KAPITTEL TOLV
Gudene – Er – Oss
Johannes tok en slurk av den nye kaffen, og sa. ”Nå kan du fortelle meg hva svaret ditt er.”
“Jeg regner med at dette må være et bra svar, siden det er et direkte sitat fra Jesus, eller Joshua som du kaller Ham nå, og du skrev det i Johannes-evangeliet, kapittel ti. Der sier Jesus, Dere er guder.”
Johannes smilte, og sa, “ Så hva er svaret på spørsmålet HVEM ELLER HVA ER DU?”
“Jeg gjetter på at mennesket er guder,” svarte jeg engstelig.
“Jeg forteller deg stadig, om å lytte etter de presise ord jeg sier. Spørsmålet er HVEM ELLER HVA ER DU? og ikke, hva er mennesket? Tenk nå over spørsmålet og gi meg ditt svar på det igjen.”
“Vel, jeg antar at jeg er Gud eller en gud,” sa jeg.
“Hvilken av dem er det? Er du Gud eller en gud?”
Jeg hadde ikke trodd at svaret skulle være så flaut. Jeg forsøkte igjen.
“Mormonene sier en gud, og New Age – tilhengerne, sier bare Gud.”
“Og hva sier så du?”
“Jeg går utefra at jeg er Gud,” sa jeg og følte meg litt underlig med å si det.
Johannes smilte bredt. ”Burde jeg da tilbe deg?”
”Nei! Selvfølgelig ikke!” utbrøt jeg.
“Er du da sikker på at du er Gud?”
“Jeg er ikke sikker,” svarte jeg matt. “Kan hende jeg bare er en gud, da.”
“Så da er du en gud, da.” Johannes smilte igjen med det uttrykket i øynene som avslørte at han visste om ting som var utenfor min rekkevidde. ”Da må du jo ha en veldig makt. Kan du ikke levitere serveringsdamen som står der borte, og vise meg din makt? Eller enda bedre. Hvorfor knipser du ikke bare med fingrene og helbreder din kone?”
Hans siste ord traff meg rett inn i kjernen av min væren. Det var ingenting som avslørte min maktesløshet mer, enn det faktum at jeg hadde vært ute av stand til å hjelpe min egen hustru. “For en tosk jeg er,” tenkte jeg i mitt indre. ”Hvis jeg er Gud eller en gud, da skulle jeg ha vært i stand til å helbrede min kone.” Jeg satte blikket i gulvet, revet av sterke følelser. Jeg følte det som om jeg var et null og et niks, og aller minst en gud.
Johannes så meg inn i øynene med medfølelse. “Jeg mente ikke å såre deg; jeg ville bare ha din oppmerksomhet.”
“Du fikk den ja, – så til de grader,” sa jeg. “Herregud, jeg føler meg virkelig som en idiot. Jeg er ikke noe mer gud enn det askebegeret der borte. Om jeg så bare hadde vært Guds lilletå hadde jeg kunnet helbrede Elisabeth. Det er som om jeg ikke kan gjøre noe for henne, og jeg føler meg som et null.” Jeg følte meg mer emosjonell enn jeg hadde vært på mange år.
“La ikke følelsene dine lede din oppmerksomhet bort fra sannheten,” sa Johannes mildt. “En sannhetssøker må være litt Spock, delvis kaptein Kirk, med et anstrøk av Bones.”
Jeg begynte å le.
“Jeg er glad for at jeg muntret deg opp. Hva er det som er så morsomt?”
“Jeg hadde nettopp et bilde i mitt hode av Apokalypsens Johannes, som ser på Star Trek. Det bare slo meg som veldig festlig, – nesten sammenlignbart med om Jesus skulle ha sunget rap.” Det er merkelig hvordan man til tider kan skifte fra en følelse til en annen når en bemerkning treffer der den skal.
For første gang siden jeg møtte ham så Johannes litt perpleks ut.
“Jeg blir nødt for å spørre Joshua om han har rappet i det siste,” vitset han, “men nå, tilbake til temaet. Du må bli litt Spock, og delvis kaptein Kirk for å finne sannheten her. Følelser snur ofte sannheten opp ned.”
“Men var svaret mitt om å være Gud riktig eller galt?”
“Det var ikke det korrekte svaret.”
“Så vi er egentlig ikke guder, da?”
