KAPITTEL TI
Drømmen
Jeg kjørte igjen til Albertsons igjen, for å finne Johannes og stille ham det to tusen – år – gamle spørsmålet.
Jeg kjørte rundt hjørnet og fikk øye på den nå så velkjente skikkelsen av klokkeringeren. Jeg parkerte og gikk ut av bilen, og gikk bort til ham. “Johannes!” sa jeg.
Klokkeringeren snudde seg. Det var ikke de samme klokkene, og det var heller ikke den samme Johannes.
“Hvor er Johannes?” spurte jeg.
“Hvem er Johannes?” svarte mannen, en ganske shabbyutseende type, cirka tjue år yngre enn Johannes.
“Det er han som jobbet her før deg.”
“Åh ja, den karen. Jeg er ikke sikker. Han måtte visst utenbys.”
“Når kommer han tilbake?”
“Jeg har ingen anelse, for folk kommer og går i denne jobben. Det er mulig at han aldri kommer tilbake.”
“Er det noen andre som kan vite om det?”
“Du kan høre med Distriktskontoret.”
Jeg dro hjem og ringte til flere steder, og fant til slutt noen som husket Johannes. Han kunne stort sett fortelle den samme historien: Johannes var utenbys på ubestemt tid, – og det var ikke sikkert når han var tilbake. Han sa han håpet Johannes ville komme tilbake snart, fordi han var deres beste pengeinnsamler.
Dette var en situasjon jeg aldri hadde regnet med. Selv om jeg bare hadde kjent Johannes i noen få dager, føltes han som en gammel venn som alltid kom til å være der når jeg trengte ham. Det var som om han var en ånd som hørte meg til… og at den ånden ikke hadde oppfylt mine tre ønsker enda og ikke hadde noen rett til å ta seg noen dager fri, til jeg hadde fått mitt ut av ham.
“Søren og!” sa jeg til Elisabeth da jeg kom hjem. “Johannes er borte, og de aner ikke når han kommer tilbake.”
“Vet du hvor han bor?”
“Vet du, det falt meg aldri inn å spørre ham. Hvem vet? Kanskje sitter han i en liten leilighet, i Nord- enden av byen og tar seg en øl og ser på TV.” Johannes var sannelig en mann full av overraskelser.
“Men sa de ikke at han var utenbys? Hvis han virkelig er en apostel så tror jeg ikke han ville lyve.”
“Vel, kanskje han ikke har reist enda. Hvis vi bare hadde visst hvor han bor, kunne vi kanskje fått tak i ham før han dro.”
“Sa han ikke at han ville gi deg flere hint om en uke? Én uke fra deres første møte, er neste torsdag. Hvis han virkelig er en mann for sitt ord, så vil han være tilbake innen da.”
“Det er fem dager unna. Jeg ville snakke med ham i dag. Jeg kan ikke tro det. Jeg føler meg mer rastløs over å se Johannes igjen, enn jeg gjorde med deg når vi ble forelsket. Jeg trodde aldri at det kunne skje med en annen kvinne, og aller minst med en mann.” Hjertet mitt verket av skuffelse.
Jeg innså at jeg hadde kommet med en erklæring som kunne ha såret Elisabeth, og snudde meg mot henne. “Tilgi meg. Du vet at du er den viktigste personen i mitt liv. Det er bare det, at jeg følte en sånn kraft og spirituell kjærlighet fra Johannes. Det kjentes så familiært og så godt, og nå er det borte.”
“Jeg vet det,” forsikret Elisabeth meg. “Jeg hadde sikkert blitt opprørt selv, men jeg føler det akkurat på samme måte. Straks du sa at han var borte, følte jeg også en tomhet og den ekstra styrken som kom gjennom ham, begynner å avta. Jeg tror ikke at jeg klarer å reise meg opp igjen.”
Jeg ønsket ikke å se henne svak igjen. Jeg grep hånden hennes og håpet at hun kunne beholde den ekstra styrken, til hun ble helbredet.
“Her. La meg dra deg opp. Du må ha tro på deg selv, om at du kan helbredes.”
Jeg dro i henne, men hun var ikke i stand til å stå i mer enn noen få sekunder. Hun var svært skjelven, og ute av stand til å gå. Jeg hjalp henne tilbake til rullestolen. Jeg merket meg en tåre som falt nedover kinnet hennes, mens hun sa, “Det var godt å føle seg bra for en dag, men jeg mister styrken raskt. Jeg tror at jeg snart vil være tilbake til mitt normale svake selv.”
