg hørte deg. Vær så snill, gi meg en bekreftelse bare denne ene gangen!”

     Fortsatt ingenting.

     På en måte, tenkte jeg at jeg måtte gå for det jeg hadde mottatt. Jeg reflekterte over stemmen til Johannes. Den kjentes veldig virkelig ut, mer virkelig enn noe jeg noen gang hadde følt den. Mitt sinn hadde bare vanskeligheter med å fordøye det. Jeg måtte gå for det som kjentes mest riktig ut i min sjel, tenkte jeg og bestemte meg endelig for å adlyde. Å le av inntrengeren som jeg merket meg, hadde begynt å bli svært utålmodig.

     Jeg brukte noen øyeblikk på å samle tilstrekkelig mot, så løftet jeg meg opp i sengen og rettet blikket mot den retningen hvor vesenet var. Jeg tenkte på Steven Wright (min favoritt- komiker), og brøt ut i en latter som om jeg nettopp hadde hørt en bra vits, og så sa jeg med høy stemme, “Bra forsøk din son-of-a-bitch! Men dessverre fungerte ikke ditt lille triks! Men jeg syntes jo det var ganske festlig, tross alt.” Og så lo jeg enda hardere.

   Min latter ble stoppet brått av en negativ kraft mer kraftfullt enn noe jeg før hadde erfart. Det var som en virvelvind av negativ energi, som fikk meg til å tenke på den Tasmanske Djevelen i Big Bunny showet. Bortsett fra at jeg var mer skrekkslagen enn underholdt. Jeg fryktet at dette ondskapens vesen skulle ødelegge min kropp og sjel innen det var gått noen sekunder.

     Plutselig, – og med en hastighet raskere enn Lyset, forlot hele skikkelsen rommet, og en ild kom ned fra en slags himmelsk sfære, og svøpte meg inn og fylte alt som var meg. Jeg både badet i guddommelige flammer og følte ”den fred som overgår all forstand” alt på samme tid. Jeg visste, at bare Gud kunne skape en slik følelse. De følelsene jeg hadde hatt i drømmen kunne ikke sammenlignes på langt nær en milliontedels grad, til den følelsen fra denne ilden og freden som omsvøpte meg i det øyeblikket.

     Mens jeg nøt denne store velsignelsen, snudde Elisabeth seg søvnig mot meg. “Hørte jeg deg le?”

     Jeg lo igjen med en glede som jeg ikke kunne holde tilbake. “Ja, min kjære, du hørte meg le. Jeg føler meg altfor bra til å ikke le.”

     “Ja vel, men kan du le litt mer stille?” spurte hun litt irritert, og rullet over for å sove igjen.

     “OK,” smilte jeg. “Jeg skal le mer stille.” Så lo jeg en stille, himmelsk latter, som jeg siden den gang har kalt den, mens jeg døste inn i den mest fredfulle søvn.

Gå til KAPITTEL ELLEVE

KAPITTEL NI

Hvem er vi egentlig?

     Jeg lukket døren bak meg, og gikk bort til Elisabeth. ”Hva tror du?” spurte jeg.

     “Han er interessant,” sa hun. Jeg kunne se fra lyset i hennes øyne – noe som jeg ikke hadde sett på lang tid – at håpet hadde vendt tilbake.

     “Tror du han er virkelig?” spurte jeg forsiktig.

     ”Jeg er ikke sikker. Det er noe ved ham som virker overbevisende.”

     “Et Skrift om Jesus kommer meg i sinn,” sa jeg, mens jeg ryddet av bordet. “Det lyder slik; Han snakket som en med autoritet, ikke som en av de skriftlærde. Johannes ser ut til å lære bort med en autoritet og kunnskap bak alt det han sier, helt ulikt de lærerne jeg har hørt før.”

     “Det er mer enn det,” la Elisabeth til. “Jeg følte definitivt noe, da han berørte meg. Jeg sverger på at jeg kan reise meg opp.” Hun skjøv seg fremover i stolen. “Ta meg i hånden,” insisterte hun.

     “Du har vel ikke tenkt å prøve å reise deg opp?” sa jeg og gikk mot henne.

     “Jeg føler at jeg kan stå oppreist, dra meg opp,” forlangte hun.

     “Jeg er ikke sikker,” sa jeg og gav henne en ganske slapp hånd.

     Hun grep den og dro. Hennes drag fikk meg til å dra til, helt til hun stod oppreist.

     “Jeg kan ikke tro det!” utbrøt jeg. “Du har ikke kunnet stå oppreist på flere måneder!”

     “Jeg tror jeg kan gå igjen!” erklærte hun mens hun tok et skritt, deretter et til, og så slapp hun hånden min. Etter det, gikk hun langsomt over rommet og hvilte seg mot veggen. Hun glødet som en Olympisk vinner ved målstreken.

     “Det er et mirakel!” ropte jeg.

     “Johannes sa at jeg ville få ekstra krefter i noen dager,” advarte Elisabeth meg. Hun gikk langsomt frem og tilbake over rommet. “Siden dette er midlertidig syns jeg at vi skal gå oss en tur, mens jeg har styrke til det.”

     “Tror du at du greier det?”

     “Det er bare en måte å finne det ut på,” sa hun.”Hente kåpene våre, og la oss puste inn frisk luft.”

     Noen ganger var det ikke mulig å si nei til Elisabeth. For hennes skyld måtte jeg gå med på det. Jeg hentet våre jakker. “Hvorfor er du så bestemt på å gå en tur?” spurte jeg.

     “Det var noe i Johannes stemme idet han skulle dra. Husk hva han sa – noe om at det å spasere kan hjelpe en med å strukturere tankene. Han sa noe om å putte mine tanker og frykten på sin rette plass, slik at de ikke lenger blir destruktive.”

     Elisabeth tok så armen min, og vi gikk ut døren og ned trappene, med en bestemthet og styrke som overrasket meg. Snart gikk vi nedover gaten i et høyere tempo, enn jeg trodde var mulig. “La oss gå mot fjelldølene hvor vi pleide å gå,” foreslo hun med en barnlig stemme.

     Jeg kunne ikke skuffe henne på dette punktet. Vi bodde bare noen få blokker ifra noen vakre fjelldaler som vi ikke hadde kunnet utforske siden hun ble syk. Vi gikk mot den retningen, og til min gledelige overraskelse så det ut til at Elisabeth hadde styrke nok til å fortsette.

     “Det er så godt å være i stand til å gå igjen.” Hun pustet luften dypt inn. “Jeg har aldri følt meg bedre. Selv luften kjennes som om det er fylt med liv.”

     “Tenk på alle de turene vi kunne ha tatt sammen, men ikke tok,” sa jeg. “Du vet, jeg har ikke tenkt på det før nå, men jeg kan forstå nå hvordan en spasertur kan gi oss en pause fra problemene. Bare det å få se på dette stedets skjønnhet! Hvordan kan et menneske være redd eller bekymret, når man går her?”

     “Jeg kan se at Johannes hadde rett,” sa Elisabeth. “For noen år siden, før jeg ble syk og kanskje enda mer etter at jeg ble syk, hadde jeg min oppmerksomhet på mine problemer og min frykt. Selv om det virket som om jeg så ut til å ta det med ro, gnagde fortsatt problemene mine inni meg. Om mitt sinn har trengt en pause, kan jeg nå forstå at det ikke fikk det. Men på den annen side, så virker det som om ditt sinn heller ikke fikk noen hvile.”

     “Man kan ikke alltid se hva som rører seg inni andre, bare ved å se på dem. Eller til og med, selv om man lever sammen med dem,” svarte jeg. “Jeg tror at jeg klarer å holde uønskede tanker og frykt ifra å påvirke meg kontinuerlig. Selv når jeg har dårlig tid eller er under sterkt press, setter jeg av tid i perioder, for å holde styr på mine tanker og følelser. Jeg undertrykker dem ikke, det er mer som om de er i en slags dvale.”

     Da var det som om et lys brått ble skrudd på inni hodet mitt. “Det er kanskje mer presist å si at det er som om jeg har skapt et sted for dem, og putter de der. Det er vel omtrent sånn som Johannes uttrykte det, ikke sant?”

     “Jo,” nikket hun. “Han sa noe om å sende våre tanker og frykt på dets rette plass. Det er litt som det jeg føler nå, som om mine uønskede tanker og frykt er lagret bak noen lukkede dører et sted. Akkurat nå mens vi spaserer gjennom disse vakre dalene, har de ingen makt over meg. Dette er første gang siden jeg ble syk, at jeg føler det på denne måten.”

     “Kanskje dette betyr at du er helbredet,” sa jeg håpefullt. Det var for godt til å være sant, men mirakler kan skje.

     “Jeg vet ikke, Johannes sa at jeg ville få fornyet styrke i noen dager. Det er som om en annen vilje er plassert ved siden av min egen, og holder disse symbolske dørene lukket, og gir meg trygghet for en tid. Han sa jeg kunne helbredes hvis vi løste dette quiz – programmet hans seriøst. Du sa noe om å sette viktigheten av spørsmålet på sin rette plass. Si meg de eksakte ordene igjen.” Vi satte oss ned på noen steiner for å hvile.

     “Det var ikke bare HVEM ER JEG? men HVEM ELLER HVA ER JEG?”

     “Og hva var det svaret du gav ham, som han sa ikke var korrekt?” spurte Elisabeth.

     “Han sa ikke direkte at det ikke var korrekt. Han bare antydet at mitt svar ikke betydde noe som helst. Antagelig er det svarets kjerne jeg må komme opp med.”

     “Gi meg de svarene du gav ham og som ikke var riktige.”

     “Først, så sa jeg at jeg var et menneske.”

     “Vel, noen ganger når jeg ser kontoret ditt, så tviler jeg litt på det,” smilte hun.

     ”Du føler deg virkelig bedre, gjør du ikke?” bemerket jeg humoristisk.

     “Hva mer sa du?”

     “Jeg sa at vi var Ånd, en Sjel, en Guds sønn. Ingenting av dette var svaret.”

     “Ja vel. Man skulle tro at vår essens ville være en type ånd eller noe spirituelt. Hvorfor sa han at det ikke var riktig svar?”

     “Han sa, at det å si at jeg er Ånd ikke betyr noe som helst. Han bad meg definere ordet Ånd, og jeg klarte ikke å si noe intelligent.”

     “Så han vil at du skal si noe definitivt om det du er, og hvis du ikke vet hva Ånd er, betyr det ingenting å si at du er Ånd?”

     “Jeg tror det er noe sånt,” svarte jeg.

     “Har du tenkt noe mere på hvem eller hva du er?”

     “Ja, litt.”

     “Hva har du kommet på?”

     “Ikke stort. Hva med deg? Kan du komme på et eller annet?”

     “Vel. Jeg synes alltid det er bra å skrangle av meg hva enn som kommer. Jeg lager en liste, og ser om det gir noen mening.”

     ”Jeg har skranglet av på min liste så langt det lar seg gjøre,” sa jeg. “La oss gå igjennom din liste, og se på det fra en kvinnes synspunkt.”

     “Smart mann. Gir det videre til en kvinne når han har kommet til et dødpunkt.”

     “OK. La oss se hva du har.”

     “HVEM ELLER HVA ER JEG? La oss se.” Elisabeth reiste seg og vi begynte å bevege oss igjen. “I tillegg til alt det du har nevnt, kan jeg legge til at jeg er mine tanker og mine følelser, min personlighet… Jeg er det jeg ser ut som. Jeg er kvinne. Visste du at mange kvinner definerer seg selv med hvem de er, ut ifra sitt hjem? At hjemmet er en forlengelse av dem selv?”

     “Jeg tror du har nevnt det for meg. Din liste virker like sannsynlig som min. Allikevel føler jeg ikke at vi har svaret. La oss skrive ned våre tanker når vi kommer hjem så skal jeg presentere dem for Johannes i vår neste leksjon.”

     “Jeg tror det er det eneste å gjøre.”

     “Det er en ting til jeg tror jeg vil gjøre.”

     “Og hva er det?” spurte hun.

     “Jeg skal ha frokost med Wayne i morgen. Han har vært en god venn i mange år, og han er amatørfilosof. Jeg tror jeg vil stille ham spørsmålet.”

     Elisabeth kastet et nervøst blikk på meg. “Sa du ikke at Johannes bad deg om ikke å fortelle dette til noen enda?”

     “Han sa at jeg ikke måtte fortelle noen om ham. Han la ingen restriksjon på hvordan jeg kommer opp med svarene.”

     “Ja vel, men ikke gjør noe som kan ødelegge dette,” sa hun og klemte armen min. “Han sa at om vi mestret de tre første prinsippene, så ville jeg bli helbredet.”

     “Johannes sa at jeg skulle lytte til de eksakte ord, og hans eksakte ord forbød meg ikke fra å utforske spørsmålet med Wayne.”

     “Vi har jo ikke gjort det så bra hittil. Kanskje Wayne kan gi oss en idé eller to.”

     Neste morgen møtte jeg Wayne på vår favorittkafé. Wayne var en gammel venn av meg, i nesten samme alder som meg, som hadde sitt eget firma. Han drev et firma som drev med hagestell og gartnerarbeid, som innebar litt av alt for kundene. Han fjernet røtter og trær, ugress og skadedyr, klippet og trimmet hekker og gressplener, og så videre. Han så ut som en vanlig hjemmekjær fyr og hadde vanligvis på seg en cowboyhatt. Man skulle aldri tro, når man så ham, at han brukte mange timer med å tenke på meningen med livet. Wayne gledet seg alltid stort til våre frokoststunder. Vi møttes minst en gang i uken, for å snakke om filosofi, religion, den Nye Tidsalder, politikk og meningen med livet og hva enn samtalen dreie seg inn på rundt disse temaene. Denne morgenen håpet jeg at han kom til å være i sitt beste filosofiske hjørne.

     “Hvordan har uken din vært?” spurte jeg ham mens servitrisen satte oss ved et bord.

     “Det ønsker du ikke å vite,” sa han med et lidende uttrykk i ansiktet.

