KAPITTEL TRE
Klokkeringeren
Neste morgen hørte jeg klokkene igjen. De fortsatte å ringe i flere minutter etter at jeg var helt våken. Denne gangen bestemte jeg meg for at jeg måtte snakke med klokkeringeren selv. Jeg følte, at det var en mulighet for at det var han som holdt nøkkelen til dette mysterium.
Jeg kjørte igjen mot Albertsons, og der var han og ringte trofast med klokken sin. Jeg følte meg nervøs ved å skulle ta kontakt med ham, men jeg tvang meg selv til å fortsette fremover.
Jeg puttet et par dollar i innsamlingsboksen, og fikk stammet frem, “Hvordan går det her i dag?”
“Fint,” svarte han.
“Har noen kommentert at klokken din lyder annerledes enn de andre juleklokkene i byen?”
“Flere har kommentert det,” smilte han med tydelig glede i øynene. ”Grunnen til at min klokke ringer annerledes, er at jeg har min egen klokke.”
“Jeg hadde ingen anelse om at noen klokkeringere har sin egen klokke.”
“Jeg har brukt denne klokken i veldig lang tid. Se her. Ta en titt på den.” Han la den i mine hender.
Den kjentes varm, og nesten dirrende ved berøring. Jeg betraktet den og sa: “Det ser ut som det er noen gamle, håndskårede hieroglyfer på overflaten.” Jeg tok den i nærmere øyesyn. “Denne her er interessant. Den ser ut som en kornsirkel som jeg husker jeg så nylig. Har du noen kjennskap til hva de betyr?”
“Det finnes flere ulike betydninger og kan tolkes på forskjellige nivåer. Jeg forstår flere av nivåene,” sa han.
Da han sa det, følte jeg at min egen mistanke ble bekreftet. At det var noe som skjulte seg i denne mannen. Jeg ringte varsomt med klokken inntil øret mitt. “Den har den vakreste klangen jeg noensinne har hørt,” sa jeg.
“Ja,” sa mannen smilende.”Den hjelper virkelig på donasjonene. ”Grunnet den vakre tonen, mottar dette stedet tre ganger så mye donasjoner enn de andre stedene i byen.”
“Interessant,” sa jeg. “Har noen fortalt deg at de har hørt klokkene dine mens de sov?”
Mannen så tydelig rystet ut. “Ikke på lang tid,” sa han. “Hvorfor spør du om det?”
Jeg fortalte ham om min opplevelse med klokkene.
Han smilte og sa: “Da er du den jeg har ventet på.”
Jeg stirret på ham med vidåpne øyne.”Du har ventet på meg? Hvorfor? Dette er for merkelig til å være sant.”
“Hvis du syns dette er merkelig nå, så bare vent skal du få se. Hva heter du, min gamle
venn?”
“Hva mener du med gamle venn?”
“Det skal jeg forklare for deg senere når du er rede. Fortell meg så ditt navn.”
Jeg vurderte at det ikke kunne være noen skade i å fortelle ham det? “Mitt navn er J.J. Dewey. Mine venner kaller meg for Joe.”
“Så den første J, står det for Joe eller Josef?”
“På mitt fødselssertifikat står det Josef. Men som du sikkert vet, alle som heter Josef kaller seg for Joe. Josef virker litt vel fromt. Omtrent den eneste personen som noensinne kaller meg det, er min kone.”
“Det er bra at du ikke er from. Men ikke desto mindre, så er Josef et vakkert, gammelt navn. Vet du hva det betyr?”
“Jeg tror jeg leste det et sted at det betyr tillagt, eller føyet til.”
“Den som fant på det, forstod nok ikke hebraisk korrekt. I oldtiden, når en far gav sin sønn navnet Josef, gjorde han det med den forståelsen om at hans sønn ville komme til å ha stor makt, – hva enn han hadde av godt i seg, ville bli forsterket, og omsider ville han skape seg en overflod av alt det som jorden hadde å gi. Bibelens Josef som ble solgt til Egypt, var et perfekt eksempel på dette. Han vokste i kunnskap og dyd, og ble etter hvert jordens rikeste mann.”
“Høres ut som en god skjebne,” sa jeg. Denne mannen var uvanlig kunnskapsrik til klokkeringer å være.
“Din andre initial er J. Hva står det for?”
“Johannes,” sa jeg.
“Så passende! Det er også mitt navn. Vet du hva dette navnet betyr?”
“Jeg tror ikke det.”
“Dette navnet stammer fra det hebraiske Yowchanan. Enhver ordbok som definerer dette ordet, mangler dets fulle mening. I grunnen så innebærer det, at en mann med dette navnet vil trekke til seg Guds oppmerksomhet i en slik grad, at Gud vil hjelpe ham som en venn, eller som en likesinnet. Noen sier begunstiget av Gud. Men meningen er mer som, en venn av Gud.”
