KAPITTEL NI
Hvem er vi egentlig?
Jeg lukket døren bak meg, og gikk bort til Elisabeth. ”Hva tror du?” spurte jeg.
“Han er interessant,” sa hun. Jeg kunne se fra lyset i hennes øyne – noe som jeg ikke hadde sett på lang tid – at håpet hadde vendt tilbake.
“Tror du han er virkelig?” spurte jeg forsiktig.
”Jeg er ikke sikker. Det er noe ved ham som virker overbevisende.”
“Et Skrift om Jesus kommer meg i sinn,” sa jeg, mens jeg ryddet av bordet. “Det lyder slik; Han snakket som en med autoritet, ikke som en av de skriftlærde. Johannes ser ut til å lære bort med en autoritet og kunnskap bak alt det han sier, helt ulikt de lærerne jeg har hørt før.”
“Det er mer enn det,” la Elisabeth til. “Jeg følte definitivt noe, da han berørte meg. Jeg sverger på at jeg kan reise meg opp.” Hun skjøv seg fremover i stolen. “Ta meg i hånden,” insisterte hun.
“Du har vel ikke tenkt å prøve å reise deg opp?” sa jeg og gikk mot henne.
“Jeg føler at jeg kan stå oppreist, dra meg opp,” forlangte hun.
“Jeg er ikke sikker,” sa jeg og gav henne en ganske slapp hånd.
Hun grep den og dro. Hennes drag fikk meg til å dra til, helt til hun stod oppreist.
“Jeg kan ikke tro det!” utbrøt jeg. “Du har ikke kunnet stå oppreist på flere måneder!”
“Jeg tror jeg kan gå igjen!” erklærte hun mens hun tok et skritt, deretter et til, og så slapp hun hånden min. Etter det, gikk hun langsomt over rommet og hvilte seg mot veggen. Hun glødet som en Olympisk vinner ved målstreken.
“Det er et mirakel!” ropte jeg.
“Johannes sa at jeg ville få ekstra krefter i noen dager,” advarte Elisabeth meg. Hun gikk langsomt frem og tilbake over rommet. “Siden dette er midlertidig syns jeg at vi skal gå oss en tur, mens jeg har styrke til det.”
“Tror du at du greier det?”
“Det er bare en måte å finne det ut på,” sa hun.”Hente kåpene våre, og la oss puste inn frisk luft.”
Noen ganger var det ikke mulig å si nei til Elisabeth. For hennes skyld måtte jeg gå med på det. Jeg hentet våre jakker. “Hvorfor er du så bestemt på å gå en tur?” spurte jeg.
“Det var noe i Johannes stemme idet han skulle dra. Husk hva han sa – noe om at det å spasere kan hjelpe en med å strukturere tankene. Han sa noe om å putte mine tanker og frykten på sin rette plass, slik at de ikke lenger blir destruktive.”
Elisabeth tok så armen min, og vi gikk ut døren og ned trappene, med en bestemthet og styrke som overrasket meg. Snart gikk vi nedover gaten i et høyere tempo, enn jeg trodde var mulig. “La oss gå mot fjelldølene hvor vi pleide å gå,” foreslo hun med en barnlig stemme.
Jeg kunne ikke skuffe henne på dette punktet. Vi bodde bare noen få blokker ifra noen vakre fjelldaler som vi ikke hadde kunnet utforske siden hun ble syk. Vi gikk mot den retningen, og til min gledelige overraskelse så det ut til at Elisabeth hadde styrke nok til å fortsette.
“Det er så godt å være i stand til å gå igjen.” Hun pustet luften dypt inn. “Jeg har aldri følt meg bedre. Selv luften kjennes som om det er fylt med liv.”
“Tenk på alle de turene vi kunne ha tatt sammen, men ikke tok,” sa jeg. “Du vet, jeg har ikke tenkt på det før nå, men jeg kan forstå nå hvordan en spasertur kan gi oss en pause fra problemene. Bare det å få se på dette stedets skjønnhet! Hvordan kan et menneske være redd eller bekymret, når man går her?”
“Jeg kan se at Johannes hadde rett,” sa Elisabeth. “For noen år siden, før jeg ble syk og kanskje enda mer etter at jeg ble syk, hadde jeg min oppmerksomhet på mine problemer og min frykt. Selv om det virket som om jeg så ut til å ta det med ro, gnagde fortsatt problemene mine inni meg. Om mitt sinn har trengt en pause, kan jeg nå forstå at det ikke fikk det. Men på den annen side, så virker det som om ditt sinn heller ikke fikk noen hvile.”
