KAPITTEL SYV
Spørsmål
Elisabeth satt i rullestolen sin i stuen, mens Johannes og jeg lagde i stand middagen. Jeg følte på meg at hun kjente seg ukomfortabel med at vi hadde hverandres selskap, og at hun var ute av stand til å gjøre noe som helst for å hjelpe til med maten. Hun begynte å nærme seg til det stadiet, at om hun ble dårligere, måtte hun ha noen hos seg hele tiden. Hun insisterte fortsatt på at jeg skulle jobbe som vanlig, og at hun kunne ta vare på seg selv. Men jeg hadde begynt å føle meg urolig for henne.
Jeg så i hennes retning: “Elskede… har du noen spørsmål som du ønsker å stille Johannes?”
“Dere kan bare gjøre dere ferdige med maten først, så kan jeg ta Johannes for meg da.”
Jeg så på Johannes. “Drikker du vin?”
“Litt nå og da.”
“Hva med Gewurtzraminer? Det er vår favoritt til spesielle anledninger.”
“Dere har god smak.”
“Jeg var litt nervøs for å tilby deg det. Du vet at din samtidige, Døperen Johannes, spiste visst ikke noe annet enn honning og gresshoppere.”
“Men når han satt i fengsel, spiste han hva han enn fikk. All mat, og alle elementer i Universet er bra og velgjørende, om man tar det i riktige mengder og i riktige kombinasjoner, og dårlige når man overskrider en grense. Kinin er et godt eksempel. Det har blitt brukt i ørsmå mengder i drinker i mange år, men det er dødelig om man tar store mengder.
”Nyere forskning på dette, har nå bekreftet at moderate inntak av alkohol kan ha en god effekt på hjertet. Til og med sigaretter, om de tas i små doser som to eller tre i uken, kan ha en stimulerende effekt på systemet for enkelte. Problemet med dette er at svært få mennesker har nok selvkontroll til å begrense sitt inntak av sigaretter og andre vanedannende substanser.”
“Men hva med pott? Hvordan er det velgjørende?”
“Pott, som du kaller det, er en medisin og skulle vært administrert av en kunnskapsrik helbreder. Det bør ikke brukes jevnlig uten anbefaling fra en psykiater, eller en spirituell veileder. Overforbruk kan ha den negative effekten at den svekker viljeskreftene, og forsinker den korrekte bruk av hodets energisentre. Ekstrem misbruk kan forårsake fysiske problemer og andre problemer.”
“Interessant,” sa jeg. Johannes og jeg tok med maten bort til spisebordet.
“Ser ut som om vi er klare til å spise. Elisabeth sier at jeg lager den absolutt beste lakseretten som finnes.”
“Dette ser like godt ut som noe de kunne ha kommet på i Frankrike,” sa Johannes, “og laks er veldig bra for Elisabeths diett.”
“La meg få utbringe en skål,” sa jeg og løftet opp glasset. “Måtte Sannheten alltid seire.”
“En flott skål,” svarte Johannes smilende. “Dette er ikke første gangen jeg har hørt deg utbringe den, og det vil heller ikke være den siste.” Han så et spørsmål glimte til i mine øyne. “Ikke be meg om en forklaring på uttalelsen riktig enda… Måtte Sannheten alltid seire,” sa han.
Johannes og jeg drakk dypt fra hvert vårt glass. Jeg fylte alltid Elisabeths vinglass omtrent halvfullt, slik at hun kunne drikke fra den med sine skjelvende hender. Hun sølte allikevel noen få dråper. ”Unnskyld meg,” sa hun og tørket seg med en serviett.
“Ingen problem,” sa Johannes. “Lovte du ikke å utfordre meg?”
“Ja, jeg har noen spørsmål.”
“Dette er virkelig en spesiell begivenhet,” utbrøt Johannes. “Dette er første gangen på flere hundre år, at jeg sitter ved et bord og åpner meg selv angående spørsmål om min identitet.”
Elisabeth satte fra seg gaffelen og tørket seg rundt munnen. “Så, – du tror virkelig at du er Johannes den Elskede? Fortell meg med egne ord om hvem du er. Dette er en så fantastisk påstand, at jeg må få høre det fra din egen munn.”
Johannes lente seg fremover og så tankefullt på Elisabeth. “Den Elskede, var et uttrykk som stammet fra en av mine studenter, og som av en eller annen grunn ble hengende igjen, og jeg ble kalt for disippelen som Jesus elsket i den siste delen av Johannes-evangeliet. Den gangen, følte jeg ikke at jeg fortjente en slik tittel. På den tiden var jeg på mange måter svært umoden og kom til kort som Mesterens disippel. På sett og vis sviktet vi Ham, alle som en. En dag skal jeg fortelle dere om hvorfor Jesus valgte meg til å vandre på jorden, til han vender tilbake. Det har vært en stor ære og gitt mange fordeler, men likevel så har det også vært veldig vanskelig.”
“Hva mener du med at dere alle sammen sviktet Ham på sett og vis?” spurte Elisabeth. “Jeg trodde at dere alle var Hellige Menn?”