     Selv om Wayne var en stor filosof, hadde han ikke lært det kunststykket i det å foredle sin intelligens til det punkt å kunne drive sitt firma uten større problemer. Det virket som om hver gang vi møttes, så hadde han en skrekkhistorie om en eller annen kostbar affære, som en av hans ansatte hadde forårsaket. For noen måneder tilbake hadde en av dem stukket av med verktøy til en verdi av nærmere 10. 000 dollars, og det hadde skjedd bare noen dager etter at Wayne hadde kausjonert for ham og fått ham ut av fengselet. For bare en uke siden, hadde en av dem dukket opp på hans dørterskel med sin kone og barn, fordi de var blitt kastet ut av hjemmet sitt. Grunnen til det? Han hadde brukt opp husleiepengene på dop. Wayne var helt fra seg for den saken der.

     Jeg var alltid nysgjerrig på hva som hadde skjedd siden sist. Selv om jeg følte med min gode venn, over at han hadde så mange problemer med firmaet sitt, kunne jeg ikke bare la det slippe forbi.

     “OK Wayne. Fyr løs.”

     “Jeg tegnet et diagram til Skip – et kart over plenen, slik at det ikke skulle oppstå noen misforståelser. Sist gang sa han at jeg ikke hadde vært tydelig nok, så denne gangen tegnet jeg et helsikes kart!” Wayne nærmest spyttet det ut.

     “Var ikke Skip han som fjernet et feil tre hos noen vanskelige kunder?” spurte jeg.

     “Jepp, han lovte at dette ikke skulle skje igjen, så sant jeg var tydelig med ham. Så derfor tegnet jeg et diagram over plenen, med et X som markerte stedet der hvor bjørketreet stod. Instruksjonen var enkel nok. Å ta ut det bjørketreet som stod på det stedet som var merket med en X.”

     “Og han tok et tre som stod et annet sted?” gjettet jeg.

     Wayne ristet på hodet, og bet tennene sammen.

     “Den forbaskede idioten… han tok bjørketreet fra hagens østside, og ikke fra vestsiden der jeg hadde satt X-en.”

     “Så det var bjørketre på begge sider av hagen?”

     “Ja, men jeg hadde merket X-en på vestsiden.”

     “Hvis ditt diagram ikke var tydelig nok markert, så kanskje han så opp ned på kartet, og trodde at øst var vest.” Gamle gode Wayne ble aldri sint når jeg analyserte problemene hans, slik som Elisabeth av og til blir.

     “Det er det han påstår, men bare en idiot ville ha lest kartet på den måten. Jeg hadde jo markert rosebuskene på vestsiden, ved det riktige treet. Det var bare én av flere grunner som skulle gjort at han hadde valgt riktig tre.”

     Jeg tenkte ved meg selv at jeg kunne ha kommet til å lese kartet opp ned, om jeg hadde vært en ansatt., men min venn var irritert nok som det var, om jeg ikke skulle hive mere ved på bålet. “Hva har da eieren tenkt å gjøre?” spurte jeg.

     “Vi måtte dra tilbake og fjerne det riktige treet helt gratis, og plante tre nye trær. Men han er fortsatt ikke fornøyd. Han truer med å gå rettens vei. Men jeg tror bare at han driver med pengeutpressing, for alt det er verdt. Sist gang jeg snakket med ham, sa han at hvis vi trimmet plenen hans gratis i et helt år, ville han kanskje ikke gå til rettssak. Jeg hadde god lyst til å be ham dra et visst sted, men jeg regner med at vi ender opp med å klippe gresset hans. Den pokkers Skip! Skulle tro at en mann skulle kunne klare å lese et kart.”

     “Kanskje du neste gang burde vise ham det riktige treet,” foreslo jeg forsiktig.

     “Jeg har ikke tid til å leie alles hender,” sa Wayne mens han ristet på hodet.

     “Da må du i det minste markere øst, vest, nord og sør, på dine diagrammer.”

     “Helvete heller, det ville ikke forandret på noe. Noen av dem vet jo ikke forskjellen på hva som er opp eller ned, for ikke å snakke om hvor vest ligger.”

   Wayne tok en stor gulp med vann. Denne samtalen så ut til å ende opp slik den gjorde hver uke. Wayne hadde store problemer med en av sine ansatte, og det var ingen måte å forhindre det på, og det var ingen måte å hindre at det ikke skulle skje igjen. Jeg var glad for at jeg ikke spurte ham til råds om forretninger. Om filosofi, ja. Der var Wayne så dyktig som noen jeg kunne komme på. Forretninger så det ikke ut som han hadde talent for. Uansett beundret jeg ham for å fortsette med det, på tross av all motgang. Selv om det virket som om han i det siste hadde begynt å bli mer fornuftig i den virkelige verden.

     “Jeg har et filosofisk spørsmål til deg,” sa jeg og skiftet tema.

     “Alt som kan få tankene mine på noe annet enn mine karer,” sa han.“Jeg sa jo til deg at jeg ikke ville snakke om problemene mine.”

     “OK. Dette er situasjonen.” Jeg lente meg fremover og spurte i en lavere tone, slik at det ikke skulle høres av andre. “La oss si at du får en visjon, og at Gud åpenbarer seg for deg.”

     “Hvordan ser Han eller Hun ut?” spurte Wayne med et selvtilfreds smil.

     “Det spiller ingen rolle. Bare forestill deg at Gud viser seg for deg, og tilbyr deg en avtale.”

     “Hva slags avtale?” Wayne så ut til å skifte sin oppmerksomhet fra sine problemer over til sitt filosofiske hjørne.

     Jeg tenkte meg godt om. Jeg kunne ikke fortelle ham om Johannes. “La oss si at Gud sier, at om du kan svare på et enkelt spørsmål vil Han oppfylle tre ønsker.”

     “Jeg kunne trengt tre ønsker. Jeg vil gjøre et forsøk. Hvorfor ikke? Hva er spørsmålet?”

     “Dette er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Men nå skal du høre,– dette er det som ikke er svaret. Det er ikke et menneske, ikke en Guds sønn, ånd eller sjel. Så hvis Gud sier at ingen av disse vanlige svarene er korrekte, hva kan det da være?”

     “Dette var en uvanlig linje med spørsmål fra deg,” sa Wayne, og så mistenkelig på meg.”Er du sikker på at du ikke har fått et slag i hodet og sett Den Allmektige?”

     “Nei nei, ikke noe sånt.” Jeg prøvde å lyde nonchalant, men jeg visste ikke om Wayne gjettet seg til at noe var på ferde. “Jeg har bare gjort meg en del tanker og jeg vil ha ditt oppriktige svar. Hvordan ville du ha svart på det spørsmålet?”

     “OK, jeg skal spille med. Ikke en Guds sønn, ikke et menneske, ikke Ånd, og ikke sjel. Vel, – Jesus sa noe interessant om hva vi er, som ikke er innenfor noen av disse kategoriene.”

     “Det kan være til hjelp. Hva sa han?”

     “Han sa at vi er guder.”

     “Det høres ut som Mormonenes læresetninger.” Jeg hadde studert ganske mye om forkjellige, religiøse læresetninger og det hadde Wayne også.

     “Mormonene har en flik i den retningen, ja. I tillegg til dem, er det billioner av andre mennesker på jorden med en slags tro på at mennesket er en form for Gud. De fleste kristne mener at dette er en kjettersk doktrine, forresten.”

     “Det du nå sier til meg er at Jesus faktisk sa det i Bibelen? Hva er de eksakte ordene?”

     Wayne tok en slurk kaffe og lente seg fremover. “Jeg husker tydelig de tre ordene Han sa. Det var Dere er guder.”

     “Jesus kalte oss for guder?” spurte jeg med dempet stemme. “Jeg husker at Bibelen kaller oss sønner av Gud, men guder? Husker du hvor i Skriften dette står?”

     “Jeg er ganske sikker på at det står i Johannes-evangeliet.”

     “Johannes?” Jeg snublet i ordene og sølte noen dråper kaffe på fanget mitt.

     “Forsiktig nå,” gliste Wayne. “Er du sikker på ar du ikke har hatt en visjon eller noe lignende? Du ser blek ut.” Han studerte ansiktet mitt nøye.

     “I det siste har jeg ikke vært sikker på noe som helst,” sa jeg spakt.“Mener du virkelig at Jesus sa det i Johannes – evangeliet?”

     “Som jeg sa, det er jeg ganske sikker på. Selveste Johannes den Elskede skrev dette ned. Han var den absolutt beste av Det Nye Testamentets forfattere, likevel må du huske på at de fleste kristne ikke tror at han virkelig fortalte oss at vi er guder.”

     “Men hva tror du? Tror du at vi er guder?”

     “Prøv å se det på denne måten,” sa Wayne. “Gud skal liksom være allestedsnærværende, ikke sant?”

     “Det er det de sier.”

     “Og du okkuperer noe av den plassen eller det rommet som kalles Altet, gjør du ikke?”

     “Ja visst.”

     “Er Gud da i det rom du opptar?”

     “Hvis Han er overalt, så er svaret ja.”

     “Da betyr det at Gud er i deg.”

     “Igjen, ja.”

     “Kan Gud kan være i ditt hjerte, i din hjerne, leveren, og til og med i dine celler?”

     “Vel, de er alle en del av Altet. Hvis Gud er allestedsnærværende, så regner jeg med at Han da også vil være i hvert eneste atom i min kropp.” Jeg begynte å smittes av Waynes tankegang.

     “Hvis Gud er i hvert eneste atom i din kropp, så er du skapt som Gud. Da vil det si, at du er Gud. Hvis det er deg tvers igjennom, så er det deg.”

     ”Ja vel, så du tror at det er slik det er? Tror du virkelig at vi er Guder?”

     “Pokker heller, – jeg vet ikke,” sa Wayne, og lente seg tilbake i stolen.“ Jeg er ikke engang hundre prosent sikker på at det finnes en Gud. Av og til er jeg ikke engang sikker på at jeg er her på jorden. Kanskje alt dette bare er en stor drøm, og når vi våkner opp så er vi på et sted som det kan være en mening i. Eller enda bedre. Kanskje vi våkner på en sydhavsøy full av nydelige damer som tar seg av alle våre behov.” Wayne flirte av denne tanken. Stakkars fyr, han hadde ikke hatt en kjæreste på lang tid.

     “En veldig interessant tanke. Dog er det den Skriften du nevnte som interesserte meg mest. Jeg skal se på det når jeg kommer hjem,” sa jeg opprømt. “Jeg husker vagt at jeg har lest det, men ikke i den sammenhengen at vi faktisk kan være guder.” Jeg kunne ikke vente med å komme meg hjem!

     “Men ikke ta det så alvorlig at du forventer at jeg skal tilbe deg,” smilte Wayne.

     Jeg avsluttet samtalen raskt, og skyndte meg hjemover. Jeg begynte å bla opp på Johannes – evangeliet, og fant til slutt Skriften, på kapittel ti:

     Johannes 10:34 Jesus svarte: “Står det ikke skrevet i deres egen lov, Jeg har sagt, Dere er guder?

     Johannes10:35 De som Guds Ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft.

     Johannes 10:36 Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa, Jeg er Guds Sønn?”

    Etter å ha forsket litt på dette, gikk det opp for meg at “loven” som Jesus nevnte, var i Salmenes Bok. Det virket som om Jesus sa, at de som mottok Guds lover eller Den Hellige Skrift ble kalt for guder. Kanskje… bare kanskje var dette svaret. Vi er mer enn mennesker. Vi er guder. Jeg må allikevel innrømme, at det virket merkelig å tenke på seg selv som en gud. Selv om det svaret som Johannes ønsket tydeligvis ikke var av en type søndagsskole – formel.

     Jeg tok Bibelen med meg og fant Elisabeth i stuen. “Elskede, jeg tror jeg har funnet svaret.”

     Hun så opp. “Ikke fortell meg at Wayne kom på noe for deg?”

     “Faktisk så gjorde han det. Det er litt utenom allfarvei, men det kan godt være at det er det vi søker etter.”

     “Ok. Bare si det.”

     “Vi er guder!” erklærte jeg. Jeg kunne knapt holde tilbake min sinnsbevegelse.

     Hun virket ikke imponert. “Wayne kunne ha kommet på noe slikt,” sa hun og vendte blikket tilbake til boken hun hadde liggende på fanget.

     “Wayne har ikke tenkt ut dette selv. Se her, ta en titt i Bibelen.” Jeg gikk bort til henne. “Jesus sa det. Hvis Jesus sa det, da må det være dette vi er.”

     “La meg få lese det selv,” sa Elisabeth og tok Bibelen ut av hendene mine. Hun leste hele kapittelet.

     “Jeg husker denne Skriften,” sa hun etter en stund. “Jeg hadde et argument med en Mormoner engang, og han siterte dette og fortalte at vårt mål var å bli guder. Jeg ble ganske oppskaket, og ringte opp til radiostasjonen “Bibelsvar – mannen.”

     “Hva sa han?” spurte jeg nysgjerrig. Jeg ante ikke at hun ringte til radiostasjoner angående filosofiske spørsmål.

     “Han sa at vi mistolker Skriften. At den opprinnelige Salmenes Bok, gjorde narr av mennesket på grunn av deres skrøpelighet. Det er litt som at en person undertrykker en annen ved å si, Du tror du virkelig er noe du? Den personen synes i virkeligheten ikke noe særlig om vedkommende. Han driver kun ap med ham.”

     “Altså, denne Skriften ble forklart med den ideen at Gud bare gjør narr av oss?”

     “Det er stort sett hva de fleste menneskene jeg har snakket med, synes å tenke.”

     “La meg få den Bibelen igjen,” sa jeg. Jeg leste nøye i Salmenes Bok åttito, og i Johannes-evangeliet, kapittel ti. “Jeg vet ikke. Jeg har nå lest nøye igjennom det, og jeg tror Jesus virkelig sier at vi er guder. ”Bare se her,” sa jeg og knelte ned ved siden av henne.”Han forklarte det som et forsvar, for å ha sagt at Han var Guds Sønn. Med andre ord, hvis de som mottok Guds Lover var guder, hvorfor lage sånt oppstyr av Jesu erklæring om at Han er Guds Sønn?”

     Elisabeth så opp, og smilte til meg. “Du er vel klar over det, er du ikke? At det bare er én måte å finne det ut på.”