“Johannes sa at dette korttidsmiraklet var for å gi deg håp om at du kan helbredes. Selv om det er forbigående, så burde vi være takknemlige for at vi fikk muligheten til å se at mirakler fortsatt er mulig.”
“Kanskje det,” sa hun. “Men i stedet for å tro føler jeg frykt. Jeg er redd for at vi aldri skal få se Johannes igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg har en slags synkende følelse.”
“Jeg har den samme følelsen,” sa jeg. “Av en eller annen grunn så føler jeg et veldig tomrom av energi. Jeg håper ikke at det har skjedd ham noe.”
“Er det noen som kan ta vare på seg selv, så er jeg sikker på at en to tusen år gammel mann kan,” sa Elisabeth.
”Da kan det være at det bare er vi som føler det sånn. Vi må bare komme oss gjennom denne uken og ha troen på at vi vil se ham igjen. Og ikke senere enn torsdag.”
“Du har rett,” sa Elisabeth. “Vi må gjøre alt vi kan for å løse den første Nøkkelen. Vi må i det minste vise ham at vi har anstrengt oss til det ytterste.”
“Ja. Selv om jeg tror at jeg har gjort alt jeg har kunnet gjøre, på dette punktet. Det beste jeg kan komme opp med er at vi må være guder, som Jesus sier i Skriften.”
“Det er én person til du kan ringe. Kan du ikke ringe din venn Lance i California, og gå igjennom det spørsmålet med ham, slik som du gjorde med Wayne?”
Ja, tenkte jeg. Det kunne jo vært interessant å få noen innspill fra Lance. Vi hadde en lang historie sammen, vi hadde vært forretningspartnere en stund, og hadde delt mange gode stunder sammen. Vi hadde også tibrakt utallige timer sammen og snakket om filosofi. Han flyttet til Los Angeles for noen år tilbake, etter at han ble skikkelig inngrodd i New Age bevegelsen. Han hadde forsket ut utallige grupper og studert deres filosofi. Det var en stor mulighet for at han hadde kommet til noen interessante fortolkninger til Johannes første Nøkkel.
“Det er en god idé,” sa jeg til Elisabeth. “Det kan jo ikke skade å høre hans mening. Jeg tror ikke det finnes noen New Age grupper som han ikke har vært innom.”
Senere den kvelden, fikk jeg endelig tak i Lance. “Hvordan går det i storbyen?” spurte jeg.
”Spennende ting skjer,” sa han. “Synd du ikke er her. Jeg skal holde et seminar denne helgen. Du skulle ha kommet hit en gang og sett hva jeg holder på med.”
“Kanskje etter at Elisabeth har blitt bedre,” sa jeg.
“Hvordan går det med henne?” spurte han.
“Hun har sine gode og dårlige stunder,” svarte jeg.
“Gi henne mine beste ønsker,” sa han. “Gjett hva mitt seminar er basert på.”
“Slik jeg kjenner deg, så kan det være om hva som helst.”
“Jeg kaller det for, Dere er Guder: En syntese av New Age og Bibelen.”
Jeg holdt nesten på å miste telefonen. “Hva har fått deg til å velge det emnet?” spurte jeg.
“Vel, – som du vet, så tror nesten alle New Agere her nede, at mennesket er en slags gud som har glemt hvem han selv er… og at vi kun trenger å minnes på det.”
“Er det dét du tror?” spurte jeg håpefullt.
“Ja. Ideen er i utgangspunktet sant. Det som er interessant her, er at jeg har støtt på disse religiøse typene i det siste, som har sitert meg fra Bibelen til høyre og venstre. De sier at ideen om at mennesket kan bli en Gud, er Lucifers største løgn. Disse folka kom virkelig inn under huden på meg. Så derfor begynte jeg å studere Bibelen igjen, for å se om det var så bakvendt som disse religiøse typene fikk det til å høres ut som. Og gjett hva jeg fant ut?”
“Jeg er sikker på at det er noe interessant,” vitset jeg.
“Interessant? Hør på dette. Bibelens lære er som en ying og yang, om at mennesket virkelig er guder.”