Johannes ventet litt, og så sa han, “Var ditt svar om å være menneske det korrekte svaret?”
“Du sa nei.”
“Men er du et menneske?”
“Ja… Så det du altså sier, er at mitt svar kan være riktig men at det er feil svar?”
“Akkurat. Vi kalles mennesker, og siden mennesket ikke vet hva han selv er, vil denne benevnelsen av deg selv som menneske ikke kunne bringe deg noe kunnskap om deg selv, vil det?”
“Jeg tror ikke det.”
“Om jeg sier at du er Gud og du ikke vet hva eller hvem Gud er, da øker ikke det din forståelse, gjør det?”
“Nei.”
“Da vil du ikke vite noe mer utover det, om hvem du er, enn det du visste før jeg fortalte deg at du er Gud.”
“Jeg tror jeg ser hvor du vil hen. Du sier at jeg må svare på spørsmålet med noe som virkelig forteller meg noe om hvem jeg er. Hvis jeg sier at jeg er kjøtt og jeg ikke vet forskjell på kjøtt og silikon, da kan jeg likeså godt si at jeg er silikon. Mitt svar betyr ingen verdens ting når jeg i utgangspunktet ikke vet hva kjøtt er.”
“Det var et bra svar, min venn. Jeg kan komme til å bruke dette eksemplet med min neste elev. Ja, det er korrekt at ditt svar må bety noe. Å si at du er et menneske, Gud eller en gudesønn, kan godt være sant, men om du ikke kan forklare hva selve uttrykket betyr, blir det bare etiketter uten mening eller sann kunnskap.”
Frustrert over at jeg fortsatt ikke visste svaret, sa jeg.“Før vi går videre vil jeg gjerne at du forklarer meg Skriften i Johannes-evangeliet, kapittel ti. Det er stor uenighet blant de kristne som tror på Bibelens ord, om Jesus virkelig sier at vi er guder.”
“Hvilken konklusjon har du selv kommet frem til?”
“Det høres ut som om Jesus virkelig forteller oss at vi er guder.”
“Det er korrekt. Jeg var selv flere ganger i Hans nærvær da Han brukte dette argumentet. Etter at Han hadde oppnådd en viss mengde berømmelse i Jerusalem, ble Han ofte tilsnakket av de religiøse lederne. De som hadde hørt Hans tilhengere erklære sin tro om at Han enten var Messias, en gud, Guds Sønn, eller en gammel profet som hadde vendt tilbake fra de døde, eller blitt gjenfødt. De snakket ofte til Ham med giftige bemerkninger og sa ting som Hvem tror du at du er, Guds Sønn? Da svarte Han noe sånt som:
”Og hva om jeg forteller dere at jeg er Guds Sønn? Hvorfor tror dere det er så utenkelig, når deres egne lover fra Gud, i Salmenes Bok og Mosebøkene, kaller dere guder? Hvis de som bare var mottakere av Skriften, kalles guder, hvorfor mener da dere, det ville være en
så stor påstand for meg å si at jeg er Guds Sønn?”
“Se her, la oss bla opp på Salmenes Bok.” Johannes åpnet sin gamle Bibel på Salmenes Bok.“Det første verset som vi ser etter i kapittelet, lyder slik: Gud står i de mektiges menighet. Han DØMMER MELLOM GUDENE. Hvem er de gudene som Han dømmer blant? I vers seks står det, ”Jeg har sagt at dere er guder; og dere er alle barn av Det Høyeste.”
”Her blir vi fortalt, at gudene som Gud dømmer blant er de samme som mottok Skriften, som Jesus sa. Faktisk så er det mange eksempler i Mosebøkene, der menneskene som felte dom blant folket ble kalt for guder. I dagens Bibler, er oversettelsen som oftest ikke korrekt. Om du bruker en hvilken som helst hebraisk Concordance fra en kristen bokhandel, kan du selv finne ut at dommerne virkelig ble kalt guder gjentatte ganger. Jeg skriver ned disse referansene til deg, slik at du kan slå det opp.”