     Da demret det for meg. “Ja. Ja,” sa jeg.” Vi kan spørre en mann som kjente Jesus personlig. Ja, faktisk så er det han som skrev evangeliet!” Jeg lo. Dette var helt uvirkelig!

     “Han jobber sikkert med sin klokkeringing akkurat nå,” sa Elisabeth.”Hvorfor drar du ikke dit og spør ham?”

Gå til KAPITTEL TI

KAPITTEL ÅTTE

Svaret

     Johannes pustet inn, lente seg bakover i stolen sin og sa: “Forresten, dette er faktisk den beste laksen jeg har spist på tusen år, og god vin også. Det minner meg om noen gode tyske på 30-tallet. Jeg setter stor pris på gjestfriheten.”

     Jeg strålte opp. “Takk! Det betyr mye når det kommer fra deg.”    

     “Og nå tilbake til spørsmålet,” sa Johannes.”Spørsmålet som Elisabeth har stilt, er som regel ikke av særlig stor betydning for et menneske som er frisk, aktiv og seiler glatt gjennom livet, men før eller siden vil hver sjel i sin utvikling, komme i en slags livskrise eller ha et problem. De vil se opp til himmelen mot et Usynlig Vesen, og kreve: Hvorfor meg, Gud??? Eller det kan være, Hvorfor min kone? eller Hvorfor mitt barn? Hvorfor mine foreldre? Han vil vite hvorfor denne smerten rammer ham, og ikke andre som ser ut til å virkelig fortjene det. Han får høre at Gud er kjærlighet – men hvis Gud er kjærlighet, hvordan kan Han da tillate dette?”

     Johannes stoppet litt, og så fortsatte han: “Hvis, og om dere fullfører de 36 prinsippene, vil svaret på dette stå veldig klart i deres sinn. Som et eksempel, når dere forstår Hvem eller Hva Gud Er, vil det være til stor hjelp, men her og nå skal vi kun holde oss til utgangspunktet.”

     “Det finnes store sannheter som er skjult i denne verdens ordspråk. Har dere for eksempel hørt uttrykket uten smerte ingen fremdrift?”

     Vi nikket samtidig.

     “Dette uttrykket er like sant som den Hellige Skrift. Tror dere, at det har eksistert en Olympisk Mester som har nådd dit han har, uten å ha måttet oppleve en god del smerte? Hva med en suksessfull forretningsmann, en oppfinner, eller en stor skuespiller? De har alle måttet gå gjennom smertefulle opplevelser eller gjøre smertefulle offer, men til sist så vendte smerten seg til vinning.

     “Det interessante poenget her, er at disse suksessfulle individene selv gikk inn i dette frivillig, nettopp fordi de hadde troen på at det ville resultere i vinning. Løperen presser kroppen sin til det ytterste, fordi han har tro på at det vil resultere i en sterkere kropp, og til slutt gleden ved å ha fullført, og seieren.

     “La oss forestille oss at deler av din kropp hadde sin egen bevissthet og liv. Se på dine lunger som ett vesen, ditt hjerte som et annet, og videre dine muskler og din hjerne, som et fjerde vesen. Du er hele personen, og er i besittelse av den generelle, endelige avgjørelsen, om hva som er det beste for helheten. La oss tenke oss at hjernen vil lese en bok, og musklene vil sove fordi de er slitne, lungene vil ha frisk luft, og hjertet vil ha romantikk. Problemet er at de kan ikke gjøre alle disse tingene – de kan bare gjøre én av dem. Hvem får da avgjøre? Hvis hjernen får bestemme hele tiden, så vil kroppen tilbringe all sin tid med å lese, og vil aldri få frisk luft til lungene. Hvis hjertet i all sin fritid tvinger kroppen til romantikk, da ville hjernen kjedet seg til døde. Det er en fordel at avgjørelsen er overlatt til deg – at det er hele mennesket som styrer kroppen. Du tar avgjørelsen for kroppen ved å ta helheten med i betraktning. Dine valg er kanskje ikke perfekte, men de er bedre med hensyn til helheten, enn om makten kun hadde blitt overført til bare én av delene.”

     “Så det du sier er, at jeg er en del av en større helhet, og at denne større helhet får meg til å lide, for en større hensikt av noe som er større enn meg selv?” spurte Elisabeth.

     “Det er en del av svaret,” nikket Johannes.“ For å visualisere det tydeligere, så la oss anta at du har bestemt deg for å bli en av elitene som langdistanseløper. Når du først begynner treningen, så vil ingen av disse fire livene jeg nevnte være noe særlig glade. Under løpingen vil hjernen ha for mye blod som pumper gjennom seg, og gjøre det umulig å tenke. Lungene vil føle det som om de er i brann, og kan komme til å eksplodere. Musklene vil smerte og føles som om de ikke kan klare mer, og hjertet vil pumpe som en gal, og tro at det gjennomgår tortur. Alle disse mindre livene skriker ut dette spørsmålet, Hvorfor skjer dette oss? Hva er meningen med det hele?

     ”Men så, flere måneder senere – kommer den tid, da kroppen er i perfekt form og er klar for å konkurrere. Hva føler disse små livene nå om å bli dyttet rundt? Hjernen merker at det får mer oksygen, og tenker og fungerer mye bedre. Lungene er lykkelige for at de bare trenger å puste halve frekvensen enn det de vanligvis gjorde, og at det har blitt lettere å puste. Musklene merker seg at kroppens tyngde er blitt adskillig lettere, og ikke lenger trenger så mye hvile. Og til sist, så vil hjertet – akkurat som lungene, virke som om det kan hvile mer og ikke trenger å banke så mye og med den innsatsen som det pleide. På slutten, tenker de alle samme tanke; Vi har vært gjennom mye smerte, og vi likte det ikke mens det stod på, men nå virker livet enklere, større, og mer lønnsomt.”

     “Og nå,” fortsatte Johannes, og flyttet stolen nærmere inntil bordet, “skal vi flytte denne analogien nærmere hjem. Det kan virke for oss at vi er den høyeste livsform i Universet, og at det vi foretar oss kun påvirker oss selv, men det gjør det ikke. Hver av oss har usynlige bånd til familie og venner, til byen og kommunen de lever i, og alle andre liv på denne planeten, og videre ut i Universet. Dette er alle varierte, høyere livsformer, som vi også tar del i og som blir påvirket. Vi er knyttet til alle disse andre eksistensene gjennom Den Hellige ånd, som er den siste dommer av årsaker som vil bringes til spillet, og som vil gagne helheten.”

     Elisabeth rullet seg bakover og bort fra bordet. ”Det du sier til meg, er at Guds ånd har bestemt seg for å gjøre meg syk, for at det på en måte skal gagne helheten?” spurte Elisabeth sint. “Jeg tror ikke min sykdom er velgjørende for noen eller noe. Egentlig så hindrer den meg i å gjøre mange gode ting, som jeg alltid har ønsket å gjøre.” Hun så ut som om hun ville forlate rommet.

     “Det kan nok virke slik,” bemerket Johannes forsiktig og tålmodig. “Men med større innsikt, så må du innse at det er to av dere her, som går igjennom en smertefull erfaring. På flere måter, lider din mann mer enn deg. Når en man elsker lider gjennom noe som virker meningsløst, og en ikke kan gjøre noe med det, så er det en smertefull hjelpeløshet. Jeg var selv i Josefs situasjon for lenge siden.”

     Etter en lang stillhet, sukket Elisabeth med tårer i øynene. “Du har sikkert rett. Han må også jobbe mye hardere enn han pleide, for å kunne ta hånd om alt. Og nå må han i tillegg til det gjøre alt husarbeidet. Tro meg, det er bevis på at han elsker meg. I tillegg så legger jeg stein til byrden ved å klage så mye…”

      “Du klager ikke så mye når du er syk, som andre gjør når de er friske,” forsikret jeg henne.

     “I grunnen, så passer analogien hittil, bedre på Josef enn på deg,” sa Johannes. “Akkurat som historien om de fire små livene, befinner Josef seg uten å ha noen skyld i det, gift med en person med en uhelbredelig sykdom. Han er akkurat som alle oss andre, mer eller mindre. Vi befinner oss i en situasjon som vi har liten, eller ingen som helst makt i å skape selv, og når vi kommer i den situasjonen, så må vi bare forholde oss til det så godt vi kan. Akkurat som hjernen, måtte han oppgi givende studier. Som lungene, måtte han jobbe mer for å tilføre oksygen eller penger for å få alt til å flyte lettere. Akkurat som musklene, måtte han være mer aktiv og ta på seg større byrder. Slik som hjertet, måtte han sette romantikken helt vekk, og konsentrere seg helt om forholdene i livet, ved å pumpe hardere for at livsenergien kunne sirkulere mellom dere begge. Senere, på samme måte som de fire små livene, vil Josef merke at han har mer frihet, kraft og styrke enn noensinne før.”

     “Alt dette er veldig interessant,” sa Elisabeth, og ristet på hodet. “Men jeg er fortsatt helt i mørket, om hvorfor jeg må lide med denne sykdommen. Ikke fortell meg at det er for at min mann skal få en større opplevelse.”

     “Absolutt ikke,” svarte Johannes. “Men det kan godt være en del av grunnen til at Ånden sendte deg en ladning av energi, som resulterte i at Josef forelsket seg i deg, og giftet seg med deg, men fordelene av din sykdom, for Josef, er bare fordeler vi får med oss på livets vei. Det vil si, hvis vi håndterer situasjonen korrekt, når den dukker opp.”

     “Du har hele tiden gått rundt spørsmålet mitt, men har fortsatt ikke svart meg. Hvorfor kan du ikke bare si det? Bare komme med det?” tryglet Elisabeth. Stemmen hennes skalv.

     Johannes så Elisabeth inn i øynene, og svarte varsomt. ”Når du står overfor en sann, spirituell lærer, verdt sitt embete, så vil han sjelden gi deg et svar umiddelbart. I stedet vil han sirkle rundt utgangspunktet, selve hovedtanken. Når da svaret til slutt åpenbares, så vil det bli forstått. Det er dette jeg er i ferd med å gjøre. Hvorfor rammer vonde ting, slik som din sykdom, gode mennesker?”

     “Som jeg har nevnt for deg før, så er du en del av en større helhet som er forenet med Den Hellige Ånd. Hvert menneske i sine individuelle liv, har en større lærdom han er ment å lære. En mulighet eller et talent som han skal utvikle, og en kvalitet han er ment å utvikle. Denne triangelen av lærdom er aldri lett, og er alltid en kamp. For eksempel; hvis en person er født med et naturlig talent for å spille piano, så ville lærdommen generelt sett vært direkte forbundet med dette. Fordi, på det indre plan er dette allerede mestret. I stedet ville pianoet kunne blitt en distraksjon til å friste ham vekk fra sin lekse, som kan ligge i en helt annen retning. Som for eksempel kunne vært, tung konstruksjon. Hvis han drives av sin sjel til å bli en berømt musiker, så kan leksen være forbundet med selve berømmelsen, og ikke nødvendigvis hans talent.”

     Elisabeth avbrøt her. “Helt siden jeg var ung har jeg hatt et talent for tegning. Jeg tok aldri noen utdannelse i det, likevel kunne jeg tegne nærmest alt mulig, og det så virkelig bra ut. Akkurat da jeg begynte å tenke at jeg skulle utvikle dette talentet for fullt, fikk jeg denne sykdommen. Nå skjelver hendene mine altfor mye til å kunne tegne.”

     “Dette talentet som du hadde naturlig i deg, var din fristelse og den ville også ha ledet deg vekk fra ditt virkelige kall til å forbedre deg selv, å være mer til nytte for helheten, og å bli et helere menneske – et hellig menneske.”

     “Men hva er det jeg skal lære?” spurte Elisabeth.

     Johannes svarte.“Som jeg sa, det som du egentlig er ment å lære, er noe som du vanligvis ikke er særlig flink til. Noe som du helt naturlig stritter imot, til en viss grad. Når graden av motvilje blir for stor, og du hverken ser eller hører det budskapet som Ånden sender til deg, så må budskapet sendes med mer styrke. Hvis det igjen møter på motstand, kan du komme til å rammes av en livstruende sykdom som den du har, som tvinger deg til å se oppover og rope ut Hvorfor meg Gud?”

     “Jeg har gjort det før,” sa Elisabeth. “Men hva er det jeg stritter imot?”

     “Tenk deg om,” foreslo Johannes. “Tenk på situasjoner som du kanskje ikke liker og som ser ut til å gjenta seg. Situasjoner, som tvinger deg til å gjøre eller å jobbe med noe som du helst ikke ønsker å jobbe med.”

     Jeg grep ordet. “Jeg vet hva min er, for jeg har alltid likt å gjøre kreative ting. Spesielt det å skrive alle mulige slags skrifttyper. Så ender jeg alltid opp i situasjoner, hvor jeg ikke har tid for kreative gjøremål, og til slutt ender jeg opp med å gjøre noe innenfor salg og forretninger, for å kunne tjene de pengene jeg trenger. Jeg pleide å hate salg og handel, men nå har jeg begynt å bli god på det. Nå verdsetter jeg salgstalent like mye, – eller mer enn jeg gjør, som kunstner.”

     “Og derfor er du frisk,” sa Johannes. “Du gav deg etter hvert over til de kreftene som dyttet deg fremover til din lekse, og derfor gjør du fremskritt. Så lenge du gjør fremskritt, trenger ikke din sjel å sende deg stor smerte for å få deg fremover.”

     “Men hva er det da Elisabeth unngår?” spurte jeg igjen.

     “Hun må gå gjennom sine livserfaringer, og se innover i seg selv. Berøre det området med den stille, indre stemmen. Finne ut hva hun har unnlatt å gjøre, og så gjøre det.”

     “Hvordan kan jeg vite når jeg har funnet det?” spurte Elisabeth.

      “Det vil føles veldig godt og veldig riktig, når du til slutt gir deg hen til det,” sa Johannes.

     “Men hva er leksen i hennes sykdom?” maste jeg.