“Mener du som Mormonenes lære?”
“Ikke helt. Mormonene er på barnestadiet her, og det virker som om de er pinlig berørt over i det hele tatt å snakke om denne doktrinen. Bibelen sier ikke at vi kommer til å bli guder i en eller annen fjern fremtid, men at vi er guder her og nå… Det er nokså likt det som mange av New Age folket lærer bort. Det som slår meg mest, er at de fleste New Agere mener at enhver som tror på Bibelen eller studerer den, er helt tilbake på steinalderstadiet. Mens de som tror på Bibelen, mener at New Agere er djeveltilbedere… Mine studier avdekker en harmoni mellom Den Nye Tidsalders filosofi og Bibelen. Det ser ikke ut til at noen forstår det, eller ser det. Derfor bestemte jeg meg for å gi noen leksjoner om det, og finne ut av hvor mye interesse det er for dette emnet der ute.”
“Hva om noen spurte deg om hvem du er eller hva vi er, ville du ha svart at vi er guder?”
“Det er det Jesus sier i Bøkenes Bok. Det er også hva enhver lærer her borte, som er innenfor New Age eller filosofi tror,” svarte Lance.
Jeg reflekterte et øyeblikk. “Hva om Gud selv åpenbarte seg for deg, og fortalte deg at det ikke er det riktige svaret, og at du måtte gjette om igjen. Hva ville du da ha sagt?”
“Jeg har aldri tenkt at det svaret ikke er riktig. Det er altfor sannsynlig,” svarte han tillitsfullt.
“Men forestill deg at det var feil. Er det noe annet du ville ha gjettet?”
“Hva annet ville det være?” spurte han. “I begynnelsen var det bare Gud, og Han skapte Universet ut fra Seg Selv. Det sier seg selv da, at du er skapt ut fra Gud og at du er en del av Gud. Hvis du er Ett med Guds bevissthet, da er du Gud. Like mye som Jesus var. Når det kommer til stykket, så sa Han det i Johannes-evangeliet. Han sa at vi er ment å bli Ett med Gud, akkurat som Jesus var.”
“Du har rett. Johannes sa det.”
“Ja. Av alle evangelistene i Det Nye Testamente, så mener jeg at Johannes var den største.”
“Det skal jeg fortelle Johannes neste gang jeg ser ham,” spøkte jeg.
“Morsomt,” sa Lance, uten noen mistanke om sannheten bak min spøk.
“Hva var det egentlig du ringte meg for?”
“For å stille deg et spørsmål. Men du har allerede svart på det.”
“Det er det som skjer når man er samstemt med Universet, kamerat,” sa Lance og hørtes svært så fornøyd ut med seg selv.
Vi pratet videre i noen få minutter til, om familien, venner og forretningsideer, før vi begge tok avskjed. Han avsluttet med sin favorittfrase, “Ha en mektig dag!”
Jeg fortalte Elisabeth om samtalen med Lance.
“Dette høres ut som den første innsikt,” sa hun.
“Hva mener du med den første innsikt?” spurte jeg.
“Jeg trodde du hadde lest Den Himmelske Profetien. Denne boken forteller, at vi må være oppmerksomme på tilfeldigheter. At de vil lede oss på den veien vi skal gå.”
“Ja, nå husker jeg at jeg har lest den. Det er en nokså fantastisk tilfeldighet at både Wayne og Lance hadde det samme svaret, og det er særdeles interessant at Lance svarte på spørsmålet mitt, til og med før jeg fikk stilt det. Tror du at det er et slags tegn?”
“Det høres ut som om det kan være det.”
“La oss da anta, at det kan være et tegn. Det betyr at vi er ment å tenke i den retningen, om oss selv som guder. Hvis jeg forteller Johannes at svaret er, at jeg er Gud, kan det være nok? Eller er det meningen at vi skal tenke grundigere på det?”
“Hvem vet?” sa Elisabeth med et skuldertrekk. “Det spørsmålet jeg har er, at hvis jeg er en gud, hvorfor kan jeg da ikke knipse med fingrene og bare gjøre meg selv frisk?”
“Bra spørsmål. Utefra det jeg har lest i diverse New – Age bøker, så er grunnen til det at vi i utgangspunktet er guder, som har glemt at vi er guder. Fordi vi har all den makt som guder har, men tror at vi er svake mennesker, så gjør også vår tro oss til skrøpelige mennesker. Når vi slipper dette uriktige livssynet, så vil vår indre Gud bli åpenbart for oss.”