“Man kan ikke alltid se hva som rører seg inni andre, bare ved å se på dem. Eller til og med, selv om man lever sammen med dem,” svarte jeg. “Jeg tror at jeg klarer å holde uønskede tanker og frykt ifra å påvirke meg kontinuerlig. Selv når jeg har dårlig tid eller er under sterkt press, setter jeg av tid i perioder, for å holde styr på mine tanker og følelser. Jeg undertrykker dem ikke, det er mer som om de er i en slags dvale.”
Da var det som om et lys brått ble skrudd på inni hodet mitt. “Det er kanskje mer presist å si at det er som om jeg har skapt et sted for dem, og putter de der. Det er vel omtrent sånn som Johannes uttrykte det, ikke sant?”
“Jo,” nikket hun. “Han sa noe om å sende våre tanker og frykt på dets rette plass. Det er litt som det jeg føler nå, som om mine uønskede tanker og frykt er lagret bak noen lukkede dører et sted. Akkurat nå mens vi spaserer gjennom disse vakre dalene, har de ingen makt over meg. Dette er første gang siden jeg ble syk, at jeg føler det på denne måten.”
“Kanskje dette betyr at du er helbredet,” sa jeg håpefullt. Det var for godt til å være sant, men mirakler kan skje.
“Jeg vet ikke, Johannes sa at jeg ville få fornyet styrke i noen dager. Det er som om en annen vilje er plassert ved siden av min egen, og holder disse symbolske dørene lukket, og gir meg trygghet for en tid. Han sa jeg kunne helbredes hvis vi løste dette quiz – programmet hans seriøst. Du sa noe om å sette viktigheten av spørsmålet på sin rette plass. Si meg de eksakte ordene igjen.” Vi satte oss ned på noen steiner for å hvile.
“Det var ikke bare HVEM ER JEG? men HVEM ELLER HVA ER JEG?”
“Og hva var det svaret du gav ham, som han sa ikke var korrekt?” spurte Elisabeth.
“Han sa ikke direkte at det ikke var korrekt. Han bare antydet at mitt svar ikke betydde noe som helst. Antagelig er det svarets kjerne jeg må komme opp med.”
“Gi meg de svarene du gav ham og som ikke var riktige.”
“Først, så sa jeg at jeg var et menneske.”
“Vel, noen ganger når jeg ser kontoret ditt, så tviler jeg litt på det,” smilte hun.
”Du føler deg virkelig bedre, gjør du ikke?” bemerket jeg humoristisk.
“Hva mer sa du?”
“Jeg sa at vi var Ånd, en Sjel, en Guds sønn. Ingenting av dette var svaret.”
“Ja vel. Man skulle tro at vår essens ville være en type ånd eller noe spirituelt. Hvorfor sa han at det ikke var riktig svar?”
“Han sa, at det å si at jeg er Ånd ikke betyr noe som helst. Han bad meg definere ordet Ånd, og jeg klarte ikke å si noe intelligent.”
“Så han vil at du skal si noe definitivt om det du er, og hvis du ikke vet hva Ånd er, betyr det ingenting å si at du er Ånd?”
“Jeg tror det er noe sånt,” svarte jeg.
“Har du tenkt noe mere på hvem eller hva du er?”
“Ja, litt.”
“Hva har du kommet på?”
“Ikke stort. Hva med deg? Kan du komme på et eller annet?”
“Vel. Jeg synes alltid det er bra å skrangle av meg hva enn som kommer. Jeg lager en liste, og ser om det gir noen mening.”
”Jeg har skranglet av på min liste så langt det lar seg gjøre,” sa jeg. “La oss gå igjennom din liste, og se på det fra en kvinnes synspunkt.”
“Smart mann. Gir det videre til en kvinne når han har kommet til et dødpunkt.”
“OK. La oss se hva du har.”
“HVEM ELLER HVA ER JEG? La oss se.” Elisabeth reiste seg og vi begynte å bevege oss igjen. “I tillegg til alt det du har nevnt, kan jeg legge til at jeg er mine tanker og mine følelser, min personlighet… Jeg er det jeg ser ut som. Jeg er kvinne. Visste du at mange kvinner definerer seg selv med hvem de er, ut ifra sitt hjem? At hjemmet er en forlengelse av dem selv?”