     “All sykdom er en lærer,” sa Johannes. “Du må se på selve sykdommen. Se hvor den er lokalisert og effekten den har, for å kunne fravriste den dets lekse. For eksempel; en hjertesykdom prøver kan hende, å lære oss noe som er relatert til hjertet, eller forbundet med hjertet. Hjertet er setet for spirituell kjærlighet. Hvis tiden har kommet til deg, for å finne ut om verdien i det å uttrykke kjærlighet, – som ligger en oktav høyere enn lidenskapelig kjærlighet – men du stritter imot, så vil hjertet bli svakt. Det er en beskjed til deg om at ditt kjærlighetsuttrykk er svakere enn det den burde være.”

      “Men jeg har noen venner med hjerteproblemer, og de virker som ganske greie folk,” utbrøt Elisabeth, “og på den annen side, så har jeg kjent noen grusomme mennesker som virker som om de ikke vet hva kjærlighet er i det hele tatt, men de har allikevel friske hjerter. Hvordan kan du forklare det?”

     “De fryktelige menneskene du nevner, er enda ikke i stand til å lære om spirituell kjærlighet. Så deres sjel gjør ikke engang et forsøk på å lære dem det, ved å gi dem lidelse i den retningen. Kanskje den forferdelige personen trenger å begynne med en lettere lekse. Kanskje skal han bare lære verdien av å gi og motta ømhet. Kanskje han går igjennom voldsom smerte og avvisning, fordi han ikke får ømhet fra noen. Det kan hende at denne avvisningen er i ferd med å drive ham fra forstanden, til han til slutt gir etter. For ham er dette et stort skritt. Mens vi andre vil undre oss over hvordan noen i det hele tatt kan ha et problem med dette.”

     ”Hva er da kreftens lekse?” spurte jeg med økende interesse.

    “Åh, kreft,” sa Johannes. “Mange store sjeler har dødd av det. En av de mest smertefulle lærere. Alle sykdommer faller inn i to kategorier. Det første er en unormal opphopning av blod eller væske. Det skjer ved at man holder inne med for mye som blir undertrykt, eller fornektelse. Den andre er inflammasjon. Det forårsakes ved at man ikke holder nok tilbake, og at det slippes ut mer energi enn det du tar inn. Kreft utvikler seg gjennom undertrykking. Personen holder tilbake, eller holder tilbake energi eller følelser som trenger å bli forløst, og når man holder det igjen, skaper dette en vekst som er symbolsk for det undertrykte ønsket eller følelsen.”

     “La oss anta at du ser på deg selv som en vennlig person, og du kommer i kontakt med et grovt individ som sårer deg. Du har tre valg. Det ene, er at du kan gjengjelde det. Du kan velge å såre vedkommendes følelser direkte tilbake; det andre er, at du kan forløse dine sårede følelser, ved å fortelle det mennesket hvordan han eller hun har fått deg til å føle deg; eller det tredje alternativet som er, at du kan være den vennlige personen og unngå konflikt, ved å late som om alt er OK.”

     “Det tredje alternativet, som mange velger, er det absolutt verste valget. For det første, så oppmuntrer man den bryske personen til å fortsette sin atferd. Det andre er at det blir et bedrag som sannhetens Ånd ikke vil tillate å forbli for all tid i en sjels utvikling. Mennesker tror at den mest utbredte løgnen er Sjekken er sendt. Men i virkeligheten så er det i kommunikasjonen som sier:

Jeg har det bra. Du såret meg ikke, – som er den største løgn av alle.

     “Unge sjeler tillates å lyve, og slippe unna med det. Akkurat som barn, slipper de unna med enkelte ting på grunn av deres mangel på forståelse, men når en person har nådd et visst stadiet i sin utvikling, er ikke denne store løgnen lenger tolerert, og leksen må læres.

     “Årsaken til kreft er undertrykkelse. Sårede følelser, som jeg nevnte, er også en stor årsak og fornektelse av følelser er en annen. Mangel på seksuell tilfredsstillelse, grunnet mangel på kommunikasjon eller skyldfølelse, er enda en annen årsak til kreft. Alle årsakene har å gjøre med diverse former av å bedra seg selv, selvbedrag.”

     “Du sirkulerer igjen rundt spørsmålet,” sa Elisabeth. “Jeg kan se at denne læringsmetoden virkelig har den effekt å stimulere interesse. Nå er jeg mere nysgjerrig enn noen gang på hva du har å si om min sykdom.”

     “Det er som det skal være,” smilte Johannes. “Alle sykdommer har både fysiske og spirituelle ingredienser som påvirker problemet. Som et eksempel, så tror folk at kontakt med forskjellige bakterier utløser enkelte sykdommer. Allikevel kan to mennesker inhalere samme bakterier, og én kan bli syk, og den andre være helt upåvirket. Kanskje den ene som ikke ble syk var i bedre fysisk form? Men oftere enn det motsatte, var han mer i harmoni med sin sjel på dette området, hvor sykdommen hadde en lekse å gi.

     “Multippel Sklerose var en svært sjelden sykdom for omlag hundre år siden – og selv i dag oppstår den svært sjeldent i de lavest utviklede samfunn. En del av grunnen for dette, er den maten vi inntar, som er blitt overbearbeidet slik at det ikke lenger har noen særlig næring i seg. En annen årsak er kjemikaliene og giftene som sivilisasjonen stadig utsettes for. Du har hørt teorien om at amalgamfyllinger kan forårsake MS, og det er et snev av sannhet i det. Josef har mer amalgam- fyllinger i munnen sin enn det du har, men er allikevel upåvirket. Det ligger en spirituell årsak i forskjellen.

   “Problemet sitter i hjernen og i nervesystemet. I Multippel Sklerose er det reduksjonen av et fettlag mellom hjernen og nervene, som gir utslag som en funksjonsforstyrrelse, eller mangel på kommunikasjon mellom hjernen og det livsviktige nervesystemet.

     “Fra et spirituelt ståsted, så trenger vårt nervesystem en viss mengde beskyttelse fra våre tanker, fra vår hjerneaktivitet og også vår frykt, som hjernen og følelsene våre har en tendens til å forsterke.”

     “MS er i utgangspunktet forårsaket ved å ikke korrigere, og sette tankene og frykten i dets rette perspektiv. Pasienten må forstå at undertrykte tanker og frykt kan løpe løpsk, og bryte ned det beskyttende laget over nervene. Når undertrykte tanker og frykt påvirker hverandre gjensidig direkte på nervesystemet, kan en tilsvarende tilstand manifestere seg i den fysiske kroppen, og vedkommende kan bli syk.”

     “Så jeg har ikke fått MS, fordi jeg antagelig ikke lar mine tanker og frykt påvirke mitt nervesystem?” spurte jeg.

     “Du skaper den beskyttelsen du trenger ved å skifte din oppmerksomhet fra ødeleggende tanker og bekymringer. Denne skiftning av fokus, gir nervesystemet ditt dets nødvendige hvile, mens på den annen side, så undertrykker Elisabeth uønskede tanker og frykt. Dette gir henne en fasade som gir inntrykk av at hun hviler nervene, men effekten er helt motsatt. I stedet får hun enda et bedrag, som skaper en ødeleggende effekt ved å lure seg selv. Ved å late som om enkelte tanker ikke eksisterer skapes det en farlig situasjon, og da har vi enda en sykdom av økende blodtilførsel som resultat av dette.”

     “Hva slags tanker er det jeg fornekter, og hva er det jeg frykter som jeg later som ikke eksisterer?” spurte Elisabeth mens hun lente seg fremover.

     “Dessverre ville det ikke vært riktig av meg å forklare deg det, på dette tidspunktet. Jeg kan lære deg rundt et prinsipp. Men du må selv gjøre en viss mengde med sjelegransking, ellers vil du bli fratatt en stor, voksende erfaring.”

     Han stoppet litt, og sa: “Se her, la meg berøre din panne.”

     Johannes lente seg over bordet og berørte hennes panne med sin høyrehånds fingertupper.

“La energien flyte en stund,” sa han og lukket øynene. Han tok et dypt åndedrag, og pustet ut mykt og rolig.

     Vi var alle stille en liten stund.

     “Der,” sa Johannes. “Du vil føle deg sterkere i noen få dager. Dette gjør jeg for å gi deg håp om at du kan helbredes.”

     “Jeg føler meg virkelig sterkere!” sa Elisabeth, synlig overrasket. Hun så på Johannes med øyne som var sterkt beveget av følelser. “Hvis du virkelig er Johannes den Elskede, kan du ikke bare helbrede meg slik som de menneskene ble helbredet av Jesus?”

     Johannes biet litt i tanker om sin fortid. “Mange helbredelser ble tillatt på den tiden, fordi det var svært viktig som et vitne om Guds Sønn. Det gode det resulterte i veide opp for det dårlige, men det oppsto en del problemer for de som ble helbredet, og som ikke var rede. Det er også veldig viktig at du blir helbredet, slik at du kan hjelpe Josef med det arbeidet han skal gjøre. Problemet er at du vil trenge fordelene av kunnskapen, for å fullføre din egen misjon korrekt.”

     “Betyr det at jeg kan bli helbredet?” spurte hun ivrig.

     “Absolutt. Du og din mann må gjøre deres part for at det kan skje. Du er inni en galopp hvor du ikke har tiden på din side. Du må oppnå helbredelse mens din hjerne- og kroppsfunksjoner fortsatt er intakte, ellers kan det bli for sent. Hvis du og Josef kan løse de tre første Kunnskapsnøkler før dette skjer, vil du bli helbredet. På den annen side, så kan du bli helbredet før det gjennom korrekt handling, tanke og tro.”

     “Vil ikke dette bare øke hennes frykt og uønskede tanker, å fortelle henne det på denne måten?” spurte jeg. “Vil ikke et sånt stress kunne gjøre ting verre?”

     “Ikke hvis det blir forvaltet på en ordentlig måte. Det vil tvinge henne til å hanskes med sine tanker og sin frykt, og lære henne å sette dem på sin rette plass,” svarte Johannes, og reiste seg opp for å gå. “Dette er så langt vi kommer i dag. Det har vært en fornøyelse.”

     Mens jeg åpnet døren for Johannes sorti, spurte jeg, “Hvordan visste du at jeg har mere amalgamfyllinger enn Elisabeth?”

     “Det vil du finne ut av i rett tid,” smilte han.

     “La meg kjøre deg hjem,” tilbød jeg meg.

     “Det går bra. Det er en fin natt for en spasertur.”

     “Men det må jo være minst fem mil til hvor du enn måtte bo.”

     “Det gjør ingenting. Å spasere og rydde i egne tanker, er en svært sunn ting å gjøre.” Mens han gikk ut i natten minnet han meg om Kane i Kung Fu – seriene. Denne gangen trodde jeg at han forsvant på avstand, men jeg var ikke sikker. Det var tross alt ganske mørkt.

Gå til KAPITTEL NI

KAPITTEL SYV

Spørsmål

     Elisabeth satt i rullestolen sin i stuen, mens Johannes og jeg lagde i stand middagen. Jeg følte på meg at hun kjente seg ukomfortabel med at vi hadde hverandres selskap, og at hun var ute av stand til å gjøre noe som helst for å hjelpe til med maten. Hun begynte å nærme seg til det stadiet, at om hun ble dårligere, måtte hun ha noen hos seg hele tiden. Hun insisterte fortsatt på at jeg skulle jobbe som vanlig, og at hun kunne ta vare på seg selv. Men jeg hadde begynt å føle meg urolig for henne.

     Jeg så i hennes retning: “Elskede… har du noen spørsmål som du ønsker å stille Johannes?”

     “Dere kan bare gjøre dere ferdige med maten først, så kan jeg ta Johannes for meg da.”

     Jeg så på Johannes. “Drikker du vin?”

     “Litt nå og da.”

     “Hva med Gewurtzraminer? Det er vår favoritt til spesielle anledninger.”

     “Dere har god smak.”

     “Jeg var litt nervøs for å tilby deg det. Du vet at din samtidige, Døperen Johannes, spiste visst ikke noe annet enn honning og gresshoppere.”

     “Men når han satt i fengsel, spiste han hva han enn fikk. All mat, og alle elementer i Universet er bra og velgjørende, om man tar det i riktige mengder og i riktige kombinasjoner, og dårlige når man overskrider en grense. Kinin er et godt eksempel. Det har blitt brukt i ørsmå mengder i drinker i mange år, men det er dødelig om man tar store mengder.

     ”Nyere forskning på dette, har nå bekreftet at moderate inntak av alkohol kan ha en god effekt på hjertet. Til og med sigaretter, om de tas i små doser som to eller tre i uken, kan ha en stimulerende effekt på systemet for enkelte. Problemet med dette er at svært få mennesker har nok selvkontroll til å begrense sitt inntak av sigaretter og andre vanedannende substanser.”

     “Men hva med pott? Hvordan er det velgjørende?”

     “Pott, som du kaller det, er en medisin og skulle vært administrert av en kunnskapsrik helbreder. Det bør ikke brukes jevnlig uten anbefaling fra en psykiater, eller en spirituell veileder. Overforbruk kan ha den negative effekten at den svekker viljeskreftene, og forsinker den korrekte bruk av hodets energisentre. Ekstrem misbruk kan forårsake fysiske problemer og andre problemer.”

     “Interessant,” sa jeg. Johannes og jeg tok med maten bort til spisebordet.

     “Ser ut som om vi er klare til å spise. Elisabeth sier at jeg lager den absolutt beste lakseretten som finnes.”

     “Dette ser like godt ut som noe de kunne ha kommet på i Frankrike,” sa Johannes, “og laks er veldig bra for Elisabeths diett.”

     “La meg få utbringe en skål,” sa jeg og løftet opp glasset. “Måtte Sannheten alltid seire.”

     “En flott skål,” svarte Johannes smilende. “Dette er ikke første gangen jeg har hørt deg utbringe den, og det vil heller ikke være den siste.” Han så et spørsmål glimte til i mine øyne. “Ikke be meg om en forklaring på uttalelsen riktig enda… Måtte Sannheten alltid seire,” sa han.

     Johannes og jeg drakk dypt fra hvert vårt glass. Jeg fylte alltid Elisabeths vinglass omtrent halvfullt, slik at hun kunne drikke fra den med sine skjelvende hender. Hun sølte allikevel noen få dråper. ”Unnskyld meg,” sa hun og tørket seg med en serviett.

     “Ingen problem,” sa Johannes. “Lovte du ikke å utfordre meg?”

     “Ja, jeg har noen spørsmål.”