“Jesus var den eneste Hellige iblant oss. Men selv dét var ikke opplagt, inntil man fikk se under overflaten. Disiplene var langt mer vanlige menn, enn det noen kirke noensinne vil ha dere til å tro. De tolv apostlene var ikke stort mer uvanlige enn en gruppe salgsmenn på en sosial sammenkomst. Den eneste tingen vi alle hadde til felles, var ønsket om å lære å kjenne De Store Mysteriene. Vi var også tiltrukket av den makten som Jesus hadde, og vi ville at Han skulle dele den med oss. Men våre motiver var ikke helt rene.
”På et tidspunkt lot vi sjalusi overmanne oss, og vi beskyldte Ham for å være en som bare søkte sin egen ære. Vi sa til Ham, at Han måtte la oss få gjøre noen av miraklene og la oss få æren for det, slik at Han kunne tvinges til å forbli ydmyk. Nå ser jeg ved refleksjon, at det var vi som trengte å ydmykes. Han gjorde bare den jobben Han kom for å gjøre, og det tiltrakk seg oppmerksomhet. Den gang da, mente vi at vi fortjente oppmerksomhet minst like mye som Jesus fikk, og vi ville alle ha vår del av det.”
“Vel – om du er apostelen Johannes og dette er sant, hvorfor forteller du det til oss? Jeg ville trodd du ville ønsket å holde alt negativt om din historie tett til brystet,” sa Elisabeth saklig.
“Det var også vår generelle holdning, når vi delte historien fra evangeliene til studentene, som til slutt ble nedskrevet i permanent form. Vi var i et slags forsvar når historien ble kjent, om hvordan vi sviktet Jesus den natten Han ble arrestert, og det stadig kom til overflaten. Ingen av de elleve gjenværende apostlene ønsket at det skulle nedskrives for ettertiden, men sannheten om dette kom ut kort tid etter Oppstandelsen, og det kunne ikke benektes lenger. Peter, var den som likevel led mest, fordi Jesus faktisk hadde forutsagt at han skulle benekte Ham tre ganger før hanen galte. Mange ignoranter mente at han ikke fortjente å være en leder på grunn av denne handlingen. Og andre, som var misunnelige på hans posisjon, galte som en hane når han gikk forbi dem, for å minne ham på hans feiltrinn. Peter pintes meget på grunn av sin handling. Allikevel utførte han noen av de største miraklene iblant oss.”
Johannes fortsatte. “For å svare på ditt spørsmål om hvorfor jeg avslører mine tidligere brister? Det er to grunner for det. Josef skal skrive om våre samtaler, og denne gangen må jeg avdekke sannheten om menneskeligheten til den lille gruppen som fulgte Mesteren. I fordums tid, prøvde vi å portrettere oss selv som mektigere enn det vi var. For det andre, så vil jeg at dere skal forstå at jeg bare er et menneske, akkurat som dere. Jeg har mange svar, men jeg har ikke alle svarene. Jeg har noe makt tilgjengelig, men ikke all makt. Jeg vil heller gi dere mer enn det dere forventer, enn mindre.”
Jeg spurte Johannes om han ville ha mere laks, og han aksepterte fornøyd. Min interesse for Johannes økte for hvert minutt som gikk.
“Så hvordan ville du ha rangert deg selv nå?” spurte Elisabeth. “Har du gjort noen fremskritt?”
“Jeg setter veldig pris på det spørsmålet. Ja, jeg har gjort mye fremskritt. Den gangen, var jeg som et barn i en godteributikk. Nå er jeg mer som en far som fikk for mye godteri som barn, og bestemmer hvor mye mitt eget barn kan få. Mitt perspektiv og bedømmelse er svært forbedret.
Likevel kan jeg ikke bare plumpe ut med de få Mysteriene om Universet som jeg vet om. Høyere Sannheter kan ikke bare helles over dere, som å putte data inn på en computer. For at det virkelig skal kunne bli forstått, må det bli bekreftet gjennom menneskets egen sjel.”
“Og hva er forskjellen mellom vanlig kunnskap og høyere kunnskap?” spurte Elisabeth.
“Vanlig kunnskap inneholder fakta som kan brukes så fort det er lært. Slik som, hvordan enkelte ord staves, eller multiplikasjonstabellen. Syv ganger syv er førtini. Så fort det læres utenat, kan det brukes i den praktiske verden.
“Høyere kunnskap inneholder prinsipper, og det krever en viss tilpasning eller kontakt med ditt Høyere Selv for å kunne anvendes. For eksempel; enhver kan lære seg å skrive ned musikknoter, men for å komponere en vakker og original melodi, fordrer det en tilnærming til selve musikken. Alle kan lære seg en note skala, men bare en person som er i harmoni med musikk, kan komme i nærheten av å forstå prinsippet bak musikken og skrive originale musikkstykker.”
“Så den første nøkkelen som er HVEM ELLER HVA ER JEG? kan ikke bare fortelles oss,” konkluderte Elisabeth.