Johannes rablet ned noen referanser, og overrakte dem til meg. Der stod det Eksodus 21:6; Eksodus 22:8-9. “Så, – overalt hvor ordet dommere nevnes i disse Skriftene, så stammer det fra det
hebraiske ordet ELOHYIM, som er det samme ordet som er brukt for den Guden, som skapte himmelen og jorden. Interessant nok, så ble dette korrekt oversatt i Kong James versjonen av Exodus, to og tjuende kapittel, vers tjueåtte.”
Han rakte meg det, og jeg leste: “Du skal ikke håne gudene, eller forbanne folkets leder.”
Johannes tolket det for meg. “Folkets leder var Moses og dommerne. Dette er grunnen til at David i Salmenes Bok, kalte Gud for “en som dømte blant gudene.”
Jeg la til, “Kristne fundamentalister tror at Salmenes Bok 82:7 motbeviser den ideen om at mennesket er guder. Se, her står det. Jeg skal lese det: “Men dere skal dø som menn, og falle som en av prinsene.” Fordi at dette står rett etter påstanden om Dere er guder, så sier de at det er en hån.”
“Hvordan høres det ut for deg?”
“Det høres ut for meg, som om David sa at de var guder som oppførte seg som om de bare var mennesker.”
“Det er riktig. Bla nå opp på Exodus, kapittel fire, vers seksten, og les der.”
Jeg leste, “Og han skal være min talsmann til folket; og han skal bli, han skal til og med være for deg, i stedet for en munn, og du skal være for ham i Guds sted.”
Johannes forklarte,” Her fortelles det om kallet til Aaron, om å bli en talsmann for Moses; på hebraisk, lyder det slik: “Du skal være en gud for ham (Aaron).”
“Jeg forstår hvorfor ditt liv er i fare fra liv til liv,” bemerket jeg. “Jeg vedder for at du gjør en del religiøse folk virkelig nervøse, når du snakker om Bibelen.”
Johannes smilte. “En sannhet som ikke presenteres tydelig og klart, kan forårsake mye uro. Joshua var en mester i dette, eller Jesus. Bibelen gir ikke et fullstendig bilde på om hvor sint Han gjorde de religiøse autoritetene på Hans tid.”
“Det kan jeg forestille meg,” nikket jeg. “Ja vel, så i følge vår samtale hittil, høres det ut som om du sier til meg at vi er guder, akkurat som det står i Skriften. Men at det å bare akseptere det, forteller oss egentlig ikke noe om hva vi er, så det er ikke svaret på ditt spørsmål.”
“Det stemmer. Du er både Gud og en gud, og fra et annet fremtids – sannsynlighet, er du også i ferd med å bli en gud. Likevel er det ingen av disse utsagn som betyr noe mer enn ord, for de som uttrykker dem. Jeg vil gi deg et hint som vil hjelpe deg til å realisere mer, om hva Gud er. Les det 1ste brev til Korinterne, kapittel elleve, og så forteller du meg i neste uke hva du har kommet frem til. Se her, jeg skriver dette ned ved siden av de andre referansene.”
”Jeg har lagt merke til at du siterer mye fra Bibelen,” bemerket jeg mens han skrev. “Hva tenker du om de andre Hellige Skriftene i verden og deres filosofi?”
“Jeg bruker ofte Bibelen sammen med deg, fordi den har mye tyngde i denne delen av verden. I alle Hellige Skrifter, og i verdens filosofi finnes det alltid noe sannhet. Jeg kjenner til mange av dem. Vel, nå tilbake til temaet. Har du noen andre ideer om HVEM ELLER HVA DU ER før jeg gir deg neste hint?”
Jeg tenkte meg litt om. “Altså, – alle mine svar er i utgangspunktet korrekte, men det er bare det, at de ikke betyr noe som helst. Jeg er et Menneske. Jeg er Ånd. Jeg er Sjel, og jeg er også en Guds sønn og til og med en Gud, på en esoterisk måte. Likevel, er det ingen av disse svarene som stadfester noe annet enn en vag idé. Stemmer det?”
“Det er helt korrekt. Kan du komme på et svar på det spørsmålet som gir deg noen mening?”
“Jeg vet ikke om jeg kan gi deg noe intelligent akkurat nå. Kan du ikke gi meg det neste hintet, og så tenker jeg over den til neste uke?”
“Det er greit, min venn, her er det. For å bedre kunne forstå hvem eller hva du er, kan det hjelpe å vite hva du ikke er. Jeg tenker du allerede har konkludert med at du ikke er din kropp, men at kroppen kun er et redskap for det som er ditt virkelige jeg.”