     “Dette er virkelig en spesiell begivenhet,” utbrøt Johannes. “Dette er første gangen på flere hundre år, at jeg sitter ved et bord og åpner meg selv angående spørsmål om min identitet.”

     Elisabeth satte fra seg gaffelen og tørket seg rundt munnen. “Så, – du tror virkelig at du er Johannes den Elskede? Fortell meg med egne ord om hvem du er. Dette er en så fantastisk påstand, at jeg må få høre det fra din egen munn.”

     Johannes lente seg fremover og så tankefullt på Elisabeth. “Den Elskede, var et uttrykk som stammet fra en av mine studenter, og som av en eller annen grunn ble hengende igjen, og jeg ble kalt for disippelen som Jesus elsket i den siste delen av Johannes-evangeliet. Den gangen, følte jeg ikke at jeg fortjente en slik tittel. På den tiden var jeg på mange måter svært umoden og kom til kort som Mesterens disippel. På sett og vis sviktet vi Ham, alle som en. En dag skal jeg fortelle dere om hvorfor Jesus valgte meg til å vandre på jorden, til han vender tilbake. Det har vært en stor ære og gitt mange fordeler, men likevel så har det også vært veldig vanskelig.”

     “Hva mener du med at dere alle sammen sviktet Ham på sett og vis?” spurte Elisabeth. “Jeg trodde at dere alle var Hellige Menn?”

     “Jesus var den eneste Hellige iblant oss. Men selv dét var ikke opplagt, inntil man fikk se under overflaten. Disiplene var langt mer vanlige menn, enn det noen kirke noensinne vil ha dere til å tro. De tolv apostlene var ikke stort mer uvanlige enn en gruppe salgsmenn på en sosial sammenkomst. Den eneste tingen vi alle hadde til felles, var ønsket om å lære å kjenne De Store Mysteriene. Vi var også tiltrukket av den makten som Jesus hadde, og vi ville at Han skulle dele den med oss. Men våre motiver var ikke helt rene.

     ”På et tidspunkt lot vi sjalusi overmanne oss, og vi beskyldte Ham for å være en som bare søkte sin egen ære. Vi sa til Ham, at Han måtte la oss få gjøre noen av miraklene og la oss få æren for det, slik at Han kunne tvinges til å forbli ydmyk. Nå ser jeg ved refleksjon, at det var vi som trengte å ydmykes. Han gjorde bare den jobben Han kom for å gjøre, og det tiltrakk seg oppmerksomhet. Den gang da, mente vi at vi fortjente oppmerksomhet minst like mye som Jesus fikk, og vi ville alle ha vår del av det.”

     “Vel – om du er apostelen Johannes og dette er sant, hvorfor forteller du det til oss? Jeg ville trodd du ville ønsket å holde alt negativt om din historie tett til brystet,” sa Elisabeth saklig.

     “Det var også vår generelle holdning, når vi delte historien fra evangeliene til studentene, som til slutt ble nedskrevet i permanent form. Vi var i et slags forsvar når historien ble kjent, om hvordan vi sviktet Jesus den natten Han ble arrestert, og det stadig kom til overflaten. Ingen av de elleve gjenværende apostlene ønsket at det skulle nedskrives for ettertiden, men sannheten om dette kom ut kort tid etter Oppstandelsen, og det kunne ikke benektes lenger. Peter, var den som likevel led mest, fordi Jesus faktisk hadde forutsagt at han skulle benekte Ham tre ganger før hanen galte. Mange ignoranter mente at han ikke fortjente å være en leder på grunn av denne handlingen. Og andre, som var misunnelige på hans posisjon, galte som en hane når han gikk forbi dem, for å minne ham på hans feiltrinn. Peter pintes meget på grunn av sin handling. Allikevel utførte han noen av de største miraklene iblant oss.”

     Johannes fortsatte. “For å svare på ditt spørsmål om hvorfor jeg avslører mine tidligere brister? Det er to grunner for det. Josef skal skrive om våre samtaler, og denne gangen må jeg avdekke sannheten om menneskeligheten til den lille gruppen som fulgte Mesteren. I fordums tid, prøvde vi å portrettere oss selv som mektigere enn det vi var. For det andre, så vil jeg at dere skal forstå at jeg bare er et menneske, akkurat som dere. Jeg har mange svar, men jeg har ikke alle svarene. Jeg har noe makt tilgjengelig, men ikke all makt. Jeg vil heller gi dere mer enn det dere forventer, enn mindre.”

     Jeg spurte Johannes om han ville ha mere laks, og han aksepterte fornøyd. Min interesse for Johannes økte for hvert minutt som gikk.

     “Så hvordan ville du ha rangert deg selv nå?” spurte Elisabeth. “Har du gjort noen fremskritt?”

     “Jeg setter veldig pris på det spørsmålet. Ja, jeg har gjort mye fremskritt. Den gangen, var jeg som et barn i en godteributikk. Nå er jeg mer som en far som fikk for mye godteri som barn, og bestemmer hvor mye mitt eget barn kan få. Mitt perspektiv og bedømmelse er svært forbedret.

Likevel kan jeg ikke bare plumpe ut med de få Mysteriene om Universet som jeg vet om. Høyere Sannheter kan ikke bare helles over dere, som å putte data inn på en computer. For at det virkelig skal kunne bli forstått, må det bli bekreftet gjennom menneskets egen sjel.”

     “Og hva er forskjellen mellom vanlig kunnskap og høyere kunnskap?” spurte Elisabeth.

     “Vanlig kunnskap inneholder fakta som kan brukes så fort det er lært. Slik som, hvordan enkelte ord staves, eller multiplikasjonstabellen. Syv ganger syv er førtini. Så fort det læres utenat, kan det brukes i den praktiske verden.

     “Høyere kunnskap inneholder prinsipper, og det krever en viss tilpasning eller kontakt med ditt Høyere Selv for å kunne anvendes. For eksempel; enhver kan lære seg å skrive ned musikknoter, men for å komponere en vakker og original melodi, fordrer det en tilnærming til selve musikken. Alle kan lære seg en note skala, men bare en person som er i harmoni med musikk, kan komme i nærheten av å forstå prinsippet bak musikken og skrive originale musikkstykker.”

     “Så den første nøkkelen som er HVEM ELLER HVA ER JEG? kan ikke bare fortelles oss,” konkluderte Elisabeth.

     “Det er korrekt. Dere må innstille dere på å forstå meningen. Min jobb er kun å lede dere inn på riktig spor. Jeg er som den personen som instruerer låtskriveren. Jeg kunne ha sagt til den personen:

Det høres ikke ut som musikk engang. Prøv igjen; eller, Det lyder vakkert og beveger min sjel. Fortsett å skrive. Jeg vil da vite inni meg, når du har nådd det nivået som kreves av forståelse.”

     “Interessant,” sa Elisabeth. (Jeg satt tilbakelent og avslappet, og bare koste meg med at Elisabeth utfordret Johannes.) “Men nå har jeg noen virkelige spørsmål til deg,” sa hun tankefullt.

     “Spør i vei,” svarte Johannes, tydelig fornøyd med Elisabeths nysgjerrighet.

     Elisabeth fant frem en liste fra sin skjørtelomme. “Her er de:

     ”Nummer En: Hva er meningen med livet? To: Hvor kommer vi fra? Tre: Hvor mye i Bibelen er virkelig sant? Fire: Finnes det en sann kirke? Og hvis det finnes en sann kirke, hvilken er det? Fem: Er reinkarnasjon et fakta? Seks: Skal Kristus virkelig komme tilbake? Hvis så, når? Syv: Når ble Universet til, og når vil det ende? Åtte: Hvem eller hva er Gud, og hvorfor gjør han ikke noe konstruktivt på jorden i dag? Det virker på meg som om Han ikke bryr seg stort om sultende barn, for eksempel. Ni: Har denne Jorden en fremtid i vente, eller kommer det til å bli en mørk Apokalypse, hvor det livet som vi kjenner til, vil opphøre å eksistere? Ti: Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og tilslutt, død? Hvilken far ville latt sine barn lide som noen av oss gjør? Om Gud virkelig er en kjærlig Gud, så virker det jo ganske meningsløst? Ta meg, for eksempel. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. Men det er mange voldtektsforbrytere og mordere der ute, som er i langt bedre fysisk form enn det jeg er. Hvorfor blir jeg straffet, men ikke de?”

     Johannes smilte. “Det var en imponerende spørsmålsliste. Har du tenkt den opp selv?” spurte han.

     “Min mann og jeg tenkte den opp sammen i går natt, da vi liksom brainstormet.”

     “Av forskjellige grunner, kommer jeg kun til å gi dere litt av gangen. Jeg skal svare på ett av dine spørsmål i kveld. Du kan selv få velge den som er viktigst for deg.”

     “Jeg tror du vet hvilken det er,” sa Elisabeth rolig.

     “Det kan godt hende,” sa Johannes, “men du selv, må likevel uttrykke ditt spørsmål klart og tydelig.”

     “Hvorfor det?” protesterte hun.

     “Fordi det finnes et prinsipp som styrer overføringen av høyere prinsipper. Har du hørt

uttrykket til Jesus i Bibelen, hvor Han sier: ”Be, så skal dere få?”

     “Jeg tror det.”

     “Hvis du ønsker å vite om noen mysterier så må du spørre, og du må vite hva det er du spør om. Den som blir spurt må vite hva spørsmålet er, og den som spør må være villig til å motta, hvis han får et svar.”

     “Og hva om jeg avviser svaret?”

     “Da vil det være som om spørsmålet aldri ble stilt,” svarte Johannes.

     “Jeg er ikke helt overbevist om at du virkelig er Johannes den Elskede, men du er i hvert fall ganske uvanlig… Hvordan kan jeg vite om jeg er rede for svaret?”

     “Når du er innstilt på å overveie hva det enn måtte være, uansett hvor merkelig det høres ut,” sa Johannes.

     “Så svaret på spørsmål nummer ti, kan være at Gud i virkeligheten er en bortskjemt, kosmisk guttunge? En som piner oss på samme måte som et barn kan gjøre, ved å stikke pinner inn i bier og trekke ut vingene av fluer?”

     “Man kan ikke vite det for sikkert,” sa Johannes med et skjevt smil.

     “OK. Jeg kan ikke garantere at jeg er rede, men her er spørsmålet. Det er nummer ti.”

     “Still spørsmålet klart og tydelig,” sa Johannes.

     “Greit, jeg skal gjenta den.” Elisabeth skiftet stilling i rullestolen. “Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og deretter døden? Hvorfor dør uskyldige barn? Hvorfor lider noen av oss av en smertefull sykdom, og andre som fortjener å lide, ser ut til å være full av vitalitet og god helse?”

     “Jeg skal svare på den siste delen av spørsmålet ditt,” sa Johannes. “Du ønsker først og fremst å vite hvorfor du lider av en så fryktelig sykdom, når du stort sett har vært et godt menneske, og ikke fortjener sånn smerte. Du lurer på hvorfor ditt liv sannsynligvis vil bli avkortet for tidlig, mens andre mennesker kan få oppleve å bli gamle, sammen med sin partner. Er det dét du vil vite?”

     “I utgangspunktet, ja.”

     “Jeg skal gi deg et delvis svar nå, og mere siden, når du har resten av brikkene i puslespillet. Kan du godta det?”

     “Jeg tror da det. Sett i gang. Vis meg hva du har.”

     Jeg smilte av Elisabeths modige utfordring, og så på Johannes med stor forventning.

Gå til KAPITTEL ÅTTE

KAPITTEL SEKS

Begynnelsen på kunnskap

     Da jeg var hjemme igjen, måtte jeg først bruke noen minutter på å forklare Elisabeth grunnen til at jeg var så sen, og fortalte henne alle detaljene av min samtale med Johannes.

     “Jeg vet ikke helt…” sa hun. “Det er virkelig vanskelig å tro på. Noen ganger er du litt vel entusiastisk med å tro på noen av de sprøe situasjonene du dras inn i. Jeg mener… prøv å se det fra min side. I det ene øyeblikket er denne mannen bare en klokkeringer for Frelsesarmèen, og i neste øyeblikk får han deg til å tro at han er apostelen Johannes fra Jesus tid. Du sier at jeg ikke må fortelle dette til noen. Du trenger ikke å bekymre deg for det, jeg er redd for at de ville ha låst deg inn om jeg hadde gjort nettopp det. Da har jeg ingen til å ta seg av meg i mine siste måneder her på jorden.”

     “Jeg vet at det høres helt sprøtt ut,” sa jeg, og ristet på hodet, “og det er ikke mulig at han skulle kunne ha overbevist meg på så kort tid, men da han satte fingrene opp til mine og så på meg, var det som om han og jeg var samme person. I et kort øyeblikk så jeg hans tanker og hans renhet, og hans minner fra Jesu tid. Det var noe som var så virkelig i det, at det er umulig for meg å beskrive. Etter tankeoverføringen er jeg mere sikker på at han er apostelen Johannes, enn at jeg befinner meg i dette huset, her og nå. Det kan høres ut som galskap, men du blir nødt for å stole på meg.”

     “Jeg stoler mer på deg enn noen annen jeg kjenner, men du kan også ta feil, og din dømmekraft er ikke alltid riktig. Jeg tror på din oppriktighet, men du er ikke ufeilbarlig.”

     “Du vet at jeg aldri har løyet for deg, og jeg sier det til deg at Johannes delte av sine tanker, og noen av sine minner i mitt sinn, slik at det stod helt krystallklart for meg.”

     “Men jeg var ikke der. Kanskje han er en mester-hypnotisør av noe slag, og kan hende med onde hensikter.”

     “Jeg kan ikke klandre deg for at du tviler. Hadde du kommet hjem med en slik historie ville jeg selv ha tvilt på deg.”

     “Jeg sier ikke at din historie om Johannes ikke er sann. Jeg er bare ikke helt overbevist, men jeg vet hva som hadde overbevist meg.”

     “Hva er det?”

     “Husker du fra Det Nye Testamentet at Jesus gav sine disipler den samme kraft til å utrette mirakler, akkurat som Jesus gjorde? Hvis jeg husker riktig, så utførte de noen av de utroligste helbredelsene, slik som Han gjorde.”