“Det er korrekt. Dere må innstille dere på å forstå meningen. Min jobb er kun å lede dere inn på riktig spor. Jeg er som den personen som instruerer låtskriveren. Jeg kunne ha sagt til den personen:
Det høres ikke ut som musikk engang. Prøv igjen; eller, Det lyder vakkert og beveger min sjel. Fortsett å skrive. Jeg vil da vite inni meg, når du har nådd det nivået som kreves av forståelse.”
“Interessant,” sa Elisabeth. (Jeg satt tilbakelent og avslappet, og bare koste meg med at Elisabeth utfordret Johannes.) “Men nå har jeg noen virkelige spørsmål til deg,” sa hun tankefullt.
“Spør i vei,” svarte Johannes, tydelig fornøyd med Elisabeths nysgjerrighet.
Elisabeth fant frem en liste fra sin skjørtelomme. “Her er de:
”Nummer En: Hva er meningen med livet? To: Hvor kommer vi fra? Tre: Hvor mye i Bibelen er virkelig sant? Fire: Finnes det en sann kirke? Og hvis det finnes en sann kirke, hvilken er det? Fem: Er reinkarnasjon et fakta? Seks: Skal Kristus virkelig komme tilbake? Hvis så, når? Syv: Når ble Universet til, og når vil det ende? Åtte: Hvem eller hva er Gud, og hvorfor gjør han ikke noe konstruktivt på jorden i dag? Det virker på meg som om Han ikke bryr seg stort om sultende barn, for eksempel. Ni: Har denne Jorden en fremtid i vente, eller kommer det til å bli en mørk Apokalypse, hvor det livet som vi kjenner til, vil opphøre å eksistere? Ti: Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og tilslutt, død? Hvilken far ville latt sine barn lide som noen av oss gjør? Om Gud virkelig er en kjærlig Gud, så virker det jo ganske meningsløst? Ta meg, for eksempel. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. Men det er mange voldtektsforbrytere og mordere der ute, som er i langt bedre fysisk form enn det jeg er. Hvorfor blir jeg straffet, men ikke de?”
Johannes smilte. “Det var en imponerende spørsmålsliste. Har du tenkt den opp selv?” spurte han.
“Min mann og jeg tenkte den opp sammen i går natt, da vi liksom brainstormet.”
“Av forskjellige grunner, kommer jeg kun til å gi dere litt av gangen. Jeg skal svare på ett av dine spørsmål i kveld. Du kan selv få velge den som er viktigst for deg.”
“Jeg tror du vet hvilken det er,” sa Elisabeth rolig.
“Det kan godt hende,” sa Johannes, “men du selv, må likevel uttrykke ditt spørsmål klart og tydelig.”
“Hvorfor det?” protesterte hun.
“Fordi det finnes et prinsipp som styrer overføringen av høyere prinsipper. Har du hørt
uttrykket til Jesus i Bibelen, hvor Han sier: ”Be, så skal dere få?”
“Jeg tror det.”
“Hvis du ønsker å vite om noen mysterier så må du spørre, og du må vite hva det er du spør om. Den som blir spurt må vite hva spørsmålet er, og den som spør må være villig til å motta, hvis han får et svar.”
“Og hva om jeg avviser svaret?”
“Da vil det være som om spørsmålet aldri ble stilt,” svarte Johannes.
“Jeg er ikke helt overbevist om at du virkelig er Johannes den Elskede, men du er i hvert fall ganske uvanlig… Hvordan kan jeg vite om jeg er rede for svaret?”
“Når du er innstilt på å overveie hva det enn måtte være, uansett hvor merkelig det høres ut,” sa Johannes.
“Så svaret på spørsmål nummer ti, kan være at Gud i virkeligheten er en bortskjemt, kosmisk guttunge? En som piner oss på samme måte som et barn kan gjøre, ved å stikke pinner inn i bier og trekke ut vingene av fluer?”
“Man kan ikke vite det for sikkert,” sa Johannes med et skjevt smil.
“OK. Jeg kan ikke garantere at jeg er rede, men her er spørsmålet. Det er nummer ti.”
“Still spørsmålet klart og tydelig,” sa Johannes.
“Greit, jeg skal gjenta den.” Elisabeth skiftet stilling i rullestolen. “Hvorfor tillater Gud lidelse, sykdom og deretter døden? Hvorfor dør uskyldige barn? Hvorfor lider noen av oss av en smertefull sykdom, og andre som fortjener å lide, ser ut til å være full av vitalitet og god helse?”
“Jeg skal svare på den siste delen av spørsmålet ditt,” sa Johannes. “Du ønsker først og fremst å vite hvorfor du lider av en så fryktelig sykdom, når du stort sett har vært et godt menneske, og ikke fortjener sånn smerte. Du lurer på hvorfor ditt liv sannsynligvis vil bli avkortet for tidlig, mens andre mennesker kan få oppleve å bli gamle, sammen med sin partner. Er det dét du vil vite?”
“I utgangspunktet, ja.”
“Jeg skal gi deg et delvis svar nå, og mere siden, når du har resten av brikkene i puslespillet. Kan du godta det?”
“Jeg tror da det. Sett i gang. Vis meg hva du har.”
Jeg smilte av Elisabeths modige utfordring, og så på Johannes med stor forventning.