“Jeg tror du har nevnt det for meg. Din liste virker like sannsynlig som min. Allikevel føler jeg ikke at vi har svaret. La oss skrive ned våre tanker når vi kommer hjem så skal jeg presentere dem for Johannes i vår neste leksjon.”
“Jeg tror det er det eneste å gjøre.”
“Det er en ting til jeg tror jeg vil gjøre.”
“Og hva er det?” spurte hun.
“Jeg skal ha frokost med Wayne i morgen. Han har vært en god venn i mange år, og han er amatørfilosof. Jeg tror jeg vil stille ham spørsmålet.”
Elisabeth kastet et nervøst blikk på meg. “Sa du ikke at Johannes bad deg om ikke å fortelle dette til noen enda?”
“Han sa at jeg ikke måtte fortelle noen om ham. Han la ingen restriksjon på hvordan jeg kommer opp med svarene.”
“Ja vel, men ikke gjør noe som kan ødelegge dette,” sa hun og klemte armen min. “Han sa at om vi mestret de tre første prinsippene, så ville jeg bli helbredet.”
“Johannes sa at jeg skulle lytte til de eksakte ord, og hans eksakte ord forbød meg ikke fra å utforske spørsmålet med Wayne.”
“Vi har jo ikke gjort det så bra hittil. Kanskje Wayne kan gi oss en idé eller to.”
Neste morgen møtte jeg Wayne på vår favorittkafé. Wayne var en gammel venn av meg, i nesten samme alder som meg, som hadde sitt eget firma. Han drev et firma som drev med hagestell og gartnerarbeid, som innebar litt av alt for kundene. Han fjernet røtter og trær, ugress og skadedyr, klippet og trimmet hekker og gressplener, og så videre. Han så ut som en vanlig hjemmekjær fyr og hadde vanligvis på seg en cowboyhatt. Man skulle aldri tro, når man så ham, at han brukte mange timer med å tenke på meningen med livet. Wayne gledet seg alltid stort til våre frokoststunder. Vi møttes minst en gang i uken, for å snakke om filosofi, religion, den Nye Tidsalder, politikk og meningen med livet og hva enn samtalen dreie seg inn på rundt disse temaene. Denne morgenen håpet jeg at han kom til å være i sitt beste filosofiske hjørne.
“Hvordan har uken din vært?” spurte jeg ham mens servitrisen satte oss ved et bord.
“Det ønsker du ikke å vite,” sa han med et lidende uttrykk i ansiktet.
Selv om Wayne var en stor filosof, hadde han ikke lært det kunststykket i det å foredle sin intelligens til det punkt å kunne drive sitt firma uten større problemer. Det virket som om hver gang vi møttes, så hadde han en skrekkhistorie om en eller annen kostbar affære, som en av hans ansatte hadde forårsaket. For noen måneder tilbake hadde en av dem stukket av med verktøy til en verdi av nærmere 10. 000 dollars, og det hadde skjedd bare noen dager etter at Wayne hadde kausjonert for ham og fått ham ut av fengselet. For bare en uke siden, hadde en av dem dukket opp på hans dørterskel med sin kone og barn, fordi de var blitt kastet ut av hjemmet sitt. Grunnen til det? Han hadde brukt opp husleiepengene på dop. Wayne var helt fra seg for den saken der.
Jeg var alltid nysgjerrig på hva som hadde skjedd siden sist. Selv om jeg følte med min gode venn, over at han hadde så mange problemer med firmaet sitt, kunne jeg ikke bare la det slippe forbi.
“OK Wayne. Fyr løs.”
“Jeg tegnet et diagram til Skip – et kart over plenen, slik at det ikke skulle oppstå noen misforståelser. Sist gang sa han at jeg ikke hadde vært tydelig nok, så denne gangen tegnet jeg et helsikes kart!” Wayne nærmest spyttet det ut.
“Var ikke Skip han som fjernet et feil tre hos noen vanskelige kunder?” spurte jeg.
“Jepp, han lovte at dette ikke skulle skje igjen, så sant jeg var tydelig med ham. Så derfor tegnet jeg et diagram over plenen, med et X som markerte stedet der hvor bjørketreet stod. Instruksjonen var enkel nok. Å ta ut det bjørketreet som stod på det stedet som var merket med en X.”