     “Du har rett. Jeg fikk til og med noen av Johannes sine minner plantet i meg, og noen storslåtte mirakler som det ikke engang står noe om i Bibelen. Jeg har flere erindringer om Johannes som går på vannet, og et annet hvor han slukker en storbrann med bare sitt ord, og der han redder mange liv… Og igjen, at han brakte tilbake en venn fra døden, på samme måten som Jesus gjorde med Lazarus.”

     Elisabeths øyne lyste opp. “Så da skulle han ikke hatt noen problemer med å helbrede meg, ikke sant?”

     “Jeg vet at han hadde kunnet det, men han sa noe om den korrekte bruk av kraft, som om jeg ikke hadde forstått dette helt. Kanskje det å helbrede deg er noe han ikke har lov til av en eller annen grunn. Under den Andre Verdenskrigen ble han hengt opp i pianostrenger og var ute av stand til å redde seg selv.”

     “Men i andre situasjoner var han i stand til å bruke Guds kraft til å hjelpe.”

     “Ja, det er sant. Jeg vil bare ikke at vi skal håpe på for mye her, men du har rett. Kanskje har vi den største mirakelmannen som går på jorden, midt iblant oss. Ikke bare har han Visdomsnøklene, men det er godt mulig at han også holder Nøkkelen til det som vil kunne gjøre deg frisk igjen.”

     “Det er kun én måte å finne det ut på. Du blir nødt til å spørre ham. Hvis han helbreder meg, så kan jeg være sikker på at han er apostelen.”

     “Vel, jeg tror ikke at jeg blir slått ned om jeg spør. Det er verdt et forsøk, men han bad meg komme tilbake om en uke, for å fortsette undervisningen.”

     “Sa han til deg at du ikke kunne snakke med ham på en uke?”

     “Nei.”

     “Når mannen drikker kaffe på Denny’s, så er det også en stor sannsynlighet for at han spiser. Kan du ikke oppsøke ham i morgen og invitere ham hjem til middag, og spørre ham da?”

     “Det er verdt et forsøk,” sa jeg.

     Den natten fikk jeg knapt to timers søvn. Jeg hadde aldri før følt en så rastløs forventning.

     Neste dag dro jeg på en kort handletur. Riktig nok, – der stod han og ringte med sin klokke, like ved inngangen til Albertssons. Mens jeg nærmet meg møttes blikkene våre. Han smilte mot meg med et svakt, faderlig smil.

     “Jeg måtte i butikken for å kjøpe et par ting,” sa jeg. Det var ikke helt usant, for det var et par saker jeg trengte.

     Johannes uttrykk ble mer alvorlig. ”Jeg regner med at du må foreta alle innkjøp, siden din kone ikke er i stand til det.”

     “Hvordan kan du vite det om min kone?”

     “Ikke bare gav jeg deg noen av mine minner, men jeg fanget også opp noen glimt av dine. Du elsker din kone svært høyt, ikke sant?”

     “Ja, veldig høyt.”

     “Jeg var i din situasjon for nesten to tusen år siden. Min kone ble alvorlig syk, og jeg måtte se på at hun visnet bort. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Det plager meg ennå, selv etter all den tiden som har gått.”

     “Mener du at du utførte alle disse miraklene, mens du selv ikke kunne hjelpe din egen kone?” Jeg kjente en synkende følelse av at han kanskje ikke var i stand til å hjelpe Elisabeth.

     “Ja, gjennom meg helbredet Gud hundrevis av mennesker som jeg ikke engang kjente, men kvinnen jeg elsket var jeg ute av stand til å redde.”

     “Det høres nesten ut som om Gud er grusom,” sa jeg bittert.

     “Ikke i virkeligheten,” sa Johannes med empati og forståelse. “Det er alltid kjærlighet bak det, når vi får sett hele bildet i perspektiv. All smerte og all sykdom eksisterer enten for å lære oss noe, eller for å veilede oss. Om vi ikke lærer leksen gjennom sykdommen, så vil sykdommen enten fortsette eller forandre form, inntil vi dør. Selv om min kone var et fantastisk menneske, så var hun også sta. Hun var ute av stand til å akseptere den nødvendige forandringen som måtte til, for å bli frisk igjen. På sett og vis, tror jeg at jeg led mer enn hun led.”

     “Jeg kjenner den følelsen,” sa jeg spakt.

     “Mange av de menneskene som Jesus og disiplene helbredet, fikk sin sykdom tilbake fordi de ikke tok de nødvendige omstillingene i livene sine. Noen av disse menneskene ble våre fiender og søkte etter å ta livet av oss. Andre ble varig helbredet og var trofaste til det siste.”

     Johannes gjorde en pause, og så veldig alvorlig på meg: ”Du har kommet hit for å spørre meg om jeg kan helbrede din kone, ikke sant?”

     Jeg ble forbløffet over hans evne til å gjennomskue tingene, men svarte. “Ja. Er det mulig? Hun er visst uhelbredelig syk.”

     “Husk hva Mesteren sa. Alle ting er mulige.”

     “Vil du da gjøre det?”

     “Jeg skal la deg få vite hva jeg kan gjøre når jeg har møtt henne. Jeg føler at hun ønsker å møte meg, og finne ut om jeg er virkelig.”

     “Hun bad meg invitere deg til middag. Hva med i kveld?”

     “Kan du hente meg her rundt klokken seks?”

     “Da skal jeg være her.”

     Klokken seks stod Johannes og ventet på meg. Da vi satt i bilen sa jeg. “Du vet at jeg har en million spørsmål til deg.”

     “Det er et godt tegn,” sa han. “Å spørre er begynnelsen til kunnskap. Du ville blitt overrasket over hvor mange mennesker som ikke ville hatt noen spørsmål, om de så ble stilt framfor Gud.”

     “Det kan du da ikke mene! Hvis man får adgang til en sånn kilde av visdom som deg, skulle man tro at et gjennomsnittsmenneske ville bli overveldet, og spurt om alle mulige ting.”

     “Mange mennesker er redde for sannheten. Til og med de som utgir seg for å være både lærere og søkende. Når du står ansikt til ansikt med en ubestridelig sannhet, så må du enten forholde deg til det, eller leve ditt liv som en hykler. Fordi mennesker motsetter seg forandring, motsetter de seg sannheten. Dette er grunnen for at få mennesker, kun har to eller tre spørsmål å stille. Selv om de helt sikkert vet at de ville fått korrekt svar.”

     “Da kan jeg ikke akkurat være alminnelig. Jeg har hundrevis av spørsmål!”

     “Sånn er det bare. Enten så er man redd for sannheten og ønsker ikke å vite mere enn deres komfortsone tillater, eller så er man åpen for sannheten og forandring, og ens spørsmålsliste er endeløs.”

     “Siden det er så bra at jeg har spørsmål, vil du da også besvare dem?”

     “Du kan spørre om alt du vil. Enten så svarer jeg på dine spørsmål, eller ikke. Så enkelt er det. Visse ting er det meningen at du selv skal finne ut av, og andre ting er skjult for deg av visse årsaker. Det finnes også mysterier som du selv er ment å avdekke, på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted.”

     “La oss begynne med denne. Du spiser vel, ikke sant? Jeg mener, siden du i aften blir med til middag?”

     “Ja.” Johannes lo. “Jeg lever hvert nye, forynget liv som en vanlig dødelig. Jeg er like avhengig av mat som du er.”

     “Er du vegetarianer, eller lever du på en spesiell diett?”

     “Under mer ideelle forhold ville jeg vært vegetarianer, men akkurat nå holder jeg meg til sunn, alminnelig mat. Jeg gjør det som er nødvendig for å holde mitt kjøretøy sterkt og vitalt.”

     “Kjøretøy?”

     “Ja. Jeg refererte til min kropp.”

     “Åh, sånn å forstå. Vel, siden Bibelen forteller at du var fisker, hadde jeg tenkt å servere deg laks. Høres det bra ut?”

     “Laks er godt,” smilte han.

     Da vi gikk inn i huset, satt Elisabeth i spisestuen og ventet på oss i rullestolen. ”Dette må være den mystiske mannen.” Hun hadde et vennlig, men skeptisk uttrykk i øynene.

     Johannes tok hennes utstrakte hånd, hilste og sa: “Og du er Elisabeth – en kvinne med ynde, styrke og skjønnhet. Virker jeg kjent for deg?”

     Elisabeth så forvirret ut. “Jeg er ikke sikker. Hvorfor det?”

     “Mens vi snakker, så vil du komme til å føle det som om du kjenner meg.” Han så mot kjøkkenet. “Er det noe jeg kan hjelpe til med?”

     “Kan du lage salat?” spurte jeg.

     “Min spesialitet,” svarte han stolt.

     “Bra, da setter jeg deg i gang med arbeidet, mens jeg steker laksestykkene.”

Gå til KAPITTEL SYV

KAPITTEL FEM

Antydninger, og den første Nøkkel

     Jeg samlet meg sammen, og spurte: “ Ok, hvordan går vi til verks?”

     “Hvis jeg bare hadde fortalt deg om Nøklene, så ville din forståelse av dem bli ganske begrenset, og du ville ikke ha verdsatt dybden av kunnskapen som skjuler seg i dem. Derfor skal vi istedenfor bruke det som kalles Det Intuitive Prinsipp. Og så vil gi deg biter av informasjon eller antydninger, og du kontemplerer hvor de leder deg hen, deretter gir du meg din intuitive feedback. Jeg kommer til å gi deg flere hint, helt til du kommer til en forståelse av prinsippet. Av og til kommer forståelsen gradvis, og noen ganger kommer det øyeblikkelig som et lyn.”

     “Skal du gi meg et hint nå?”

     “Ja. Det første hintet er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Eller om jeg spør deg i første person HVEM ELLER HVA ER JEG? Hver gang du får et hint, kan du stille de spørsmålene som er nødvendige for at du skal kunne ledes på rett spor, og gi ditt sinn en retning slik at din intuisjon kan stimuleres. Har du noe mer du vil spørre om?”

     “Jeg kan like godt ta fatt på å besvare det. Det virker enkelt nok. Jeg er et menneske.”

     “Det er en definisjon på din fysiske tilstedeværelse, men begrepet menneske er bare et vibrerende ord som ikke forteller deg noe som helst om hvem du i realiteten er. Tenk igjen. HVEM ELLER HVA ER DU?”

     Tydeligvis så hadde ikke Johannes til hensikt å la meg slippe så lett i fra det. Jeg reflekterte en stund, og svarte. ”Hvis jeg husker korrekt, så forteller Den Hellige Skrift oss at vi er Guds sønner. Er det dét vi er?”

     “Det er sant, at du er et menneske. Du er også Guds sønn, som det står skrevet i Skriften. Men det å si at du er et menneske eller en Guds sønn, guders like eller englers like, betyr ikke stort. Det er kun et uttrykk eller et ord som ikke gir noen særlig mening for de fleste. Så la meg spørre deg igjen…

HVEM ELLER HVA ER DU, egentlig?”

     Dette hadde virket lett nok til å i begynne med, men jeg begynte nå å danne meg en idé om at dette var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tenkte en stund over enhver læresetning jeg kunne komme på, om hvem jeg var, og svarte: “Noen sier at jeg er Ånd eller Sjel. Er det dét jeg er?”

     “Og hva er Ånd eller Sjel?” sa Johannes.

     “Vel, det er vel meg uten min kropp, kanskje det som lever videre etter døden.”

     “Hvis jeg hadde fortalt deg at du er Ånd, sier det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”

     “Eh – h, ja. Jeg tror da det.”

     “Hva forteller det deg?”

     “Det forteller meg at jeg… at jeg… at jeg, tja, er et slags åndevesen…”

     ”Lærte du ikke i vanlig engelsk på skolen, at du ikke skulle definere et ord, med det ordet du definerer? Du definerer ikke rødt ved å si at det er rødt. Du kan heller ikke definere Ånd, ved å si at det er Ånd. La meg derfor gjenta. Hvis jeg sier til deg at du er Ånd, hva sier det deg?”

     Jeg skulle til å definere Ånd ved å bruke ordet Ånd en gang til, men tok meg selv i det og tenkte meg om et øyeblikk. “Jeg antar at om jeg er en Ånd, så er jeg ikke fysisk.”

     Johannes lente seg frem og grep meg rundt håndleddene, “Men jeg kan føle ditt fysiske vesen. Så er du da virkelig Ånd?”

     “Vel, jeg tror jeg er et fysisk vesen med Ånd.”

     “La meg forklare noe for deg, som du må huske på gjennom hele prosessen. Jeg kommer alltid til å snakke med eksakte ord til deg. Jeg har ikke sagt at du ikke har en ånd, men jeg har spurt deg hva det ville bety hvis du var en Ånd?”

     “Det ville vel bety at jeg ikke er fysisk.”

     “Endelig fremskritt!” sa Johannes. “Men hvis du ikke er fysisk, hva er det da som står igjen?”

     Jeg tenkte meg om litt. ”Ånd, går jeg ut ifra.”

     Johannes sukket. “Igjen spør jeg deg, hva er Ånd?”

     “Jeg er neimen ikke sikker… Kanskje liv, essens eller vibrasjon. Det er vel hva vi er når vi ikke er fysiske.”

     “Men hvis du er Ånd, så er du det også når du er fysisk. Hvis du er Ånd, så er du alltid Ånd. Tror du at du veksler mellom å være Ånd til å ikke være Ånd?”

     “Jeg tror ikke det.”

     “Du har nå fått en del å tenke på. Tenk på dette spørsmålet i løpet av neste uke. Vi møtes da om syv dager og går igjennom dine tanker, og så gir jeg deg nye retningslinjer. Vær god og gjenta spørsmålet for meg.”

     “Hva er Ånd?”

     “Nei, min venn, det kom etter spørsmålet. Du må kontemplere på det eksakte spørsmålet, hvis du skal kunne finne det korrekte svaret. Hva er spørsmålet?”

     “Hvem er jeg?”

     “Ikke helt, tenk om igjen. Hva er spørsmålet? Husk hva jeg sa om den nøyaktige ordlyd.”

     “Var det Hva er Jeg?”

     “Tenk igjen.”

     Jeg tenkte tilbake til begynnelsen, “Var det HVEM ELLER HVA ER JEG?”