“Så, ville du ha sagt at apostelen Johannes er et godt eksempel på dette, siden han ble kalt for den Elskede av Jesus, eller kanskje hans beste venn?” spurte jeg.
Johannes øyne videt seg ut i overraskelse, og han smilte.“Han var kanskje et eksempel. Men jeg vet ikke om jeg ville kalt ham stor.”
Jeg tenkte over det han hadde sagt. Kommentaren virket ganske underlig på meg. Selvfølgelig var Johannes Den Elskede et stort eksempel, tenkte jeg.
Han skiftet deretter min oppmerksomhet over på klokken sin. “Ser du dette symbolet her?” sa han mens han holdt opp klokken sin.
Jeg så på den og svarte.”Mener du de to sammenslyngede sirklene?”
“Ja.”
“Den ene har en prikk på midten,” bemerket jeg.
“Det er mitt navn,” sa Johannes.
“Så dette symbolet betyr Johannes?”
“Både ja og nei,” sa han. ”Det identifiserer meg, og jeg er Johannes. Men det betyr ikke nødvendigvis Johannes.”
“Det virker for meg som om du snakker i gåter,” sa jeg.
“Alle lærere gjør det til tider,” sa han smilende. “Oppfattet jeg det riktig, at ditt etternavn er Dewey?”
“Ja.”
“Vet du hva det betyr?”
“Jeg er ikke sikker.”
“Middelalderens Welsch forandret navnet David eller det greske Dabeed, til noe sånt som Dawee, og til slutt til Dewey. Vet du hva navnet David betyr, min gamle venn?”
Jeg undret meg igjen på hvorfor han fortsatte å kalle meg for gammel venn, men jeg var altfor interessert i navnene til å spole bakover. “Jeg mener å huske fra søndagsskolen, at det betyr Elsket.”
“Den vanlige meningen er nokså tett opp til det. Det betyr Elsket, i den kontekst som et familiemedlem, eller en nær venn. Kong David i Bibelen, ble kalt en mann etter Guds hjerte, og Gud hadde medfølelse med Davids svakheter. Akkurat som en far ville hatt for sin egen sønn.”
“Hvordan kan du vite alt dette? Det høres nesten ut som om du vet dette fra personlig erfaring.” Denne mannen hadde virkelig vekket min nysgjerrighet.
“Det er ikke så viktig nå,” svarte han. “Poenget er at du er velsignet med tre betydningsfulle, gamle navn, som vil hjelpe deg med å fullføre din misjon.”
“Misjon?” spurte jeg forbløffet. På dette tidspunktet ville allerede jeg ha gått min vei, hvis ikke denne mannen hadde vært så fengslende.
“Ditt fulle navn er sterkt med mening. Satt sammen betyr det noe sånt som dette: Ditt hjertes ønsker vil bli forøket og oppfylt, ved å tiltrekke deg Guds oppmerksomhet og hans tjenere. Om du bruker din kraft til å øke det gode, vil du komme i Guds Rike, og bli en del av Guds familie.”
“Det er jammen heldig at jeg ikke visste om mitt navns betydning i forkant. Jeg kunne jo ha fått griller i hodet,” lo jeg.
“Du er ikke alene om å ha et vakkert og betydningsfullt navn. Nesten i alle navn, ligger det en god del skjønnhet og mening bak. Det er synd at den gamle vitenskapen om navn, og kraften i deres betydning har gått tapt for verden. Men dette er kun midlertidig. Menneskeheten kommer snart igjen til å lære seg om kraften bak et navn.”
Jeg studerte denne vismannen nøyere. ”Du er ikke bare en klokkeringer, er du vel? Hvem er du egentlig?”
Johannes sukket og så opp mot himmelen en stund, og deretter på meg. “Jeg går ut ifra at tiden nå har kommet for å fortelle det videre til noen. Men jeg kan kun fortelle deg det, hvis du virkelig hørte klokkene mens du våknet fra søvnen din. Du hørte dem virkelig, gjorde du ikke?”
“Jo. Jeg hørte dem høyt og tydelig.”
Johannes lukket øynene i noen få sekunder, som om han leste fra en bokside inni i sitt hode. Han åpnet øynene, og sa: “Ja, du hørte dem virkelig. Jeg tviler ikke på deg. Dette er en stor dag. Har du lyst til å ta en kopp kaffe på Denny’s når jeg avslutter vakten min? Det er bare noen minutter unna.”
Jeg visste ikke om denne fyren var virkelig eller ikke – sannsynligvis ikke, tenkte jeg. Men som jeg nevnte tidligere, så er jeg en veldig nysgjerrig person. Jeg svarte: ”Jeg aner ikke hvorfor jeg fascineres slik av dine ord, så ja, jeg skulle gjerne ha snakket mer…”