“Så alt jeg trenger å gjøre er å droppe et usant livssyn, og så får jeg makt til å helbrede meg selv?”
“Det er den grunnleggende trosretningen fra vår tids guruer.”
“Det høres litt for enkelt ut.”
“Det gjør det,” samtykket jeg. “Men som regel er det de enkle tingene som oftest er de sanneste.”
På kvelden, følte jeg en veldig rastløshet da jeg gikk til sengs. Jeg hadde følt et vakuum helt siden jeg fant ut at Johannes var utenbys. Men når jeg lå i sengen min den natten, følte jeg meg enda mer drenert for energi. Det føltes som om jeg forsvant ut og inn av virkeligheten. Til slutt sovnet jeg og hadde en uvanlig drøm. Jeg har ved flere anledninger opplevd at noen av disse drømmene bare er en drøm, men av og til kommer det en som føles veldig virkelig. Da har jeg tenkt at det må være en sannhet bak den drømmen. Dette var en slik drøm.
Jeg befant meg i et rom omgitt av noen svevende vesener, med et ondskapsfullt utseende. Ansiktene deres var fordreide og snerret mot meg, som om de ønsket å skade meg. Jeg så meg rundt for å finne en fluktvei, og fant en dør. Jeg løp gjennom døren, og der sitter det en mann med et helgenaktig utseende i en gyngestol. Han så på meg med et kjærlig uttrykk i ansiktet. Jeg snudde meg rundt, og så at de onde skikkelsene ikke hadde fulgt etter meg inn i rommet. Det føltes også som om denne vennlige mannen på en eller annen måte beskyttet meg fra dem.
Jeg gikk mot mannen, og spurte, “Hvem er du?”
Han møtte blikket mitt, og jeg hørte en myndig stemme projisert mot meg som sa, “Dette er min elskede apostel – Johannes.”
Jeg så på mannen med det helgenaktige utseende med et søkk. Han liknet overhodet ikke på min klokkeringende venn, som jeg trodde var apostelen Johannes. Denne mannen hadde langt, sandfarget hår, hadde skjegg, og var ganske kraftig bygd. Johannes var ganske slank, og hadde mørkt hår med anstrøk av noen hvite hår, og hadde ikke skjegg. Johannes hudfarge var også mørkere enn denne mannens. Denne personen framfor meg, var definitivt en helt annen person enn klokkeringeren Johannes, men denne stemmen jeg hørte, som hørtes veldig autoritativ ut, sier til meg at denne andre mannen er Johannes den Elskede. Denne stemmen lød litt som James Earl Jones når han sier, “DETTE ER CNN” slik som man kunne forestilt seg Guds stemme. På grunn av situasjonen, fikk jeg en sterk fornemmelse i mitt sinn at det måtte være Guds stemme. Eller også Kristus selv.
Jeg dristet meg til å stille et spørsmål. “Hvem er da den andre Johannes, – klokkeringeren?”
Den autoritative stemmen svarte, “Den bedrageren du møtte har vært en fiende helt fra begynnelsen av. Han er en falskhetens og ondskapens prins, som vil lede alle som tror på ham til fortapelse, og til den dypeste avgrunn. Bevar deg vel for ondskap som ikler seg det gode. Pass deg vel, for alle de som lærer bort at menn er guder. Det er bare jeg som er Gud. Hans stemme gav ekko helt til jeg våknet opp fra drømmen med et rykk, og lå i kontemplasjon i sengen.
Johannes virket virkelig oppriktig, og det virket som om han var en sann lærer. Det hadde aldri falt meg inn at han var en slags inkarnert ondskap. Men nå hadde denne stemmen som hørtes ut til å være Guds stemme, vist meg det som kunne være den virkelige Johannes den Elskede, og den som jeg trodde var den virkelige apostelen var kanskje ikke en apostel i det hele tatt, men en slags inkarnasjon av ondskap for å lede meg til… hvor? Stemmen hadde sagt til den dypeste avgrunn og til fortapelsen. Det må være et slags helvete, tenkte jeg.