     “Det er korrekt, min venn. Nå kan du tenke nøye over de eksakte ord, og hvilken retning samtalen vår har pekt ut. Gjør dette i løpet av neste uke, og ta notater av det som måtte falle deg inn, uansett hvor fjernt eller tåpelig de tankene måtte synes deg. Tenk også på dette mens vi går videre. Noen ganger vil antydningene hjelpe deg til å finne ut hvor du ikke skal gå, eller at det er feil svar, slik at du til slutt kun står igjen med sannheten.”

     “Interessant,” nikket jeg takknemlig.

     “La meg igjen spørre deg. Hvis jeg skulle ha fortalt deg at du er Ånd, forteller det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”

     “Jeg tror at det i virkeligheten sier meg fint lite.”

     “Du har rett. Selv om uttalelsen er sann, betyr det ikke særlig mye, hverken for deg eller noen andre, på ditt nåværende forståelsesnivå. Når, – og hvis du finner det første prinsippet vil du i det minste ha en forståelse av det.”

     “Fascinerende.” Jeg følte meg som Spock i Star Trek som var i ferd med å observere en avansert, fremmed rase.

     “Tiden er nesten ute, og jeg må begi meg på vei.”

     “Johannes. Jeg har et spørsmål til.”

     “Ja…”

     “Kan jeg dele det jeg har lært med min kone?”

     “Hvis du har suksess, så vil du komme til å dele din kunnskap med verden. Fordi det mannlige og kvinneliges skjebne er å bli ett, bør du dele allting med din kone, men fortell ingen andre om din opplevelse før tiden er inne, ellers vil du bli avskåret fra videre undervisning. Her, la meg ta regningen.”

     “Det føles merkelig å la apostelen Johannes kjøpe kaffe til meg. Jeg ville trodd at noen med din status bare kunne ha manifestert det du trengte.”

     “Så lite du forstår om den riktige anvendelse av makt, min venn. Fordi mens jeg ferdes i menneskets verden som menneske, så må jeg også være som et menneske, liksom du selv. Du vil komme til å lære mere om makt senere.” Han tok min hånd. “Farvel for denne gang.”

     “Hvor og når vil jeg få se deg igjen?”

     ”Jeg jobber som klokkeringer utenfor Albertssons supermarked, syv ganger i uken. Jeg er lett å finne. Kom tilbake om syv dager, neste torsdag, så fortsetter vi med undervisningen.”

     ”OK, det er fint,” sa jeg mens jeg så ham betale for kaffen og gå ut døren. Jeg nærmest ventet å se ham forsvinne da jeg blunket med øynene, mens han gikk bortover fortauet, men det gjorde han ikke. Han så ut som en alminnelig eldre mann som var ute og spaserte, inntil han forsvant ut av syne.

Gå til KAPITTEL SEKS

KAPITTEL FIRE

Den første samtalen

     Det virker sikkert som en underlig situasjon at man kan drikke kaffe på Denny’s og samtidig få sitt livs største spirituelle opplevelse der. Men det var altså der det skjedde.

     Etter at vi hadde fått kaffen vår og utvekslet noen spøkefulle bemerkninger om julesesongen, måtte jeg vise min nysgjerrighet. “Jeg er stappfull av spørsmål. Jeg vil vite meningen med klokkene, og jeg vil vite hvem du er og hva du mener med ordet misjon.”

   ”Ett spørsmål av gangen,” smilte han. ”Hva er det du vil vite først?”

     “Vet du noe om hvorfor jeg hørte klokkene?”

     “Klokkene ble stilt inn på din vibrasjon, og jeg kalte på deg. Ifølge de spirituelle lovene, kan jeg ikke oppsøke deg. Du måtte svare på kallet, og selv komme til meg. Du hørte klokkene og kom til meg som jeg regnet med. Det er alt jeg kan fortelle deg akkurat nå.”

     “Vel, jeg tar imot enhver liten smule jeg kan få akkurat nå. Kan du fortelle meg hvem du er? Det er tydelig at du er noe mer enn en alminnelig klokkeringer, og jeg tror også at du er noe mer enn et alminnelig menneske…”

     ”Hvis jeg bare hadde fortalt deg det sånn rett ut, ville du ikke ha trodd meg,” sa han. “Hold din høyre hånd opp, og la fingertuppene dine berøre mine.”

     Jeg følte det var en nokså underlig ting å gjøre. Jeg så meg rundt i lokalet, og noterte meg at vi var nokså bortgjemt i et hjørne. Jeg tenkte, pokker heller – og satte fingertuppene mine mot hans.

     “Se meg nå fast inn i øynene,” sa han.

     Det var også en nokså merkelig ting å gjøre, men alt ved denne mannen og hendelsene som hadde ledet frem til dette møtet virket merkelig. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det, og så ham inn i øynene mens vi berørte hverandres fingerspisser. Til å begynne med, virket det som om ingenting skjedde.

     “Fortsett å se,” sa han “og tøm ditt sinn for alle tanker.”

     Da jeg samarbeidet med ham, kjente jeg at mitt sinn begynte å flyte. Jeg tenkte at vi hadde et Vulkan – sinn, som Spock sier i Star Trek – filmene, fordi jeg følte en sammensmeltning av våre to sjeler som er vanskelig å beskrive.

     Han trakk vekk fingrene sine, og spurte: “Nå kan du fortelle meg… Hvem er jeg?”

     Jeg trakk meg tilbake med et rykk og utbrøt: “Jeg vet hvem du er! Du er Johannes!”

     Han smilte og sa, ”Du har hele tiden visst at mitt navn er Johannes.”

      “Men du er ikke en hvilken som helst Johannes. Du er den Johannes!”

     “Og hvilken Johannes er det?”

     “Du er fiskeren Johannes. Sønn av Sebedeus, apostelen… Den Elskede… Hvordan kan jeg vite dette?”

     “Jeg overførte noen av mine egne minner til deg. Tror du på dem?”

     “Du hadde rett. Hvis du hadde fortalt meg dette sånn uten videre, hadde jeg trodd du var en skrulling. Men det å få se dine minner gjør det vanskelig å fornekte det. Én del av meg tror på hva jeg mottok, mens en annen del sier meg at det er umulig! Min hjerne må prøve å finne en mening i alt dette. Jeg må få stille flere spørsmål.”

     “Spør i vei.”

     “To tusen år har gått siden apostlenes tid. Det må bety at du enten er en engel som er blitt sendt tilbake til jorden, eller et gjenoppstått Vesen… Eller kanskje jeg bare drømmer alt dette.”

     “Det er ingen av de tingene,” sa han.

     “Men hva kan det ellers være?” spurte jeg.

     “Det finnes én mulighet til, som du har oversett. Et hint er gitt i Bibelen.” Han stakk hånden ned i en veske som han hadde med seg, og tok frem et svært gammelt, utseende Bibel. Han fant et avsnitt, pekte på det, og sa: “Her. Les dette… Versene 22 og 23 i det enogtjuende kapittel av Johannes-evangeliet.”

     Jeg tok opp Bibelen hans, og så på den. Trykkingen var veldig gammelt. Det så ut til å være en King James – oversettelse, men skrifttypen var av en gammel, romersk stil.“Jeg gjetter på at dette er den aller første King James Bibel, som ble trykket,” sa jeg halvt i spøk.

     Han kastet et alvorlig blikk på meg, og sa: “Ikke helt. Den første utgaven var ganske stor og ikke særlig praktisk å ta med seg rundt. Dette er en senere versjon, men denne Bibelen er også en svært gammel utgave.”

     “Selvfølgelig,” sa jeg og bare snakket ham etter munnen. ”Hvilke vers var det du ønsket at jeg skulle lese?”

     “Tjueto og tjuetre. Ha dette i minnet, at Jesus og Peter snakket om apostelen Johannes, som du nå husker å være meg.”

     Jeg dvelte litt, og leste versene: “Da nå Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: “Herre, hva skal så skje med ham?” Jesus svarte: ”Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!” Det ord kom senere ut blant brødrene: ”Denne disippelen skal ikke dø.” Men Jesus hadde ikke sagt at han ikke skulle dø, men han sa: “Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?”

     “Jeg husker dette skriftstedet,” sa jeg. ”Det er svært mystisk. Det virker som om det blir liggende i luften om Johannes vil dø eller ikke. Jeg husker å ha lest flere legender om at han ble kokt i olje, og at han allikevel overlevde.”

     “Det er ikke en legende. Jeg ble kokt i olje. I tillegg har jeg blitt korsfestet, torturert, dolket, hengt, og skutt flere ganger.”

     “Hva? Du gikk igjennom alt det, og døde aldri?” spurte jeg forbløffet.

     “Legg merke til Skriftens forsiktige, men nøyaktige ordlyd. Det indikerer at Jesus vil at jeg skal bli igjen her, til Han kommer igjen. Likevel sier Han ikke at jeg ikke skal dø. Jeg har dødd mange ganger, men ble brakt til live og gjort hel igjen av Gud… Noe lignende som skjedde med Lazarus, men med den forskjellen at når jeg gjenopplives, kan jeg selv velge hvilken alder jeg ønsker å være. Jeg velger som oftest begynnelsen av tjuveårene.”

     “Men nå ser du jo ut som om du er rundt de seksti. Er det den alderen du valgte deg denne gangen?”

     “Nei, min venn. Forrige gang jeg døde ble jeg brakt til live igjen som en 21-åring. Det var da helt tilbake til året 1944. Siden den gang, har jeg eldes på vanlig måte. Min nåværende kropp har en alder som tilsier 71 år gammel.”

     “Du ser bra ut til 71 -åring å være,” bemerket jeg med et smil.

     “Jeg har lært meg å ta godt vare på min kropp, og har lært å overkomme sykdom. Jeg har ikke blitt syk på 1500 år, og til og med da var det på grunn av uforsiktighet. Den gangen ble jeg forgiftet av en fiende, så jeg ble ikke syk av vanlige årsaker.”

     “Men, hvordan døde du i 1944?”

     “Jeg ble hengt med pianostrenger av en egensindig bror.”

     “Han må virkelig ha vært egensindig, ja. Hvem var dette mennesket?”

     “Adolph Hitler.”

     “Hitler!” utbrøt jeg. Etter et øyeblikks tid med å fordøye dette, spurte jeg, ”Var du da i en konsentrasjonsleir eller noe lignende?”

     “Nei.” Han gjorde en pause, og fortsatte. “Jeg levde blant tyskerne, og assisterte i et forsøk på å styrte nazistene fra innsiden.”

     Jeg gjorde store øyne. “Jeg husker at jeg leste om et opprør mot Hitler, ledet av en enøyet og trefingret mann.”

     “Det var Claus Schenk Von Staufenberg, som gjorde et uvanlig tappert forsøk på å styrte Hitler fra makten. Jeg var der og oppmuntret den lille gruppen med konspiratører, men ikke alt som en disippel gjør, lykkes nødvendigvis. Etter Staufenbergs mislykkede forsøk på å drepe Hitler, ble alle som så mye som luktet som om de ikke likte Hitler, drept. Jeg kunne ikke flykte og var én av de som endte opp med å bli hengt med pianostrenger, fordi de ikke kunne finne et vanlig rep.”

     “Men når du blir drept, kjenner du noe smerte?”

   “Når jeg blir fysisk såret, så føler jeg hva enhver ville ha følt, men jeg har lært meg å nøytralisere ubehag ved å distansere meg fra det.”

     “Men når du dør og gjenopplives, har du da full bevissthet om din fortid?”

     “Når jeg gjenopplives mister jeg mye av min bevissthet, men jeg har lært meg gjennom kontemplasjon å gjenvinne det viktigste. Det er en fordel som jeg har framfor andre, om du kan si det slik. Jeg har en hukommelse som strekker seg bakover i tid i hele 2000 år, og om jeg skulle ha skrevet den fulle historien om mitt liv, ville det blitt mange bind.”

     “Så hva har du gjort de siste 50 år?”

     “Det er en lang historie, men jeg kan gi deg en kort oppsummering. Etter at jeg ble brakt til live igjen, så jeg, – at den neste og mest truende faktor var i Sovjet Unionen. Det er der har jeg tilbrakt det meste av tiden. Men jeg har ikke tillatelse til å ha en stor og fremtredende rolle. Min misjon er å jobbe med mennesker, og inspirere og undervise de menneskene som kan forandre verden i en positiv retning. Jeg har derfor jobbet i Russland med de som søkte frihet og demokrati, mens jeg oppmuntret dem til å arbeide frem mot dette. Kristus fortalte meg at min jobb hadde hjulpet til å forberede kommunismen og Berlin – murens fall.”

     “Jeg reiste også til Kina, og der jobbet jeg med Kristus for å inspirere studentene i Tiananmen Square. Men som jeg har sagt, ikke alt jeg gjør lykkes umiddelbart. Selv om forsøket med å skape demokrati i Kina feilet, så sådde vi noen frø som vil bære frukter ved neste forsøk.

     “Nå lever vi i en tid med store muligheter. Autoritetene og tyranniet som styrte kommunismen i Sovjetunionen, har nærmest kommet til veis ende. Vi har fremdeles Kina og den Tredje Verdens Nasjoner med atomvåpen å bekymre oss for. Jeg fikk øye på et vindu av muligheter hvor jeg kunne sette av noe tid, og ha muligheten til å tilby rene åndelige lærdommer til verden. Jeg har sett frem til dette i flere liv. Jeg håper du er rede for hva jeg har å gi deg, min venn.”

     “Jeg har alltid vært interessert i filosofi og den spirituelle siden av livet,” sa jeg. ”Om du vil lære meg opp, så er jeg som en svamp som bare venter på å suge til seg. Jeg er likevel nysgjerrig med hensyn til én ting. Hvorfor valgte du meg?”

     “Kristus valgte deg. Han stilte inn klokkene mine til din vibrasjon, og sendte meg til Boise for å kalle på deg.”

     “Kalle på meg?”

     “Ja. Før ethvert stort arbeid kan utføres, må det skje en frivillig respons til ethvert spirituelt kall. Du måtte reagere frivillig på klokkenes kall som du hørte, og finne meg likesom jeg fant deg. Disippelen må møte sin Mester på halvveien.”

     “Så denne oppgaven du har til meg… er den også basert på fri vilje?”