“Og han tok et tre som stod et annet sted?” gjettet jeg.
Wayne ristet på hodet, og bet tennene sammen.
“Den forbaskede idioten… han tok bjørketreet fra hagens østside, og ikke fra vestsiden der jeg hadde satt X-en.”
“Så det var bjørketre på begge sider av hagen?”
“Ja, men jeg hadde merket X-en på vestsiden.”
“Hvis ditt diagram ikke var tydelig nok markert, så kanskje han så opp ned på kartet, og trodde at øst var vest.” Gamle gode Wayne ble aldri sint når jeg analyserte problemene hans, slik som Elisabeth av og til blir.
“Det er det han påstår, men bare en idiot ville ha lest kartet på den måten. Jeg hadde jo markert rosebuskene på vestsiden, ved det riktige treet. Det var bare én av flere grunner som skulle gjort at han hadde valgt riktig tre.”
Jeg tenkte ved meg selv at jeg kunne ha kommet til å lese kartet opp ned, om jeg hadde vært en ansatt., men min venn var irritert nok som det var, om jeg ikke skulle hive mere ved på bålet. “Hva har da eieren tenkt å gjøre?” spurte jeg.
“Vi måtte dra tilbake og fjerne det riktige treet helt gratis, og plante tre nye trær. Men han er fortsatt ikke fornøyd. Han truer med å gå rettens vei. Men jeg tror bare at han driver med pengeutpressing, for alt det er verdt. Sist gang jeg snakket med ham, sa han at hvis vi trimmet plenen hans gratis i et helt år, ville han kanskje ikke gå til rettssak. Jeg hadde god lyst til å be ham dra et visst sted, men jeg regner med at vi ender opp med å klippe gresset hans. Den pokkers Skip! Skulle tro at en mann skulle kunne klare å lese et kart.”
“Kanskje du neste gang burde vise ham det riktige treet,” foreslo jeg forsiktig.
“Jeg har ikke tid til å leie alles hender,” sa Wayne mens han ristet på hodet.
“Da må du i det minste markere øst, vest, nord og sør, på dine diagrammer.”
“Helvete heller, det ville ikke forandret på noe. Noen av dem vet jo ikke forskjellen på hva som er opp eller ned, for ikke å snakke om hvor vest ligger.”
Wayne tok en stor gulp med vann. Denne samtalen så ut til å ende opp slik den gjorde hver uke. Wayne hadde store problemer med en av sine ansatte, og det var ingen måte å forhindre det på, og det var ingen måte å hindre at det ikke skulle skje igjen. Jeg var glad for at jeg ikke spurte ham til råds om forretninger. Om filosofi, ja. Der var Wayne så dyktig som noen jeg kunne komme på. Forretninger så det ikke ut som han hadde talent for. Uansett beundret jeg ham for å fortsette med det, på tross av all motgang. Selv om det virket som om han i det siste hadde begynt å bli mer fornuftig i den virkelige verden.
“Jeg har et filosofisk spørsmål til deg,” sa jeg og skiftet tema.
“Alt som kan få tankene mine på noe annet enn mine karer,” sa han.“Jeg sa jo til deg at jeg ikke ville snakke om problemene mine.”
“OK. Dette er situasjonen.” Jeg lente meg fremover og spurte i en lavere tone, slik at det ikke skulle høres av andre. “La oss si at du får en visjon, og at Gud åpenbarer seg for deg.”
“Hvordan ser Han eller Hun ut?” spurte Wayne med et selvtilfreds smil.
“Det spiller ingen rolle. Bare forestill deg at Gud viser seg for deg, og tilbyr deg en avtale.”
“Hva slags avtale?” Wayne så ut til å skifte sin oppmerksomhet fra sine problemer over til sitt filosofiske hjørne.
Jeg tenkte meg godt om. Jeg kunne ikke fortelle ham om Johannes. “La oss si at Gud sier, at om du kan svare på et enkelt spørsmål vil Han oppfylle tre ønsker.”
“Jeg kunne trengt tre ønsker. Jeg vil gjøre et forsøk. Hvorfor ikke? Hva er spørsmålet?”
“Dette er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Men nå skal du høre,– dette er det som ikke er svaret. Det er ikke et menneske, ikke en Guds sønn, ånd eller sjel. Så hvis Gud sier at ingen av disse vanlige svarene er korrekte, hva kan det da være?”