“Ja, jeg har akseptert det.”
“På samme måte som du har et kjøretøy som tar deg til forskjellige steder med ditt virkelige jeg, inni bilen, så har du en kropp som ikke er ditt virkelige jeg. Kroppen er som et kjøretøy, som tar deg til steder. Ditt virkelige jeg er den som styrer kjøretøyet. Det mange ikke forstår, er at deres virkelige jeg også har andre redskap samtidig med den fysiske kroppen. Det er to andre ting som du heller ikke er: Du er ikke dine følelser, og du er ikke ditt sinn. Istedenfor, er dette to andre redskap som du bruker, og som tar deg til steder. Det spørsmålet som da står igjen, er: Hvis du ikke er din kropp eller dine følelser, og ei heller ditt sinn – hva er det da som gjenstår? HVEM ELLER HVA ER DU?”
“Det er interessant,” sa jeg tankefullt. “Mange av dagens filosofer, som meg selv, er inneforstått med at vi ikke er våre legemer, men de fleste tror at våre tanker og følelser er en del av vår evige natur. Men du sier at det ikke er en del av vårt virkelige selv, men kun et verktøy?”
“Det er riktig,” svarte Johannes. ”Tenk over dette, og på Skriften jeg gav deg, så møtes vi igjen her på Denny’s ved midnatt i neste uke.”
“Skal du tilbake til klokkeringer – jobben?” spurte jeg.
“Jeg må kanskje gi avkall på den jobben resten av sesongen,” sa han. “Joshua trenger min hjelp til å plassere noen Beskyttere på noe av den terrorismen som har potensial til å hindre Guds hensikt på jorden. Hva enn du kommer til å se av hendelser i de årene som kommer, vil jeg at du skal vite at det hadde vært langt verre uten vår innblanding. Forhåpentligvis kan vi ta hånd om dette i de ukene som kommer. Spør meg ikke mer om noe av dette. Det er svært lite jeg kan avsløre om det akkurat nå.”
“Det høres ut som om du er en spirituell James Bond,” sa jeg smilende.
Johannes gjengjeldte med et svakt smil.
“Elisabeth bad meg fortelle deg, at hun er takknemlig for at du gav henne håp.”
“Hvordan er det med henne?”
“Hun fikk sine krefter tilbake for en kort periode, men nå er hun igjen som hun var før, eller mulig verre.”
“Spør henne da om dette for meg,” sa Johannes. “Spør henne om hun har oppdaget sin frykt og sine tanker som hun har gjemt fra seg selv, om hun har lært å sette de på sin rette plass?”
“Jeg skal spørre henne,” sa jeg.
Johannes reiste seg som om han var klar til å gå. Han trakk ut et rødt lommetørkle fra lommen sin, og rakte det til meg. “Si til henne at hun skal gni denne på pannen tre ganger daglig. Det vil gi henne ekstra styrke, og gjøre livet mer tålelig for henne den neste uken. Du må likevel levere det tilbake til meg i neste uke.”
“Det skal jeg gjøre,” nikket jeg, og mottok lommetørkleet fra hånden hans.
“Må du gå nå?”
“Jeg må nok det.” Vi betalte og spaserte ut døren, og mens vi gikk nedover gaten, sa han. “Bilen din er i motsatt retning.”
“Jeg vet det, men jeg er så nysgjerrig. Hvor drar du hen, og hvordan skal du komme deg dit?”
“Jeg skal til Midt-Østen, og jeg kan ikke røpe for deg det eksakte stedet. Hvordan da? tenker du sikkert. La oss gå bak det treet der, så skal jeg vise deg.”
Jeg ble med ham bak et tre, hvor vi var ute av syne for de forbipasserende.
Han stod fullstendig stille, lukket øynene og bøyde hodet så vidt, og hvisket et ord uendelig mykt. På et blunk var han borte. Han svant ikke bare bort som et spøkelse på film, men ble bare vekk på et blunk.
Jeg var ikke sikker på hvilket ord han hadde ytret. Han sa det så mykt, men det hørtes ut som “Joshua.”
For å bestille full kopi av bøker Ett og to kontakt
María Del Rosario Jaquete Herraiz
chariherraiz@gmail.com