KAPITTEL SEKS
Begynnelsen på kunnskap
Da jeg var hjemme igjen, måtte jeg først bruke noen minutter på å forklare Elisabeth grunnen til at jeg var så sen, og fortalte henne alle detaljene av min samtale med Johannes.
“Jeg vet ikke helt…” sa hun. “Det er virkelig vanskelig å tro på. Noen ganger er du litt vel entusiastisk med å tro på noen av de sprøe situasjonene du dras inn i. Jeg mener… prøv å se det fra min side. I det ene øyeblikket er denne mannen bare en klokkeringer for Frelsesarmèen, og i neste øyeblikk får han deg til å tro at han er apostelen Johannes fra Jesus tid. Du sier at jeg ikke må fortelle dette til noen. Du trenger ikke å bekymre deg for det, jeg er redd for at de ville ha låst deg inn om jeg hadde gjort nettopp det. Da har jeg ingen til å ta seg av meg i mine siste måneder her på jorden.”
“Jeg vet at det høres helt sprøtt ut,” sa jeg, og ristet på hodet, “og det er ikke mulig at han skulle kunne ha overbevist meg på så kort tid, men da han satte fingrene opp til mine og så på meg, var det som om han og jeg var samme person. I et kort øyeblikk så jeg hans tanker og hans renhet, og hans minner fra Jesu tid. Det var noe som var så virkelig i det, at det er umulig for meg å beskrive. Etter tankeoverføringen er jeg mere sikker på at han er apostelen Johannes, enn at jeg befinner meg i dette huset, her og nå. Det kan høres ut som galskap, men du blir nødt for å stole på meg.”
“Jeg stoler mer på deg enn noen annen jeg kjenner, men du kan også ta feil, og din dømmekraft er ikke alltid riktig. Jeg tror på din oppriktighet, men du er ikke ufeilbarlig.”
“Du vet at jeg aldri har løyet for deg, og jeg sier det til deg at Johannes delte av sine tanker, og noen av sine minner i mitt sinn, slik at det stod helt krystallklart for meg.”
“Men jeg var ikke der. Kanskje han er en mester-hypnotisør av noe slag, og kan hende med onde hensikter.”
“Jeg kan ikke klandre deg for at du tviler. Hadde du kommet hjem med en slik historie ville jeg selv ha tvilt på deg.”
“Jeg sier ikke at din historie om Johannes ikke er sann. Jeg er bare ikke helt overbevist, men jeg vet hva som hadde overbevist meg.”
“Hva er det?”
“Husker du fra Det Nye Testamentet at Jesus gav sine disipler den samme kraft til å utrette mirakler, akkurat som Jesus gjorde? Hvis jeg husker riktig, så utførte de noen av de utroligste helbredelsene, slik som Han gjorde.”
“Du har rett. Jeg fikk til og med noen av Johannes sine minner plantet i meg, og noen storslåtte mirakler som det ikke engang står noe om i Bibelen. Jeg har flere erindringer om Johannes som går på vannet, og et annet hvor han slukker en storbrann med bare sitt ord, og der han redder mange liv… Og igjen, at han brakte tilbake en venn fra døden, på samme måten som Jesus gjorde med Lazarus.”
Elisabeths øyne lyste opp. “Så da skulle han ikke hatt noen problemer med å helbrede meg, ikke sant?”
“Jeg vet at han hadde kunnet det, men han sa noe om den korrekte bruk av kraft, som om jeg ikke hadde forstått dette helt. Kanskje det å helbrede deg er noe han ikke har lov til av en eller annen grunn. Under den Andre Verdenskrigen ble han hengt opp i pianostrenger og var ute av stand til å redde seg selv.”
“Men i andre situasjoner var han i stand til å bruke Guds kraft til å hjelpe.”
“Ja, det er sant. Jeg vil bare ikke at vi skal håpe på for mye her, men du har rett. Kanskje har vi den største mirakelmannen som går på jorden, midt iblant oss. Ikke bare har han Visdomsnøklene, men det er godt mulig at han også holder Nøkkelen til det som vil kunne gjøre deg frisk igjen.”
“Det er kun én måte å finne det ut på. Du blir nødt til å spørre ham. Hvis han helbreder meg, så kan jeg være sikker på at han er apostelen.”
“Vel, jeg tror ikke at jeg blir slått ned om jeg spør. Det er verdt et forsøk, men han bad meg komme tilbake om en uke, for å fortsette undervisningen.”
“Sa han til deg at du ikke kunne snakke med ham på en uke?”
“Nei.”
“Når mannen drikker kaffe på Denny’s, så er det også en stor sannsynlighet for at han spiser. Kan du ikke oppsøke ham i morgen og invitere ham hjem til middag, og spørre ham da?”
“Det er verdt et forsøk,” sa jeg.
Den natten fikk jeg knapt to timers søvn. Jeg hadde aldri før følt en så rastløs forventning.
Neste dag dro jeg på en kort handletur. Riktig nok, – der stod han og ringte med sin klokke, like ved inngangen til Albertssons. Mens jeg nærmet meg møttes blikkene våre. Han smilte mot meg med et svakt, faderlig smil.
“Jeg måtte i butikken for å kjøpe et par ting,” sa jeg. Det var ikke helt usant, for det var et par saker jeg trengte.
Johannes uttrykk ble mer alvorlig. ”Jeg regner med at du må foreta alle innkjøp, siden din kone ikke er i stand til det.”
“Hvordan kan du vite det om min kone?”
“Ikke bare gav jeg deg noen av mine minner, men jeg fanget også opp noen glimt av dine. Du elsker din kone svært høyt, ikke sant?”
“Ja, veldig høyt.”