“Dette var en uvanlig linje med spørsmål fra deg,” sa Wayne, og så mistenkelig på meg.”Er du sikker på at du ikke har fått et slag i hodet og sett Den Allmektige?”
“Nei nei, ikke noe sånt.” Jeg prøvde å lyde nonchalant, men jeg visste ikke om Wayne gjettet seg til at noe var på ferde. “Jeg har bare gjort meg en del tanker og jeg vil ha ditt oppriktige svar. Hvordan ville du ha svart på det spørsmålet?”
“OK, jeg skal spille med. Ikke en Guds sønn, ikke et menneske, ikke Ånd, og ikke sjel. Vel, – Jesus sa noe interessant om hva vi er, som ikke er innenfor noen av disse kategoriene.”
“Det kan være til hjelp. Hva sa han?”
“Han sa at vi er guder.”
“Det høres ut som Mormonenes læresetninger.” Jeg hadde studert ganske mye om forkjellige, religiøse læresetninger og det hadde Wayne også.
“Mormonene har en flik i den retningen, ja. I tillegg til dem, er det billioner av andre mennesker på jorden med en slags tro på at mennesket er en form for Gud. De fleste kristne mener at dette er en kjettersk doktrine, forresten.”
“Det du nå sier til meg er at Jesus faktisk sa det i Bibelen? Hva er de eksakte ordene?”
Wayne tok en slurk kaffe og lente seg fremover. “Jeg husker tydelig de tre ordene Han sa. Det var Dere er guder.”
“Jesus kalte oss for guder?” spurte jeg med dempet stemme. “Jeg husker at Bibelen kaller oss sønner av Gud, men guder? Husker du hvor i Skriften dette står?”
“Jeg er ganske sikker på at det står i Johannes-evangeliet.”
“Johannes?” Jeg snublet i ordene og sølte noen dråper kaffe på fanget mitt.
“Forsiktig nå,” gliste Wayne. “Er du sikker på ar du ikke har hatt en visjon eller noe lignende? Du ser blek ut.” Han studerte ansiktet mitt nøye.
“I det siste har jeg ikke vært sikker på noe som helst,” sa jeg spakt.“Mener du virkelig at Jesus sa det i Johannes – evangeliet?”
“Som jeg sa, det er jeg ganske sikker på. Selveste Johannes den Elskede skrev dette ned. Han var den absolutt beste av Det Nye Testamentets forfattere, likevel må du huske på at de fleste kristne ikke tror at han virkelig fortalte oss at vi er guder.”
“Men hva tror du? Tror du at vi er guder?”
“Prøv å se det på denne måten,” sa Wayne. “Gud skal liksom være allestedsnærværende, ikke sant?”
“Det er det de sier.”
“Og du okkuperer noe av den plassen eller det rommet som kalles Altet, gjør du ikke?”
“Ja visst.”
“Er Gud da i det rom du opptar?”
“Hvis Han er overalt, så er svaret ja.”
“Da betyr det at Gud er i deg.”
“Igjen, ja.”
“Kan Gud kan være i ditt hjerte, i din hjerne, leveren, og til og med i dine celler?”
“Vel, de er alle en del av Altet. Hvis Gud er allestedsnærværende, så regner jeg med at Han da også vil være i hvert eneste atom i min kropp.” Jeg begynte å smittes av Waynes tankegang.
“Hvis Gud er i hvert eneste atom i din kropp, så er du skapt som Gud. Da vil det si, at du er Gud. Hvis det er deg tvers igjennom, så er det deg.”
”Ja vel, så du tror at det er slik det er? Tror du virkelig at vi er Guder?”
“Pokker heller, – jeg vet ikke,” sa Wayne, og lente seg tilbake i stolen.“ Jeg er ikke engang hundre prosent sikker på at det finnes en Gud. Av og til er jeg ikke engang sikker på at jeg er her på jorden. Kanskje alt dette bare er en stor drøm, og når vi våkner opp så er vi på et sted som det kan være en mening i. Eller enda bedre. Kanskje vi våkner på en sydhavsøy full av nydelige damer som tar seg av alle våre behov.” Wayne flirte av denne tanken. Stakkars fyr, han hadde ikke hatt en kjæreste på lang tid.