Det syntes som om, hvis stemmen hadde rett, så ville jeg bli ødelagt. Men, – hvis klokkeringeren Johannes hadde rett, så ville jeg få lære om Kunnskapens Nøklene. Jeg likte ikke i det hele tatt det valget jeg nå stod overfor. Hvis Johannes – klokkeringeren var falsk, ville jeg lide en slags evig straff eller ødeleggelse… Men hvis det var drømmen som ikke var riktig, kunne jeg fortsette å lære om Kunnskapsnøklene av Johannes.
Da denne tanken kom til meg, syntes jeg det var interessant at jeg hadde følt frykt for Guds stemme i drømmen. Jeg fryktet at den hadde rett, men ønsket ikke at den skulle ha rett. Jeg husket den kjærlighetsfølelsen jeg hadde i meg, når jeg var sammen med klokkeringeren Johannes. Spesielt når han sendte meg sine personlige minner, og da han senere underviste min kone. Så tenkte jeg på hvordan jeg følte meg, når jeg så den angivelige Johannes den Elskede i drømmen. De onde vesenene i drømmen hadde ikke fulgt etter meg inn i det rommet hvor Johannes var, og det virket fredfullt nok da jeg gikk inn til Johannes tilstedeværelse i drømmen, men den freden var annerledes enn den jeg følte når jeg var i nærheten av klokkeringeren. Med den Johannes, følte jeg en fred som penetrerte meg helt inn i dypet av min væren. Kanskje den “fred som overgår all forstand.” Mens med den Johannes fra min drøm, virket freden som den freden når en baby akkurat har sluttet å gråte. Den virket kun fredfull på grunn av fravær av forstyrrelse, og ikke på grunn av en indre følelse.
Deretter kontemplerte jeg over det jeg trodde var Jesus eller Guds stemme. Følelsen denne stemmen gav meg virket som om det penetrerte mitt ytre jeg, og at den prøvde å pløye seg vei inn til mitt hjerte. Mens klangen fra de klokkene jeg hadde hørt fra Johannes, kjentes som om de penetrerte helt inn til dypet av mitt hjerte eller sjel, og gjennomstrømmet hele min væren.
Igjen kontemplerte jeg på de to Johann-er, og konkluderte med at den store forskjellen mellom dem var at den ene skapte en følelse av frykt og angst i meg, og den andre fylte meg med følelsen av kjærlighet og fred.
Jeg tenkte hardt og lenge inni meg, siden jeg hadde en følelse av at jeg måtte ta et valg av noe slag. Etter en stund med absolutt stillhet, tenkte jeg innvendig, “Hvis jeg må velge, så velger jeg den Johannes, hvis klokker, tanker og ord, berørte dypet av min sjel.”
Øyeblikkelig, – så umiddelbart som man kan forestille seg, sanset jeg et vesen ved siden av sengen. Det var en tilstedeværelse av enorm ondskap, det var jeg sikker på. Vibrasjonen var så fryktelig og overveldende at jeg følte for å løpe min vei. Av en eller annen grunn, visste jeg dette inni meg. Det var som om det hadde blitt sendt meg en slags åpenbaring, direkte til hjernen min, at dette mektige vesenet fra avgrunnen, var den som hadde gitt meg drømmen, og også var eieren til den autoritative stemmen. Jeg visste også på et slags vis – at han ikke visste at jeg visste, at han var der. Han så ut til å stå ventende ved siden av sengen min, for å se om jeg falt for den illusjonen han hadde skapt for meg i drømmen. Jeg visste nå at sannheten hadde blitt vist meg, fordi jeg hadde valgt klokkeringeren Johannes. At det var han, som var den virkelig Johannes den Elskede, Jesus apostel. Mitt valg var riktig. Hadde jeg valgt den andre Johannes, ville jeg ha valgt en Mørkets agent.
Jeg lå helt stille i en stund til, og holdt pusten. Jeg merket at vesenet så på meg, og at det ventet på et svar. Jeg følte en enorm skrekk, som overgikk alt jeg noensinne hadde følt. Det føltes som om dette vesenet hadde makt til å ødelegge meg, hvis jeg ikke gjorde det til lags. Jeg brukte noen minutter til for å dempe den skrekken jeg kjente på, og sa til meg selv, at jeg ville overgi meg selv i hendene på den virkelige Gud. Uansett hvem eller hva det enn måtte være. På en måte så kjentes det som om jeg måtte konfrontere denne skikkelsen som så ut til å vente på et svar. “Åh Gud!” bad jeg inni meg med en oppriktighet jeg aldri før hadde hatt, “hva skal jeg gjøre?”