“Jeg var i din situasjon for nesten to tusen år siden. Min kone ble alvorlig syk, og jeg måtte se på at hun visnet bort. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Det plager meg ennå, selv etter all den tiden som har gått.”
“Mener du at du utførte alle disse miraklene, mens du selv ikke kunne hjelpe din egen kone?” Jeg kjente en synkende følelse av at han kanskje ikke var i stand til å hjelpe Elisabeth.
“Ja, gjennom meg helbredet Gud hundrevis av mennesker som jeg ikke engang kjente, men kvinnen jeg elsket var jeg ute av stand til å redde.”
“Det høres nesten ut som om Gud er grusom,” sa jeg bittert.
“Ikke i virkeligheten,” sa Johannes med empati og forståelse. “Det er alltid kjærlighet bak det, når vi får sett hele bildet i perspektiv. All smerte og all sykdom eksisterer enten for å lære oss noe, eller for å veilede oss. Om vi ikke lærer leksen gjennom sykdommen, så vil sykdommen enten fortsette eller forandre form, inntil vi dør. Selv om min kone var et fantastisk menneske, så var hun også sta. Hun var ute av stand til å akseptere den nødvendige forandringen som måtte til, for å bli frisk igjen. På sett og vis, tror jeg at jeg led mer enn hun led.”
“Jeg kjenner den følelsen,” sa jeg spakt.
“Mange av de menneskene som Jesus og disiplene helbredet, fikk sin sykdom tilbake fordi de ikke tok de nødvendige omstillingene i livene sine. Noen av disse menneskene ble våre fiender og søkte etter å ta livet av oss. Andre ble varig helbredet og var trofaste til det siste.”
Johannes gjorde en pause, og så veldig alvorlig på meg: ”Du har kommet hit for å spørre meg om jeg kan helbrede din kone, ikke sant?”
Jeg ble forbløffet over hans evne til å gjennomskue tingene, men svarte. “Ja. Er det mulig? Hun er visst uhelbredelig syk.”
“Husk hva Mesteren sa. Alle ting er mulige.”
“Vil du da gjøre det?”
“Jeg skal la deg få vite hva jeg kan gjøre når jeg har møtt henne. Jeg føler at hun ønsker å møte meg, og finne ut om jeg er virkelig.”
“Hun bad meg invitere deg til middag. Hva med i kveld?”
“Kan du hente meg her rundt klokken seks?”
“Da skal jeg være her.”
Klokken seks stod Johannes og ventet på meg. Da vi satt i bilen sa jeg. “Du vet at jeg har en million spørsmål til deg.”
“Det er et godt tegn,” sa han. “Å spørre er begynnelsen til kunnskap. Du ville blitt overrasket over hvor mange mennesker som ikke ville hatt noen spørsmål, om de så ble stilt framfor Gud.”
“Det kan du da ikke mene! Hvis man får adgang til en sånn kilde av visdom som deg, skulle man tro at et gjennomsnittsmenneske ville bli overveldet, og spurt om alle mulige ting.”
“Mange mennesker er redde for sannheten. Til og med de som utgir seg for å være både lærere og søkende. Når du står ansikt til ansikt med en ubestridelig sannhet, så må du enten forholde deg til det, eller leve ditt liv som en hykler. Fordi mennesker motsetter seg forandring, motsetter de seg sannheten. Dette er grunnen for at få mennesker, kun har to eller tre spørsmål å stille. Selv om de helt sikkert vet at de ville fått korrekt svar.”
“Da kan jeg ikke akkurat være alminnelig. Jeg har hundrevis av spørsmål!”
“Sånn er det bare. Enten så er man redd for sannheten og ønsker ikke å vite mere enn deres komfortsone tillater, eller så er man åpen for sannheten og forandring, og ens spørsmålsliste er endeløs.”
“Siden det er så bra at jeg har spørsmål, vil du da også besvare dem?”
“Du kan spørre om alt du vil. Enten så svarer jeg på dine spørsmål, eller ikke. Så enkelt er det. Visse ting er det meningen at du selv skal finne ut av, og andre ting er skjult for deg av visse årsaker. Det finnes også mysterier som du selv er ment å avdekke, på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted.”
“La oss begynne med denne. Du spiser vel, ikke sant? Jeg mener, siden du i aften blir med til middag?”
“Ja.” Johannes lo. “Jeg lever hvert nye, forynget liv som en vanlig dødelig. Jeg er like avhengig av mat som du er.”
“Er du vegetarianer, eller lever du på en spesiell diett?”
“Under mer ideelle forhold ville jeg vært vegetarianer, men akkurat nå holder jeg meg til sunn, alminnelig mat. Jeg gjør det som er nødvendig for å holde mitt kjøretøy sterkt og vitalt.”
“Kjøretøy?”
“Ja. Jeg refererte til min kropp.”
“Åh, sånn å forstå. Vel, siden Bibelen forteller at du var fisker, hadde jeg tenkt å servere deg laks. Høres det bra ut?”
“Laks er godt,” smilte han.
Da vi gikk inn i huset, satt Elisabeth i spisestuen og ventet på oss i rullestolen. ”Dette må være den mystiske mannen.” Hun hadde et vennlig, men skeptisk uttrykk i øynene.
Johannes tok hennes utstrakte hånd, hilste og sa: “Og du er Elisabeth – en kvinne med ynde, styrke og skjønnhet. Virker jeg kjent for deg?”
Elisabeth så forvirret ut. “Jeg er ikke sikker. Hvorfor det?”
“Mens vi snakker, så vil du komme til å føle det som om du kjenner meg.” Han så mot kjøkkenet. “Er det noe jeg kan hjelpe til med?”
“Kan du lage salat?” spurte jeg.
“Min spesialitet,” svarte han stolt.
“Bra, da setter jeg deg i gang med arbeidet, mens jeg steker laksestykkene.”