     “Selvfølgelig. Du kan akseptere det eller forkaste det. Likevel, så er det meget få disipler som forkaster en misjon hvor de skal undervise. I stedet så klarer noen å klusse det til, fordi de søker selvforherligelse og ender opp med å søke egen heder og ære, i stedet for å erkjenne det leddet eller den kilden som leder og binder oss til Den Ene Gud.”

     “Hva er det for en forbindelse?”

     “Når en Sannhet gis til verden, kommer den alltid gjennom en rekke sjeler som er forbundet til Det Ene Store Liv. Hvis du aksepterer din misjon, så er du forbundet med meg, jeg er forbundet til Kristus, og Kristus er forbundet med den som Han kaller Faderen i Det Nye Testamente. Faderen er forbundet med Gud i en slik grad at Han er Ett med Gud, og er Gud på enhver måte det er mulig for et gjennomsnittsmenneske å fatte. Enhver forbindelse høyere enn Den Evige Fader, er så langt utover vår fatteevne, at det er nytteløst for et vanlig menneske å prøve å tenke seg det.”

     “Mener du at det finnes høyere liv enn Kristus og Faderen?”

     “Det gir ingen mening å gå i detaljer om dette nå, for det vil virke fornærmende på enkelte mennesker, som Sannheten ofte gjør. Jeg har blitt drept flere ganger, fordi jeg ble betraktet som kjetter.”

     Johannes fortsatte. “Jeg vil likevel si en ting. Forestill deg bevisstheten av kun en celle i din kropp. Forestill deg videre alle cellene i din kropps bevissthet satt sammen, som er din egen bevissthet. Gapet mellom deg og én celle i din kropp er så stor, at kommunikasjon på et individuelt nivå ikke er særlig praktisk. Men, hvis du har et problem med din fot, som er sammensatt av milliarder av celler, så vil du ha din oppmerksomhet der for å helbrede det. Og det vil ikke kun gagne foten som en helhet, men også de milliarder av individuelle cellene som foten består av.

     “Den Eneste Gud regjerer over et stort Univers, og akkurat nå, er denne delen en vond fot. Du og jeg er celler som arbeider sammen med mange andre for å helbrede foten. Det er alt jeg vil si deg om dette nå. Vi må gå videre til din oppgave, for jeg vet ikke hvor lang tid jeg har sammen med deg.”

     “Hvorfor er du ikke sikker?”

     “Om det skulle oppstå en verdenskrise, så kan jeg bli kalt vekk fra deg.”

     “Ok, jeg skal prøve å ikke avlede deg,” sa jeg. Jeg var nokså overrasket over meg selv for at jeg var så overbevist. Vanligvis, er jeg temmelig skeptisk innstilt overfor merkelige og uvanlige påstander. Grunnen til at jeg ikke kunne få meg til å stille spørsmålstegn ved denne mannens troverdighet, var at han virket så kjent, som en gammel venn, og jeg kunne ikke betvile de minnene som han hadde plantet i mitt sinn. Jeg måtte spørre, ”Hva er min oppgave?”

     “Den første delen av din misjon, er å undervise om Nøklene.”

     “Hva er Nøklene?”

     “Det finnes Tolv Visdomsnøkler. Tolv Nøkler til Forståelse, og Tolv Udødelighetsnøkler. Jeg skal lære deg om dem, og du skal lære andre om dem.”

     “Er du sikker på at du har funnet den rette mann,” spurte jeg. “Jeg har undervist noe, men jeg er ingen Moses.”

     “Moses trodde heller ikke at han selv var en stor lærer, men han klarte seg OK.”

     “Vel, men jeg nekter å undervise i noe som ikke gir meg noen mening.” sa jeg.

     “Det er nøyaktig den kvaliteten vi ser etter i en student,” sa han.

     “Nå skal du høre,” sa jeg. “Gi meg noe av din undervisning, så skal jeg tenke over det. Så kan vi ta det derfra.”

     ”Du er i det minste villig til å starte prosessen,” sa Johannes, “men jeg kan bare gi deg en Nøkkel av gangen.”

     “Tja, det kan vel ikke skade å lære et par av dem, og hvis det skulle gi noen mening så kan jeg fortsette.”

     “En logisk konklusjon,” fastslo Johannes.

     “Så, når begynner vi?” spurte jeg.

     “Hva med akkurat nå?” sa Johannes.

     “Akkurat nå? Jeg er redd for at jeg ikke er forberedt. Jeg har jo ikke engang noe å skrive med.”

     “Dette er ikke en alminnelig form for undervisning,” sa han.”Du trenger ikke noe papir.”

     “Hva trenger jeg da?”

     “Du trenger å bruke din forstand, som aldri før…”

     Jeg var taus i 15 lange, forventningsfulle sekunder.

Gå til KAPITTEL FEM

KAPITTEL TRE

Klokkeringeren

     Neste morgen hørte jeg klokkene igjen. De fortsatte å ringe i flere minutter etter at jeg var helt våken. Denne gangen bestemte jeg meg for at jeg måtte snakke med klokkeringeren selv. Jeg følte, at det var en mulighet for at det var han som holdt nøkkelen til dette mysterium.

     Jeg kjørte igjen mot Albertsons, og der var han og ringte trofast med klokken sin. Jeg følte meg nervøs ved å skulle ta kontakt med ham, men jeg tvang meg selv til å fortsette fremover.

     Jeg puttet et par dollar i innsamlingsboksen, og fikk stammet frem, “Hvordan går det her i dag?”

     “Fint,” svarte han.

     “Har noen kommentert at klokken din lyder annerledes enn de andre juleklokkene i byen?”

     “Flere har kommentert det,” smilte han med tydelig glede i øynene. ”Grunnen til at min klokke ringer annerledes, er at jeg har min egen klokke.”

     “Jeg hadde ingen anelse om at noen klokkeringere har sin egen klokke.”

     “Jeg har brukt denne klokken i veldig lang tid. Se her. Ta en titt på den.” Han la den i mine hender.

     Den kjentes varm, og nesten dirrende ved berøring. Jeg betraktet den og sa: “Det ser ut som det er noen gamle, håndskårede hieroglyfer på overflaten.” Jeg tok den i nærmere øyesyn. “Denne her er interessant. Den ser ut som en kornsirkel som jeg husker jeg så nylig. Har du noen kjennskap til hva de betyr?”

     “Det finnes flere ulike betydninger og kan tolkes på forskjellige nivåer. Jeg forstår flere av nivåene,” sa han.

     Da han sa det, følte jeg at min egen mistanke ble bekreftet. At det var noe som skjulte seg i denne mannen. Jeg ringte varsomt med klokken inntil øret mitt. “Den har den vakreste klangen jeg noensinne har hørt,” sa jeg.

     “Ja,” sa mannen smilende.”Den hjelper virkelig på donasjonene. ”Grunnet den vakre tonen, mottar dette stedet tre ganger så mye donasjoner enn de andre stedene i byen.”

     “Interessant,” sa jeg. “Har noen fortalt deg at de har hørt klokkene dine mens de sov?”

     Mannen så tydelig rystet ut. “Ikke på lang tid,” sa han. “Hvorfor spør du om det?”

     Jeg fortalte ham om min opplevelse med klokkene.

     Han smilte og sa: “Da er du den jeg har ventet på.”

     Jeg stirret på ham med vidåpne øyne.”Du har ventet på meg? Hvorfor? Dette er for merkelig til å være sant.”

     “Hvis du syns dette er merkelig nå, så bare vent skal du få se. Hva heter du, min gamle

venn?”

     “Hva mener du med gamle venn?”

     “Det skal jeg forklare for deg senere når du er rede. Fortell meg så ditt navn.”

     Jeg vurderte at det ikke kunne være noen skade i å fortelle ham det? “Mitt navn er J.J. Dewey. Mine venner kaller meg for Joe.”

     “Så den første J, står det for Joe eller Josef?”

     “På mitt fødselssertifikat står det Josef. Men som du sikkert vet, alle som heter Josef kaller seg for Joe. Josef virker litt vel fromt. Omtrent den eneste personen som noensinne kaller meg det, er min kone.”

     “Det er bra at du ikke er from. Men ikke desto mindre, så er Josef et vakkert, gammelt navn. Vet du hva det betyr?”

     “Jeg tror jeg leste det et sted at det betyr tillagt, eller føyet til.”

     “Den som fant på det, forstod nok ikke hebraisk korrekt. I oldtiden, når en far gav sin sønn navnet Josef, gjorde han det med den forståelsen om at hans sønn ville komme til å ha stor makt, – hva enn han hadde av godt i seg, ville bli forsterket, og omsider ville han skape seg en overflod av alt det som jorden hadde å gi. Bibelens Josef som ble solgt til Egypt, var et perfekt eksempel på dette. Han vokste i kunnskap og dyd, og ble etter hvert jordens rikeste mann.”

     “Høres ut som en god skjebne,” sa jeg. Denne mannen var uvanlig kunnskapsrik til klokkeringer å være.

     “Din andre initial er J. Hva står det for?”

     “Johannes,” sa jeg.

     “Så passende! Det er også mitt navn. Vet du hva dette navnet betyr?”

     “Jeg tror ikke det.”

     “Dette navnet stammer fra det hebraiske Yowchanan. Enhver ordbok som definerer dette ordet, mangler dets fulle mening. I grunnen så innebærer det, at en mann med dette navnet vil trekke til seg Guds oppmerksomhet i en slik grad, at Gud vil hjelpe ham som en venn, eller som en likesinnet. Noen sier begunstiget av Gud. Men meningen er mer som, en venn av Gud.”

     “Så, ville du ha sagt at apostelen Johannes er et godt eksempel på dette, siden han ble kalt for den Elskede av Jesus, eller kanskje hans beste venn?” spurte jeg.

     Johannes øyne videt seg ut i overraskelse, og han smilte.“Han var kanskje et eksempel. Men jeg vet ikke om jeg ville kalt ham stor.”

     Jeg tenkte over det han hadde sagt. Kommentaren virket ganske underlig på meg. Selvfølgelig var Johannes Den Elskede et stort eksempel, tenkte jeg.

     Han skiftet deretter min oppmerksomhet over på klokken sin. “Ser du dette symbolet her?” sa han mens han holdt opp klokken sin.

     Jeg så på den og svarte.”Mener du de to sammenslyngede sirklene?”

     “Ja.”

     “Den ene har en prikk på midten,” bemerket jeg.

     “Det er mitt navn,” sa Johannes.

     “Så dette symbolet betyr Johannes?”

     “Både ja og nei,” sa han. ”Det identifiserer meg, og jeg er Johannes. Men det betyr ikke nødvendigvis Johannes.”

     “Det virker for meg som om du snakker i gåter,” sa jeg.

     “Alle lærere gjør det til tider,” sa han smilende. “Oppfattet jeg det riktig, at ditt etternavn er Dewey?”

     “Ja.”

     “Vet du hva det betyr?”

     “Jeg er ikke sikker.”

     “Middelalderens Welsch forandret navnet David eller det greske Dabeed, til noe sånt som Dawee, og til slutt til Dewey. Vet du hva navnet David betyr, min gamle venn?”

     Jeg undret meg igjen på hvorfor han fortsatte å kalle meg for gammel venn, men jeg var altfor interessert i navnene til å spole bakover. “Jeg mener å huske fra søndagsskolen, at det betyr Elsket.”

     “Den vanlige meningen er nokså tett opp til det. Det betyr Elsket, i den kontekst som et familiemedlem, eller en nær venn. Kong David i Bibelen, ble kalt en mann etter Guds hjerte, og Gud hadde medfølelse med Davids svakheter. Akkurat som en far ville hatt for sin egen sønn.”

     “Hvordan kan du vite alt dette? Det høres nesten ut som om du vet dette fra personlig erfaring.” Denne mannen hadde virkelig vekket min nysgjerrighet.

     “Det er ikke så viktig nå,” svarte han. “Poenget er at du er velsignet med tre betydningsfulle, gamle navn, som vil hjelpe deg med å fullføre din misjon.”

     “Misjon?” spurte jeg forbløffet. På dette tidspunktet ville allerede jeg ha gått min vei, hvis ikke denne mannen hadde vært så fengslende.

     “Ditt fulle navn er sterkt med mening. Satt sammen betyr det noe sånt som dette: Ditt hjertes ønsker vil bli forøket og oppfylt, ved å tiltrekke deg Guds oppmerksomhet og hans tjenere. Om du bruker din kraft til å øke det gode, vil du komme i Guds Rike, og bli en del av Guds familie.”

     “Det er jammen heldig at jeg ikke visste om mitt navns betydning i forkant. Jeg kunne jo ha fått griller i hodet,” lo jeg.

     “Du er ikke alene om å ha et vakkert og betydningsfullt navn. Nesten i alle navn, ligger det en god del skjønnhet og mening bak. Det er synd at den gamle vitenskapen om navn, og kraften i deres betydning har gått tapt for verden. Men dette er kun midlertidig. Menneskeheten kommer snart igjen til å lære seg om kraften bak et navn.”

     Jeg studerte denne vismannen nøyere. ”Du er ikke bare en klokkeringer, er du vel? Hvem er du egentlig?”

     Johannes sukket og så opp mot himmelen en stund, og deretter på meg. “Jeg går ut ifra at tiden nå har kommet for å fortelle det videre til noen. Men jeg kan kun fortelle deg det, hvis du virkelig hørte klokkene mens du våknet fra søvnen din. Du hørte dem virkelig, gjorde du ikke?”

   “Jo. Jeg hørte dem høyt og tydelig.”

     Johannes lukket øynene i noen få sekunder, som om han leste fra en bokside inni i sitt hode. Han åpnet øynene, og sa: “Ja, du hørte dem virkelig. Jeg tviler ikke på deg. Dette er en stor dag. Har du lyst til å ta en kopp kaffe på Denny’s når jeg avslutter vakten min? Det er bare noen minutter unna.”

     Jeg visste ikke om denne fyren var virkelig eller ikke – sannsynligvis ikke, tenkte jeg. Men som jeg nevnte tidligere, så er jeg en veldig nysgjerrig person. Jeg svarte: ”Jeg aner ikke hvorfor jeg fascineres slik av dine ord, så ja, jeg skulle gjerne ha snakket mer…”  

Gå til KAPITTEL FIRE