Med ett, følte jeg en ganske annen tilstedeværelse. Den føltes veldig familiær. Jeg bare visste at det var tilstedeværelsen av den virkelige Johannes. Den sanne Elskede. “Åh Johannes, er du der?” spurte jeg stille inni meg. “Hva skal jeg gjøre?”
En indre stemme som jeg uten tvil visste kom fra Johannes, sa disse ordene: “Le av ham.”
Jeg brøt nesten stillheten av forbløffelse over svaret. Det var helt uventet. Her var kanskje selve djevelen ved min sengeside, den frykteligste kreatur man kan forestille seg, og jeg skulle liksom le av ham! Jeg måtte ta noen minutter til for å fordøye den. Til slutt spurte jeg nok en gang, inni meg, “Er du sikker på at jeg skal le av dette vesenet?”
Ingen svar.
Da tenkte jeg inni meg. “Hei! Hva er det som gis her? Jeg vil ha en bekreftelse. Han kan komme til å ta meg med til et sted med svovel og ild, hvis jeg ler av ham. Gi meg et tegn om at dette er det korrekte å gjøre, at jeg er trygg.”
Ingenting.
“Johannes!” ropte jeg inni meg, med et stille skrik. “Jeg trenger å vite, at jeg ikke har innbilt meg at jeg hørte deg. Vær så snill, gi meg en bekreftelse bare denne ene gangen!”
Fortsatt ingenting.
På en måte, tenkte jeg at jeg måtte gå for det jeg hadde mottatt. Jeg reflekterte over stemmen til Johannes. Den kjentes veldig virkelig ut, mer virkelig enn noe jeg noen gang hadde følt den. Mitt sinn hadde bare vanskeligheter med å fordøye det. Jeg måtte gå for det som kjentes mest riktig ut i min sjel, tenkte jeg og bestemte meg endelig for å adlyde. Å le av inntrengeren som jeg merket meg, hadde begynt å bli svært utålmodig.
Jeg brukte noen øyeblikk på å samle tilstrekkelig mot, så løftet jeg meg opp i sengen og rettet blikket mot den retningen hvor vesenet var. Jeg tenkte på Steven Wright (min favoritt- komiker), og brøt ut i en latter som om jeg nettopp hadde hørt en bra vits, og så sa jeg med høy stemme, “Bra forsøk din son-of-a-bitch! Men dessverre fungerte ikke ditt lille triks! Men jeg syntes jo det var ganske festlig, tross alt.” Og så lo jeg enda hardere.
Min latter ble stoppet brått av en negativ kraft mer kraftfullt enn noe jeg før hadde erfart. Det var som en virvelvind av negativ energi, som fikk meg til å tenke på den Tasmanske Djevelen i Big Bunny showet. Bortsett fra at jeg var mer skrekkslagen enn underholdt. Jeg fryktet at dette ondskapens vesen skulle ødelegge min kropp og sjel innen det var gått noen sekunder.
Plutselig, – og med en hastighet raskere enn Lyset, forlot hele skikkelsen rommet, og en ild kom ned fra en slags himmelsk sfære, og svøpte meg inn og fylte alt som var meg. Jeg både badet i guddommelige flammer og følte ”den fred som overgår all forstand” alt på samme tid. Jeg visste, at bare Gud kunne skape en slik følelse. De følelsene jeg hadde hatt i drømmen kunne ikke sammenlignes på langt nær en milliontedels grad, til den følelsen fra denne ilden og freden som omsvøpte meg i det øyeblikket.
Mens jeg nøt denne store velsignelsen, snudde Elisabeth seg søvnig mot meg. “Hørte jeg deg le?”
Jeg lo igjen med en glede som jeg ikke kunne holde tilbake. “Ja, min kjære, du hørte meg le. Jeg føler meg altfor bra til å ikke le.”
“Ja vel, men kan du le litt mer stille?” spurte hun litt irritert, og rullet over for å sove igjen.
“OK,” smilte jeg. “Jeg skal le mer stille.” Så lo jeg en stille, himmelsk latter, som jeg siden den gang har kalt den, mens jeg døste inn i den mest fredfulle søvn.