“En veldig interessant tanke. Dog er det den Skriften du nevnte som interesserte meg mest. Jeg skal se på det når jeg kommer hjem,” sa jeg opprømt. “Jeg husker vagt at jeg har lest det, men ikke i den sammenhengen at vi faktisk kan være guder.” Jeg kunne ikke vente med å komme meg hjem!
“Men ikke ta det så alvorlig at du forventer at jeg skal tilbe deg,” smilte Wayne.
Jeg avsluttet samtalen raskt, og skyndte meg hjemover. Jeg begynte å bla opp på Johannes – evangeliet, og fant til slutt Skriften, på kapittel ti:
Johannes 10:34 Jesus svarte: “Står det ikke skrevet i deres egen lov, Jeg har sagt, Dere er guder?
Johannes10:35 De som Guds Ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft.
Johannes 10:36 Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa, Jeg er Guds Sønn?”
Etter å ha forsket litt på dette, gikk det opp for meg at “loven” som Jesus nevnte, var i Salmenes Bok. Det virket som om Jesus sa, at de som mottok Guds lover eller Den Hellige Skrift ble kalt for guder. Kanskje… bare kanskje var dette svaret. Vi er mer enn mennesker. Vi er guder. Jeg må allikevel innrømme, at det virket merkelig å tenke på seg selv som en gud. Selv om det svaret som Johannes ønsket tydeligvis ikke var av en type søndagsskole – formel.
Jeg tok Bibelen med meg og fant Elisabeth i stuen. “Elskede, jeg tror jeg har funnet svaret.”
Hun så opp. “Ikke fortell meg at Wayne kom på noe for deg?”
“Faktisk så gjorde han det. Det er litt utenom allfarvei, men det kan godt være at det er det vi søker etter.”
“Ok. Bare si det.”
“Vi er guder!” erklærte jeg. Jeg kunne knapt holde tilbake min sinnsbevegelse.
Hun virket ikke imponert. “Wayne kunne ha kommet på noe slikt,” sa hun og vendte blikket tilbake til boken hun hadde liggende på fanget.
“Wayne har ikke tenkt ut dette selv. Se her, ta en titt i Bibelen.” Jeg gikk bort til henne. “Jesus sa det. Hvis Jesus sa det, da må det være dette vi er.”
“La meg få lese det selv,” sa Elisabeth og tok Bibelen ut av hendene mine. Hun leste hele kapittelet.
“Jeg husker denne Skriften,” sa hun etter en stund. “Jeg hadde et argument med en Mormoner engang, og han siterte dette og fortalte at vårt mål var å bli guder. Jeg ble ganske oppskaket, og ringte opp til radiostasjonen “Bibelsvar – mannen.”
“Hva sa han?” spurte jeg nysgjerrig. Jeg ante ikke at hun ringte til radiostasjoner angående filosofiske spørsmål.
“Han sa at vi mistolker Skriften. At den opprinnelige Salmenes Bok, gjorde narr av mennesket på grunn av deres skrøpelighet. Det er litt som at en person undertrykker en annen ved å si, Du tror du virkelig er noe du? Den personen synes i virkeligheten ikke noe særlig om vedkommende. Han driver kun ap med ham.”
“Altså, denne Skriften ble forklart med den ideen at Gud bare gjør narr av oss?”
“Det er stort sett hva de fleste menneskene jeg har snakket med, synes å tenke.”
“La meg få den Bibelen igjen,” sa jeg. Jeg leste nøye i Salmenes Bok åttito, og i Johannes-evangeliet, kapittel ti. “Jeg vet ikke. Jeg har nå lest nøye igjennom det, og jeg tror Jesus virkelig sier at vi er guder. ”Bare se her,” sa jeg og knelte ned ved siden av henne.”Han forklarte det som et forsvar, for å ha sagt at Han var Guds Sønn. Med andre ord, hvis de som mottok Guds Lover var guder, hvorfor lage sånt oppstyr av Jesu erklæring om at Han er Guds Sønn?”
Elisabeth så opp, og smilte til meg. “Du er vel klar over det, er du ikke? At det bare er én måte å finne det ut på.”
Da demret det for meg. “Ja. Ja,” sa jeg.” Vi kan spørre en mann som kjente Jesus personlig. Ja, faktisk så er det han som skrev evangeliet!” Jeg lo. Dette var helt uvirkelig!
“Han jobber sikkert med sin klokkeringing akkurat nå,” sa Elisabeth.”Hvorfor drar du ikke dit og spør ham?”